Abortkjennelsen i USA er en seier for det liberale demokratiet

En demonstrasjon for abortrerttigheter i Austin, Texas, 2019. Nå forsvinner retten til selvbestemt abort i delstaten. (Illustrasjonsfoto: AP.)
En demonstrasjon for abortrerttigheter i Austin, Texas, 2019. Nå forsvinner retten til selvbestemt abort i delstaten. (Illustrasjonsfoto: AP.)
Kommer jeg til å være uenig med abortreglene en rekke delstater kommer fram til? Absolutt. Men min personlige mening er ikke viktigere enn demokratiske prosesser, skriver George Gooding.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er USAs høyesterett har fjernet dommen Roe v. Wade, som sikret alle kvinner i landet rett til abort. Nå er det opp til delstatene selv å bestemme egne abortlover.

Før jeg skriver et eneste ord til er det nødvendig at jeg avklarer følgende om abort: jeg har ingenting personlig imot abort, er ateist, politisk liberal og mener at den norske abortlovgivningen er en fin avveining mellom mange sider av et komplekst verdispørsmål.

Jeg nevner norsk lovgivning, og det er viktig å huske på når man skal diskutere amerikansk høyesteretts (Scotus) reversering av Roe v. Wade-dommen fra 70-tallet. I forarbeidene til norsk abortlovgivning mener jeg å ha lest at en grunn til at man ønsket slike lover var nettopp for å unngå at spørsmålet ble avgjort av en domstol.

Mange ser ut til å mene at det var feil av Scotus å «fjerne retten til abort» i USA, og at deres egen mening om abort skal ligge til grunn for hva Scotus bestemmer, at Scotus skal følge meningsmålinger eller hva «folk flest» mener, eller at det er klart ønskelig at en domstol skal avgjøre dette.

Når man ser på den norske løsningen – og løsningen til nær sagt alle andre land i verden enn USA – må man lure litt på hva dette er basert på.

Annonse

Respekt for demokratiet

Om en har respekt for det liberale demokratiet, utøves et slikt demokrati ifølge en demokratisk prosess, hvor hver statsmakt har sin rolle og sitt ansvar, der den ene skal følge opp og kontrollere hva den andre gjør. I USA er grunnloven mer spesifikk enn mange andre land om hva føderale myndigheter har lov til å bestemme, for å forhindre maktmisbruk – og hva som er opp til delstaters myndigheter å avgjøre.

I spørsmålet om abort måtte man finne en løsning når det var snakk om et levende vesen, et foster, som kunne skades av en kvinnes avgjørelse om egen kropp. Løsningen ble å opptre som en lovgiver og bestemme hva man skal anse som et levedyktig foster, og dermed hvor lenge kvinnen rådet egenhendig over egen kropp og alt som levde innenfor. En del av løsningen ble en bredere bestemmelse om at man ikke kunne nekte noen å tilby abort.

Abort er en medisinsk prosedyre som må utføres av kvalifisert helsepersonell, er ikke en del av en kvinnes kropp, og er altså gjenstand for andre menneskers ressurser og kompetanse.

Kvinner har ikke rett på at noen andre utfører en medisinsk prosedyre på dem, i hvert fall ikke i henhold til grunnloven. Dersom noen ønsker og har lov til å tilby dette til dem, har en kvinne rett til å benytte seg av dette tilbudet. Grunnloven delegerer ansvaret for slike spørsmål til delstatene, til demokratiet.

Min personlige mening om abort og hva jeg anser som riktig grense for når et liv er påbegynt, er irrelevant for innbyggerne i Texas, Mississippi, Florida og andre steder hvor folk flest har et helt annet verdisyn enn meg.

Hvis en respekterer demokratiet, respekterer en også at mennesker i en amerikansk delstat, som kan sammenlignes med et europeisk land innenfor EU/EØS, bestemmer selv over hvordan slike ting reguleres. På nøyaktig samme måte som norske lovgivere kom sammen og regulerte abort i Norge, og har justert dette over tid.

Les også: Nye retningslinjer fra WHO: Vil tillate abort til uke 38

En svært liberal abortpolitikk

Siden de norske abortlovene kom, har abortspørsmålet blitt mindre og mindre betent i Norge; i forhold til USA har saken vært helt død og begravet i flere tiår, mens den i USA har ulmet og eksplodert flere ganger. Jeg tror årsaken til det er at man på 70-tallet fikk en rettsavgjørelse som ikke var i tråd med demokratiet, ei heller gjeldende praksis i de aller fleste delstater. Man fikk en svært liberal abortpolitikk over natten i et relativt konservativt og religiøst land. Det skapte en enorm motreaksjon som varte i flere tiår, og fortsetter den dag i dag.

