Kan venstreliberale ideer i innvandring- og klimaspørsmål gi grobunn for vold og terror?

Ekstremismekommisjonen – som så å si utgjør samfunnets egen selvrefleksjon over terrorfarens betingelser og forutsetninger – bør utvide søkelyset til det tankegodset som skvulper rundt ideen om det såkalte grønne skiftet, skriver Sven Røgeberg. Bidlet er fra et angrep på et boligkompleks i San Diego i 2003, som terrorgruppen Earth Liberation Front påtok seg skylden for. (Foto: FBI.)
Ekstremismekommisjonen – som så å si utgjør samfunnets egen selvrefleksjon over terrorfarens betingelser og forutsetninger – bør utvide søkelyset til det tankegodset som skvulper rundt ideen om det såkalte grønne skiftet, skriver Sven Røgeberg. Bidlet er fra et angrep på et boligkompleks i San Diego i 2003, som terrorgruppen Earth Liberation Front påtok seg skylden for. (Foto: FBI.)
Regjeringens ekstremismekommisjon bør kartlegge egne biaser, og tørre å stille ubehagelige spørsmål, skriver Sven Røgeberg.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Regjeringen har nedsatt en ekstremismekommisjon.

Samtidig som årsdagen for 22. juli-terroren nærmer seg, har ekstremismekommisjonen, nedsatt av regjeringen etter ønske fra AUF, begynt sitt arbeid. Kommisjonens oppgave: hvordan kan samfunnet som helhet forebygge ekstremisme?

Mandatet understreker at kommisjonen skal ha en bred tilnærming til ekstremismefeltet. Kommisjonen skal «belyse sentrale forhold ved samfunnsutviklingen internasjonalt og nasjonalt som kan gi grobunn for ekstremisme og som kan gjøre at enkelte radikaliseres». Samtidig understrekes det at kommisjonen skal foreta case-studier av personer som har utviklet seg til å bli for eksempel høyreekstremister eller ekstreme islamister.

Kommisjonen er sikkert enig i at synet på hva som gir grobunn for ekstremisme lett blir påvirket av politiske sympatier og antipatier. Derfor anbefaler jeg at medlemmene i kommisjonen allerede på sine første møter flagger og diskuterer sitt politiske ståsted.

Politisk grunnsyn kan ikke bare påvirke hvilke spørsmål som stilles. Politiske oppfatninger kan også influere hvordan den kunnskapen som foreligger om ekstremisme blir vurdert og dermed bestemme kildegrunnlaget. Bare ved å gjøre sine egne politiske fordommer eksplisitte, kan kommisjonen motvirke faren for systematiske skjevheter og slagsider i sitt arbeid.

Annonse

En slik mulig bias i kommisjonens arbeid er åpenbart en fare på saksområder, der den offentlige debatten er sterkt polarisert. Innvandring og klima er to felt som peker seg ut.

Den oversette fortellingen om 22. juli

Kan kommisjonen tenke seg å undersøke om det kan være andre sammenhenger mellom innvandringspolitikk og 22. juli enn den koblingen AUF og andre som ønsker et politisk oppgjør med det fremmedfiendtlige tankegodset bak terroren peker på? Kan kommisjonen likedan tenke seg å undersøke om det kan være en sammenheng mellom klimapolitikken til partier som SV og MDG og faren for at den radikale klimaaktivismen til grupper som Extinction Rebellion (XR) kan utgjøre en terrortrussel?

Først til case-studiet av 22. juli. Etter mitt syn eksisterer det flere sammenhenger mellom 22. juli og innvandringspolitikken, som det er verdt å undersøke. Den sammenhengen som AUF og venstresiden trekker, påstår at fiendebildene og den hatefulle retorikken som ledsaget FRPs innvandringspolitikk, var den viktigste årsaken, altså motivasjonsfaktoren bak 22. juli. Denne årsaksanalysen plasserer dermed et indirekte medansvar hos politikere som leflet med konspirasjonssnakk, slik Siv Jensens beskyldes for å ha gjort med sine uttalelser om snikislamisering.

Men kanskje er denne åpenbare sammenhengen mindre viktig enn det som antas. Det eksisterer en mer subtil og mindre påaktet sammenheng mellom innvandringspolitikken og gjerningspersonen, en sammenheng som handler om de konsekvensene en liberal innvandringspolitikk fikk for særlig unge gutters oppvekstvilkår i Oslo på 1990-tallet.

