Kulturrevolusjonen preger alle de amerikanske institusjonene, så også de liberale mediene i USA. At kabel-TV-kanaler som MSNBC og CNN er kommersielle aktører som selger ladede nyheter med politisk slagside til et spesifikt forbrukersegment, burde være klart for de fleste. Akkurat på samme måte som kanalene på høyresiden. 24 timer i døgnet-nyheter må nødvendigvis dra på så det monner for å fylle sendeflaten.
Denne polariseringsspiralen har pågått i flere tiår, og må nok ta sin del av skylden for at USA for tiden ikke ser ut til å henge sammen. Fra dette perspektivet består verden av to virkeligheter. Den ene tegnes av høyreside-nyhetene og den andre av venstreside-nyhetene. Begge har sitt narrativ å spinne, og begge unnlater aktivt å formidle nyheter som ikke passer inn i egen produktprofil. Kulturkrigen? Et høyre-produkt. Klimakrisen? Et venstre-produkt. Det er fordummende, eroderende og grenseløst kynisk.
Men de gamle og etablerte mediene har i aller høyeste grad også gjort sitt for å drive frem samtidsbesettelsen. Begrepsbruken fra vokabularet til identitetsbevegelsen har vært eksplosjonsartet i meningsbærende giganter som Washington Post og The New York Times. Sammen med CNN og MSNBC har de vært de største pådriverne for identitetspolitikk i amerikansk media.
I et liberalt demokrati er det selvsagt viktig at store og respekterte mediehus løfter frem minoritetsproblemer. Men like viktig er det at de ivaretar sin nøytrale integritet og troverdighet. At de ikke lar seg fange av spekulative og sekteriske forestillinger om samtiden og lar seg rive med ut av selve virkeligheten. Men det er dessverre akkurat det disse mediene har gjort.
Les også de foregående tekstene i serien «Den amerikanske kulturrevolusjonen»:
Del 1: Kritisk raseteori splitter USA. Slik fyrte en smal akademisk disiplin opp kulturkrigen
Del 2: Heller ikke naturvitenskapen slipper unna identitetspolitisk beleiring
Del 3: Identitetspolitikk og kanselleringskultur omfavnes av Generasjon Z
Del 4: Kultursosialismen har inntatt USAs demokratiske parti
Et mildt sagt giftig arbeidsmiljø
I den mest tolerante tiden i vår sivilisasjons historie ser forekomsten av ordene rasist og rasisme plutselig ut som en hockeykølle-graf etter 2014:
Under ser vi bruken av ordene mangfold, intoleranse, inkludering og rasisme, som brukt i The New York Times i perioden 1970-2017:
Grafene er hentet fra henholdsvis magasinet Tablet og The American Enterprise Institute.
Den samme tendensen er målt i engelske medier og synkroniserer nærmet perfekt med de amerikanske. Disse plutselige utslagene vitner om en høystemt gruppedynamikk som ingen beherskede medier bør være seg bekjent av, og integritetskollapsen i New York Times (NYT) er kanskje den mest urovekkende av dem alle. Vi snakker angivelig om selve gullstandarden for kritisk og nyansert kvalitetsjournalistikk, der vel alle journalister drømmer om å jobbe.
Det gjorde også skribenten Bari Weiss, og drømmen gikk i oppfyllelse. Tre år senere forlot hun drømmejobben. Ikke fordi hun egentlig ville, men fordi integriteten hennes ikke ga henne noe annet valg. Oppsigelsesbrevet hennes gir et innblikk i hvordan fryktkultur og «minste motstands vei» festet seg i NYT-redaksjonen på slutten av 2010-tallet. Weiss beskriver hvordan hun ankom avisen for å løse et spesifikt problem: Den manglende evnen til å forstå og forutse valgresultatet i 2016, som gjorde det tydelig at avisen ikke lenger har et tilstrekkelig grep om landet den dekker.
Brevet kan leses på engelsk i sin helhet her. Her er en utfyllende oppsummering med sitater og utdrag:
«Lærdommen som burde ha fulgt etter valget i 2016, om nødvendigheten av å forstå andre amerikanere, om å motstå tribalisme – og om det essensielle behovet for fri utveksling av ideer i et demokratisk samfunn, har ikke festet seg. Isteden har en ny konsensus oppstått i pressen, og kanskje spesielt i denne avisen: At sannhet ikke er en prosess av kollektiv oppdagelse, men et dogme kjent for de få utvalgte, hvis oppgave er å informere alle andre. Jeg ble alltid fortalt at journalisters lodd var å skrive historiens første røffe utkast. Nå har historien selv blitt en konstruert fortelling, formet for å tilfredsstille behovene til et predefinert narrativ.»
For sitt arbeid med å nyansere avisen ble Weiss utsatt for vedvarende trakasseringskampanjer fra en hard kjerne av egne kollegaer, både internt og på sosiale medier. Weiss er sentrumsliberal og har jødisk bakgrunn, og for øvrig også gift med en kvinne, men for woke-mobben i redaksjonen var hun like fullt en fordomsfull nazist og rasist. Kollegaer som ble ansett å være vennlige mot henne, ble også trakassert:
«Flere kollegaer krever min avgang for at avisen virkelig skal være inkluderende, mens andre poster økse-emojier ved siden av navnet mitt. Andre igjen drar navnet mitt gjennom sølen i all offentlighet og kaller meg en løgner og en rasist på Twitter, trygge i forvisningen om at trakasseringen ikke får konsekvenser. Den gjør aldri det. Det finnes juridiske termer for alt dette. Ulovlig diskriminering, fiendtlig arbeidsmiljø, konstruktiv oppsigelse.»
