Det var fredag forrige uke at Folkehelseinstituttet (FHI) gikk ut med anbefalingen om å klassifisere apekopper som en allmennfarlig sykdom. Ikke fordi sykdommen er allmennfarlig, men som et grep for å gjøre testing og behandling gratis. Dette reiser noen spørsmål,
For det første: Er det naturlig at en anbefaling fra en helsefaglig instans baseres først og fremst på sosialpolitiske vurderinger?
For det andre: Hva skjer med folks tillit når en faginstans ytterligere degraderer og misbruker farebegrepet? Etter først å ha allmennfarliggjort omikron, uten at hverken helsestatistikk eller folks allmenne oppfatning støtter dette.
For det tredje: Hvorfor skal apekopp-smittede tilgodeses gratis behandling, men ikke de som rammes av andre ikke-allmennfarlige sykdommer, også de som er mer smittsomme?
Les også: Stortingets vedtak om å forlenge koronasertifikatet er en demokratisk skandale
Hva som klassifiseres som almennfarlig
Synkront med FHIs politiske utspill kunngjorde regjeringen et forslag i tråd med denne anbefaling. Forslaget ble gitt «forkortet høringsfrist [på to uker] for å sikre at forskriftsendring kan vedtas og settes i kraft så raskt som mulig».
Og dermed, for det fjerde: Hvis det finnes rimelige sosialpolitiske grunner til å særbehandle apekopper, hvorfor vedtar ikke regjeringen da særordninger for å ivareta dette, fremfor å jukse med fareklassifiseringen? Et juks som skaper en presedens hvor terskelen for hva som anses som allmennfarlig, senkes. En presedens som åpner for at andre ikke-allmennfarlige utbrudd, eksempelvis milde luftveisinfeksjoner, kan møte den mest uproporsjonale sleggen i regjeringens verktøyskuff.
For straks et utbrudd betegnes som alvorlig og allmennfarlig, kan myndighetene etter smittevernloven innføre vaksinasjonsplikt, tvangsmedisinering, nekte uvaksinerte adgang til samfunnet, stenge virksomheter, isolere geografiske områder, og utføre tvungen undersøkelse og isolasjon av mistenkte smittede.
Regjeringens uttalte mål om å «sikre at forskriftsendring kan vedtas og settes i kraft så raskt som mulig» bærer dessuten bud om en proforma høring for lukkede ører, og en regissert glideflukt enda dypere ned i den autoritære smittevernstaten. Handlekraften man her utviser overfor et harmløst virus, står dessuten i grell kontrast til regjeringens unnlatelsessynder i møte med reelt allmennfarlige problemstillinger, slik som det skrikende behovet for matberedskap/kornlagre, jordvern, strømstøtte til næringslivet, fyllingsgradsbaserte eksportrestriksjoner, forsterket intensivkapasitet og et tilstrekkelig og ikke minst oppbyggende psykisk helsevesen.
Samt behovet for å avvise ugunstige EU-pakker og bivirkningsprofiterende vaksineleveranseavtaler, slik avtalen Norge har inngått med seriedømte Pfizer, som bare siden tusenårsskiftet er bøtelagt astronomiske 100 milliarder kroner for sin vanekriminelle adferd.
Les også: Smitteverntiltakene var ikke bare unødvendige, de gjorde betydelig skade
Tillit tar tid å bygge opp
Og hva med koronasertifikatet, som er designet for å «beskytte» sunne og uvaksinerte unge, men leder frodige eldre vaksinerte med underliggende sykdommer rett inn i risikosonen? Et sertifikat som slett ikke bygger på risikofaktorer, men likner mer på Kinas sosiale kredittsystem for belønning av «riktig adferd» enn et helsesertifikat.
Kun et varierende flertall i FRP, SV, Rødt, MDG, KRF og Pasientfokus stemte i sommer for å kaste dette ut av verktøyskuffen. Og etter tidenes korteste og minst tillitvekkende høring, skal partiene nå meddele velgerne hvor de mener grensen går for legitim drakonisk maktanvendelse mot «allmennfarlige» trusler som apekopper.
Ethvert samfunn tuftet på demokratiske verdier er avhengig av et lovverk og en maktanvendelse som oppleves fornuftig og forholdsmessig, og partier som jobber for dette. Ellers rakner tilliten, og godt samarbeid erstattes av mistro, sivil ulydighet og antistatlige holdninger. Og brutt tillit tar tid å bygge opp igjen.