Denne sammenhengen påstår at en liberal innvandringspolitikk overså at ikke-vestlig innvandring brakte med seg en ny type toksisk maskulinitet. Det ansvarsbegrepet som i denne sammenhengen er relevant, er uaktsomhet. Den liberale innvandringspolitikken og den multikulturelle styringsideologien aktet ikke på at mange innvandrergrupper brakte med seg klan- og æreskulturer, som satte helt nye standarder for maskulin dominansatferd og selvhevdelse i en urban, ungdommelig subkultur, der Breivik hadde sine formative erfaringer som tenåring.

Brevik var et offer for denne nye kulturen, men ikke i den forstand at han ble overfalt, slått og mishandlet av minoritetsgutter. Nei, hans identitetskrise skyldes at han ikke maktet å hevde seg mot de alfahannene han strebet etter å etterligne og ønsket å overgå. Han var en wannabe «pakkis», som gav det norske samfunnet og den norske kulturen skylden for sitt ydmykende nederlag i kampen for maskulin selvhevdelse i tenårene.

Les også: Nevromangfold er det mangfoldet som faktisk betyr noe

Svak sammenheng mellom holdninger og terrorhandlinger

At ondskapen som eksploderte den 22. juli, kunne vokse ut av noe så banalt, vil verken gjerningspersonen selv eller vi som samfunn snakke om. Breivik fortrengte den pinlige fornedrelsen med stormannsgale, ideologiske voldsfantasier om å være en tempelridder i en sivilisasjonskrig. Fantasifostre og vrangforestillinger som ved økende sosial isolasjon utviklet seg til å bli en del av en schizofren personlighetsutvikling.

Terroristens syke sinn lar seg riktignok ikke diagnostisere uten også å trekke inn de tilknytningsforstyrrelsene Breivik bar med seg fra grov omsorgssvikt i barndommen. En ensidig oppmerksomhet om høyreekstrem ideologi som motivasjonsfaktor overser at i Breiviks sykdomshistorie var sprengingen av regjeringskvartalet et hevndrap på moren og en myk og feminisert kultur, som ikke hadde gitt ham baller nok til å matche den voldskapitalen innvandrergutter, med Arfan Bhatti i spissen, viste frem.

Flere terrorforskere, blant annet Clark McCauley, har påpekt at det er en svak sammenheng mellom terrorholdninger og terrorhandlinger. Selv om ekstrem ideologi kan sies å utgjøre en nødvendig betingelse, er det langt fra en tilstrekkelig betingelse. Terror fremstår mer som en måte å kompensere for opplevde sårbarheter og forurettelser på.

Er medlemmene av kommisjonen åpne for å drøfte om ikke den høyreekstreme ideologien hos 22. juli-terroristen var forurenset av hatske følelser som var skapt av opplevelser i det flerkulturelle Oslo på 1990-talet? Ungdomsopplevelser som kan sies å utgjøre uforutsette og utilsiktede konsekvenser av en liberal innvandringspolitikk, som mange medlemmer i kommisjonen kanskje støttet og fortsatt støtter.

Kan kommisjonen like uhildet undersøke bredt hva som kan skape grobunn for en trussel om terror i klimaets navn? Kan radikaliseringen av klimakampen vokse frem av den fossilfiendtlige retorikken til partier som SV og MDG, politiske partier som kanskje flere av medlemmene i kommisjonen sympatiserer med?

Støtte fra professor

Den samme dagen som regjeringen oppnevnte ekstremismekommisjonen, intervjuet Morgenbladet den svenske forfatteren og klimaktivisten, Andreas Malm. I sin nye bok «How to blow up a Pipeline» (2021) argumenterer Malm for at klimakampen må gå over i en mer voldelig fase, der sabotasje og ødeleggelse av fossil infrastruktur står sentralt.

Aktivisten Jonas Kittelsen i Extinction Rebellion (XR) sier at de neppe kommer til å ødelegge ting, men uttrykker stor forståelse hvis andre grupper velger sabotasjeaksjoner.

Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, Arne Johan Vetlesen, aksepterer i Klassekampen 23. juni derimot at den volden som Anders Malm argumenter for, er nødvendig. Han deler synet til Malm om at nettopp denne strategien har gjort at progressive sosiale bevegelse tidligere har lyktes. Suffragettene knuste masse vinduer og borgerrettighetsbevegelsen i USA ødela privat og offentlig eiendom.

Vetlesen underslår imidlertid at den militante delen av borgerrettighetsbevegelsen fikk sin terroristiske avlegger i gruppa The Weathermen. Også i Europa har vi historisk erfaring med hvordan legitimering av hærverk munnet ut i terror. Den tyske terrorgruppa, Røde Armé Fraksjon, startet med å sette fyr på to varehus, etter diskusjoner i studentbevegelsen om legitimiteten til «vold mot ting».

Å sprenge rørledninger, slik Andreas Malm tar til orde for, er mer alvorlig enn å brenne ned varemagasiner, slik Røde Armé Fraksjon gjorde, av en enkel grunn: De fysiske energistrømmene til olje, gass og kull – både som drivstoff og ulike petrokjemiske produkter – understøtter livsviktig arbeid og samfunnsnyttige tjenester. De holder liv i nesten 8 milliarder mennesker før de ender opp som CO2 i atmosfæren og plast i havet.

Les også: Stortingets vedtak om å forlenge koronasertifikatet er en demokratisk skandale

Forenkling av kompliserte fenomener

I mandatet til kommisjonen står det at den skal «belyse hvilken rolle personer og miljøer som ikke selv vurderes å ha evne eller vilje til å utføre voldelige handlinger, likevel kan spille i andres radikaliseringsprosess, og hvordan de bruker åpne og lukkede kommunikasjonsplattformer til dette».

Tankegodset til filosofen Arne Johan Vetlesen, som legitimerer materiell ødeleggelse av fossil infrastruktur, bør etter mitt syn inngå i det sett av ideologier ekstremismekommisjonen skal undersøke.

Ja, etter mitt syn bør kommisjonen – som så å si utgjør samfunnets egen selvrefleksjon over terrorfarens betingelser og forutsetninger – utvide søkelyset til det tankegodset som skvulper rundt ideen om det såkalte grønne skiftet.

Retorikken om det grønne skiftet forenkler på en utilbørlig måte, i likhet med retorikken om multikulturalismen, en kompleks virkelighet. Retorikken får radikale klimaaktivister til å tro at det viktigste hinderet for et grønt skifte til fornybar energi er at den politiske viljen er korrumpert av fossile lobbyister.

Energisystemer har imidlertid, i likhet med kulturer, sin egen tyngde og historiske dybde. Også den fossile energien vi har blitt avhengige av, kaster en historisk skygge over våre liv, som det ikke er mulig på voluntaristisk vis å tre ut av over natten. Det er begrenset hvor store endringer som kan gjøres på kort sikt, uten å sette blant annet strøm- og matforsyningen i fare.

Ansvarlige politikere bør innrømme at utslippskutt i den størrelsesorden som det internasjonale samfunnet har satt seg som mål, er ønsketenkning fjernt fra de fysiske realitetene til energisystemer. Drastiske utslippskutt kan bare skje ved at energiforbruket tvinges ned av økonomiske kriser eller av nye nedstengninger for å bekjempe pandemier. Og det ønsker vel ingen?

Å holde fast ved klimamål som ikke kan nås, skaper grobunn for konspirasjonssnakk om forræderi og svik, noe som kan forlede unge aktivister til å begå terror i klimaets navn.

En bred tilnærming til ekstremismefeltet krever et kritisk blikk også på venstreliberale ideer om innvandring og klima. I den flerkulturelle samfunnsmodellen, som ble skapt for å møte den ikke-vestlige innvandringen, var den toksiske maskuliniteten i klan- og æreskulturer neglisjert. Og tilsvarende: I de klimamodellene som brukes til å begrunne det grønne skiftet, er kritiske ressursspørsmål utelatt.

På grunn av simple forenklinger kan multikulturalister insistere på at vårt største integreringsproblem er fattigdom og rasisme, og forklare 22. juli-terroren med høyreradikalt tankegods og fremmedfiendtlig retorikk. Og klimaaktivister kan tilsvarende insistere på at vår største sivilisasjonsutfordring er utslipp av klimagasser, og fyre hverandre opp til å ødelegge fossil infrastruktur.

Da kan veien være kort til terror mot personer.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar