Sporveiene har brukt syv måneder på å avslå verk fra Pride art som var søkt om at skulle stilles ut i Kunstpassasjen på Jernbanetorget. Om noe kan man hvert fall gi kommunikasjonsrådgiver i Sporveiene, Jan Rustad, rett i at kunsten som ble presentert for dem, ble utsatt for en lang vurdering. Normal behandlingstid for å avgjøre om noe skal stilles ut eller ei, er to uker.
Hvorfor Sporveiene trengte seks og en halv måneder lenger enn normal behandlingstid for å vurdere akkurat disse bildene, er en ubesvart gåte. Rustad gir et lite fullgodt svar på dette, og famler i sitt forsøk på å forklare avslaget.
Det er vanskelig å se at noen av verkene som er vist i Aftenposten og andre steder, er utenfor en gjengs oppfatning av hva som i 2022 oppfattes som akseptabelt av de fleste. Sporveiene vurderer det annerledes.
Les også: Klimaaktivistene stjeler oppmerksomhet fra kunstnere i livsfare
Hvor inkluderende er dere egentlig?
Kommunikasjonsrådgiveren opplyser om at de har lagt seg på et «konservativt kunstuttrykk», og at kunsten i passasjen skal være «familievennlig». Det er et merkelig kriterium, for hva er «familievennlig»? Skal vi følge Sporveienes tolkning, er det i hvert fall ikke utvalget fra Pride art. Det er synd, for det begrenser tilgjengeligheten til kunst i det offentlige rom, også for dem som i utgangspunktet ikke oppsøker den. Hvis man på ramme alvor er redd for at barn kan ta skade av kunst de går forbi i en passasje, kan man heller ha som kriterium at det ikke skal være direkte «barnefiendtlig». Eller bedre: at det skal være «menneskevennlig». Og det kan i hvert fall disse verkene sies å være.
Mennesker som omfavner hverandre og som har samme kjønn, bør være godt innafor, det samme med en mann som alene knuger en dyne. Angst, ensomhet, begjær og kjærlighet er grunnleggende menneskelige følelser og behov som verken barn eller andre særlig sårbare trenger eller bør skjermes fra, heller ikke i det offentlige rom.
Hustad forteller også at Sporveiene er en «svært inkluderende arbeidsplass». Her er det plass til alle! Både til den legningen og det livssynet en måtte ha. Kan hende svaret på Sporveienes linje ligger nettopp her, for av og til kolliderer disse hensynene. Homofili, kropp og nakenhet er tabu i mange minoritetsmiljøer, og andelen ansatte i Sporveiene med minoritetsbakgrunn er høy. Det samme med de reisende og de som går gjennom passasjen. Kan det være slik at det er hensynet til seg selv som arbeidsgiver og utstiller som har veid tyngst?
Les også: Lei av å være lettkrenket og skinnhellig? Bare vær skinnhellig
Kunst kan være enda viktigere i offentligheten
Selv om Hustad fremholder at det faktum at kunsten var skeiv ikke hadde noe å si for beslutningen, er det lett å tenke seg at det er enklere å slippe å forholde seg til eventuelle negative reaksjoner blant egne ansatte eller tilfeldige forbipasserende. Rustad prøver å ha sitt på det tørre ved å dytte regnbueflagget foran seg, men det er dessverre ikke nok når man har ansvaret for hva som stilles ut i Kunstpassasjen. Å veive med et flagg en ukes tid er ingen bragd, det er det gjengse, så å si alle bedrifter av en viss størrelse gjør det.
Det blir også for billig når Rustad henviser til Bymuseet hvor Pride art i disse dager har en utstilling. Hadde Sporveiene vært modigere, kunne de heller tenkt at siden de er så heldige å få bestemme hvem og hva som skal stilles ut i Kunstpassasjen, følger det med et større ansvar for å vise frem mangfoldig kunst.
Nettopp fordi det er i det offentlige rom kan kunsten være enda viktigere og mer potent enn når man selv aktivt oppsøker den. For god kunst er ofte utfordrende i sin essens. Den skal treffe deg, selv om det kan være ubehagelig for noen, ikke minst for Sporveiene selv.