Hadde man latt demokratiet fortsette å bestemme dette i hver delstat, hadde man nok sett samme utvikling som i Norge: at man sakte, men sikkert hadde moderert seg, og at saken hadde blitt politisk kvelt. Ja, man hadde kanskje kommet frem til en felles minimumspolitikk som kunne bli et nytt grunnlovstillegg et overveldende flertall kunne stilt seg bak. Noe slikt er utenkelig per i dag, fordi Roe v. Wade har skapt en enorm polarisering.

Men nå som delstatene og deres valgte representanter for demokratiet må bestemme dette på vegne av sin befolkning, begynner arbeidet med å lodde stemningen og, etter hvert, moderere seg for å tekkes velgernes ønsker. Det vil innebære en periode der den konservative fløyen kommer til å svinge for hardt tilbake andre retningen etter 50 år med, for dem, svært provoserende regler. Men etter tid vil demokratiet sørge for at det må komme nærmere sentrum sin mening om saken.

Stein for stein bygger man en bredere forankring i reguleringen av slike verdispørsmål. Syv menns avgjørelsen på 70-tallet var alt annet enn dette. Den var i grunn en overkjøring av demokratiet så å si ingen andre vestlige land har tillatt.

Forvirring om stridens kjerne

For å skape mest mulig legitimitet om en slik avgjørelse er det riktig at den bygger på prinsipper, regler og en demokratisk prosess. Avgjørelsen må også kunne justeres ettersom folket endrer mening, som med så mange andre spørsmål her i livet, fremfor å være skrevet i stein av en domsavgjørelse for et halvt århundre siden.

De seks dommerne som forkastet Roe v. Wade, må ikke tas til inntekt for kvinneforakt eller et ønske om å forby abort, for det handler om respekt for den demokratiske prosessen, fremfor å ta snarveier til det man selv ønsker seg.

Hvordan kan en domsavgjørelse som baner vei for at liberale eller progressive delstater tillater abort helt frem til fødselen (ja, det finnes faktisk noen som ønsker det), tas til inntekt for å ville forby abort? Det gir ingen mening, og er basert på en grunnleggende misforståelse av kjennelsen, tuftet på politisk propaganda fra Demokratene.

For Demokratene liker dårlig at de nå må jobbe for å overtale velgerne i hver eneste delstat til å skrive under på at det skal være selvbestemt abort frem til uke 20 eller 22, slik de har praktisert i 50 år. Nå kan de ikke lenger skyve syv menn fra 70-tallet foran seg for å si at sånn er det bare, samtidig som de kommer med drøye utspill om å ønske enda mer liberale abortregler, vel vitende om at det ikke blir godkjent av domstolene.

Les også: Millioner av amerikanere mister retten til abort: Oppfordres til å spise giftige planter

Propaganda fra Demokratene

Når Biden, Obama og resten av Demokratene nå messer om demokrati og folkets vilje, snakker de imot seg selv og bedre vitende. Det er nettopp folkets vilje som nå vil bestemme over hele USA. Alt annet er en åpenbar vrangforestilling som ligner på løgn.

Jeg ønsker derfor amerikanske velgere lykke til med å finne frem til abortreglene de selv ønsker seg, hvor kvinner for første gang siden 70-tallet kan være med på å bestemme hvordan deres tilgang til abort skal reguleres.

Kommer jeg til å være uenig med abortreglene en rekke delstater kommer fram til? Absolutt. Men jeg mener altså ikke at min personlige mening skal overkjøre demokratiet deres. Såpass raus er jeg overfor andre folks demokratiske rettigheter.

Og jeg ønsker norske lesere lykke til med å avlære seg all hjernevaskingen norske medier har gjort på vegne av Demokratene i alle år om dette spørsmålet. Det handler ikke om hva man ønsker at reglene skal være, men hvordan man kommer frem til dem i fellesskap.

For hvordan kan den norske modellen om abort virkelig være «farlig» for det amerikanske demokratiet? Det gir ingen mening, og kan kun overleve som idé dersom man holder folk i mørket om hva denne striden egentlig handler om.

Tar man snarveier rundt den demokratiske prosessen for å få viljen sin – slik Roe v. Wade gjorde – er man dømt til å måtte rydde opp og gjøre det grundig i en gang i fremtiden.

Den fremtiden om abort i USA er nå.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar