I den engelske byen Telford ser vi nå en reprise av en skandale vi opplevde i Rotherham for få år siden. En ny rapport har bekreftet noe mange allerede har visst. En liten gruppe menn har organisert en pedofiliring – og voldtatt flere hundre, kanskje tusen, unge jenter, over flere tiår. Noen er også blitt drept. Politiet og myndighetene i Telford har visst om ugjerningene siden 1980-tallet – men latt dem fortsette. Hvorfor?
Politisk korrekthet – denne subtile, sosiale kreften – er svaret. Politisk korrekthet defineres gjerne som at man unngår å handle/tale på måter som antas å kunne skade grupper man antar er marginaliserte. Dette kan få problematiske følger, som i denne saken. Det kan føre til at problemer ikke berøres dersom noen antar at det på et eller annet vis kan fortolkes på en måte som er ugunstig for gruppe A eller B.
Men det betyr mer. Politisk korrekthet var blind lojalitet til det sovjetiske kommunistpartiet. Det innebar å følge partilinja. Det var politisk ortodoksi. Det ville i praksis føre til at man også ignorerte ubehagelige fakta som motstrider partiprogrammet. Om Stalins prosjekter ikke fungerte så bra som man ønsket på en viss gård eller fabrikk, ville politisk korrekte partifeller lyve om tallene.
Les også: Tragiske hendelser legitimerer ikke politiske bevegelsers innhold
Lojalitet til samtidens progressive liberalisme
De groteske voldtektskandalene i Telford og Rotherham er moderne eksempler på dette. Lojaliteten går her til samtidens progressive liberalisme, som er en dominant ideologi i flertallet av vestlige land, snarere enn til sovjetisk kommunisme.
Skandalene viser hvor pervers slik lojalitet til politiske idealer kan bli. Og hvor meningsløst dette er.
På samme vis som at en dårlig prestasjon på en statseid gård organisert etter Stalins idealer ikke motbeviser Stalins visjoner, motbeviser ikke etnisiteten til medlemmene av et par pedofiliringer i England samtidens progressive liberale idealer. Dette er relativt åpenbart. Men ikke for de politisk korrekte. Ikke for myndighetene i Telford og Rotherham.
Myndighetene fryktet at bakgrunnen til gjerningsmennene kunne brukes mot minoritetene. At rasister kunne tjene på saken. Eller enda verre – at de selv kunne oppfattes som rasister om de etterforsket ugjerninger en liten gruppe fra en minoritet hadde utført. Så hva gjorde de? De lot voldtektene fortsette, over flere tiår. I Telford, som i Rotherham. Lignende hendelser er også blitt avslørt i Oxford, Rochdale, Derby og Newcastle.
Dette illustrerer kjernen i hva politisk korrekthet er, så vel som hvor problematisk denne sykdommen er. Et rasjonelt svar på ugjerningene i Telford og Rotherham ville være at det alltid finnes noen sure epler. At et par titalls avskum fra en minoritet utfører en ugjerning, er intet argument mot minoriteten som en helhet. Men dette var ikke svaret til myndighetene i Telford og Rotherham. De hadde et politisk korrekt svar.
Les også: Derfor får så mange offentlige figurer legendestatus av å bli drept
Kontraproduktivt også for egen ideologi
Dette svaret var at ugjerningene måtte tilsløres. Man måtte både unngå å gi ammunisjon til ulike grupper, så vel som å unngå at noen kunne oppleve at man selv var illojale til samtidige politiske prinsipper. Tusenvis av barns liv ble ødelagt, men det var et offer myndighetene var villige til å akseptere.
Politisk korrekthet motiverer altså til mer enn «rett» bruk av språk. Det motiverer også noen til å la de verste ugjerninger forekomme. Telford og Rotherham viser hva som skjer om politiske idealer omfavnes på en fanatisk, ortodoks måte. Så fort idealet blir fullstendig dominerende i en gruppes liv, vil alt være tillatt om det «fremmer» eller «beskytter» idealet.
Som denne saken viser oss, er dette kontraproduktivt, perverst og motbydelig. Nå er tusenvis av liv ødelagt. Selv de politiske idealene maktpersoner ofret alle disse menneskene på, skades av denne styggedommen. Politisk korrekthet er altså en sosial kreftsvulst, som skader vårt samfunn fra flere fronter. Å diagnostisere den og dens egenskaper er et nødvendig første steg, om vi skal unngå at kreften spres ytterligere.
Og det haster. For hvor mange flere liv skal ødelegges som en følge av denne groteske sykdommen?
