Bordet som heter «mangfold og kjærlighet» er dekket, og jeg håper mennesker kan kle av seg inngrodde fordommer mot homofile. Jeg har selv måttet kle av meg slike fordommer, og jeg vet at det er en tung prosess. I dag står det «kjærlighet» på t-skjorten min.
For min del har det tatt flere år å kunne anerkjenne Pride, og mye av det handler om at jeg har muslimsk bakgrunn. Denne bakgrunnen kommer i konflikt med homobevegelsen, noe som skaper diskusjoner i møte med slektninger og familievenner. Men jeg er overbevist om at jeg, sammen med mange andre muslimer, kan avkle fordommer om homofile. Nå må andre muslimer banne i moskéene, stå opp mot urett og ta del i denne markeringen. Vi vet hvor mye mot det krever å stå frem som homofil i muslimske land. Vi vet hvor mye mot det krever å komme ut av skapet, og vi vet hvilke konsekvenser det kan medføre.
Ikke én uke, men femtito
Pride feires kun én uke i Oslo, men det er de resterende 358 dagene som virkelig teller. Det er ordene vi slenger i skolegården («jævla soper») og holdningene vi har i møte med homofile. Det er møte mellom deg og den homofile. Det er dialogen vi har med de fordomsfulle. Jeg tror på dialog. Bare ved hjelp av dialog har jeg klart å få elever til å la være å kalle hverandre «homo». Bare ved hjelp av dialog kan vi skape et større mangfold.
Om man virkelig støtter Pride, må man også støtte de som blir forfulgt, avvist og drept på grunn av sin legning. Om man virkelig vil utvide mangfoldet, så kan man jo starte med å inkludere de som ikke ønsker å delta i Pride. De som er redde.
Pride har dessverre blitt en bevegelse som kan ligne mer og mer på en barnebursdag, fremfor hva det egentlig handler om; kjærlighet. For mange muslimer og troende kan Pride handle litt for mye om dragqueens, transer og moralpoliti, hvor de som ikke støtter Pride blir demoralisert. Dette er svært uheldig, da det kan skape polarisering mellom «meg» og «deg». For realiteten er at mennesker flest er gode, og har gode intensjoner- enten om man støtter eller ikke støtter Pride.
Avvist og straffet
Selv i Europa kan skeive oppleve hets, fengselsstraff- og aller verst: P bli avvist. Alle individer har et behov for å tilhøre et fellesskap, og dette er dypt forankret i oss, gjennom millioner av år med evolusjon. Når man opplever sosial avvisning, enten av foreldre som ikke anerkjenner din legning, eller klassekamerater som gir deg en kald skulder, eller samboeren som plutselig avviser deg- så vil sette vedvarende spor hos enkeltindividet.
Se for deg at du er født i Polen, et land hvor familien står sentralt. Se for deg at du elsker moren, faren og resten av familien. Se for deg at du begynner å få seksuelle fantasier for en med samme kjønn. Det neste som skjer, er at du blir støtt ut av «flokken». Du blir avvist av de du elsker mest. Hva gjør du? Kanskje holder du kjeft, lever et «normalt» liv. Heller et liv med flokken, enn et liv hvor man opplever hets, avvisning og straff.
Pride handler ikke bare om likestilling mellom homofile ekteskap. Kampen er virkelig vunnet i fellesskapets hjerter og holdninger, der den virkelig teller.