Til sin egen redaktør skriver Weiss: «Jeg forstår ikke hvordan du kan la denne atferden åpenlyst fortsette i din egen bedrift. Rett foran øynene på avisens ansatte og offentligheten for øvrig. At du roser meg for mitt mot på privaten, gjør virkelig ikke saken mer begripelig. Å møte på jobben som politisk sentrist i USA burde ikke kreve mot.»
Brevet beskriver en redaksjon som i praksis har gjort Twitter-mobben til sin fungerende redaktør, der plattformens etikk og normer har blitt avisens egne. En avis som i økende grad fremstår som et performativt medium der saker velges og vinkles for å tilfredsstille smaken til et smal nisje, istedenfor å la et nysgjerrig publikum lese om verden og trekke sine egne konklusjoner. Om selvsensur i redaksjonen skriver Weiss:
«Jeg skulle ønske jeg kunne si at min opplevelse var unik, men faktum er at nysgjerrighet og kritisk tenkning har blitt en risikosport i New York Times. Hvorfor presentere noe utfordrende for våre lesere, eller skrive noe modig, bare for å gå gjennom den lammende prosessen med å redigere det så det blir ideologisk koscher, når vi kan sikre oss jobbtrygghet (og klikk) ved å publisere ytring nr. 4.000 om hvordan Donald Trump er en trussel mot USA og verden. På denne måten har selvsensur blitt normen i New York Times.»
Virkelighetsfjern elitisme
Brevet vitner om en konsensuskultur der meninger som med største selvfølge hadde blitt publisert for bare få år siden, nå kan få en skribent eller redaktør i alvorlig trøbbel, om ikke sparket: «Om det vurderes som sannsynlig at en tekst vil skape indignasjon internt eller på sosiale medier, vil redaktøren eller forfatteren unngå å publisere den. Og når en tekst en gang innimellom når publikasjon uten å entydig promotere progressive fanesaker, skjer det bare etter at hver eneste linje har blitt varsomt massert, forhandlet fram og pakket inn i korrekt fremtoning.»
Weiss mener ansatte med en ideologi som samsvarer med avisens nye dogmer, forblir fredet, mens alle andre lever i konstant frykt for å bli neste offer. Giftig kultur på sosiale medier aksepteres så lenge den rettes mot de «riktige» målene. Dette har skapt en feighetskultur der ansatte innser at det ikke lenger venter noen belønning for å forsvare prinsipper i New York Times, det gjør dem bare til en skyteskive: «For taktiske til å poste på redaksjonens åpne kanaler, skriver kollegaer heller til meg privat og klager over den nye Mccarthyismen som har slått rot i avisen.»
Hun beskriver også en redaksjon som i økende grad preges av virkelighetsfjern elitisme. En avis for de som lever i en fjern galakse, med verdier og mål som på ingen måte vedgår folk flest. En galakse der russlands romprogram kan berømmes for sitt «mangfold,» og USA anses som blant de verste kastesystemene i menneskets historie, ved siden av Nazi-Tyskland.
Weiss gjør også et poeng av at hun fremdeles anser mange NTY-journalister blant de dyktigste i faget, og at nettopp dette gjør den nye illiberalismen så hjerteskjærende. Hun nevner også idealet til Adolph Ock, som kjøpte NYT i 1896: «Å gjøre avisens spalter til et forum for drøfting av alle samfunnsviktige spørsmål, og således invitere til intelligent diskusjon fra hele meningsspekteret.» Weiss avslutter: «Ocks idé er en av de beste jeg har kommet over, og jeg har alltid trøstet meg med at de beste ideene vinner fram. Men de kan ikke vinne på egen hånd. De trenger en stemme og et publikum. Og viktigst av alt: de må støttes av folk som er villige til å leve etter dem.»
Siden Bari Weiss forlot New York Times har hun etablert seg som en av USAs mest innflytelsesrike liberale kritikere av identitetspolitikk. Nyhetsbrevet hennes, Common Sense, og podkasten Honestly, har fått et stort publikum, og leverer nettopp den modige kvalitetsjournalistikk som ble umulig i NYT.
Weiss er også en av initiativtakerne bak et nytt, liberalt universitet i Austin, som åpner dørene denne høsten. Neste tekst i denne serien vil forøvrig se nærmere på dette ambisiøse prosjektet, og mer om hva som har tvunget frem behovet for å bygge nye utdanningsinstitusjoner i USA.
Den nye ortodoksien
Som mange har fått med seg, er Harry Potter-forfatteren J.K. Rowling blitt et av de fremste hatobjektene for de radikale identitetspolitiske aktivistene. Så vidt jeg kan se, er hun alt annet enn en transfob, men i aller høyeste grad en feminist som kjemper mot en bevegelse hun mener forsøker å viske ut den politiske og biologiske klassen «kvinne».
En reklamekampanje for The New York Times i februar 2022 gir seerne et personlig innblikk i unge NYT-abonnenters håp og visjoner. En av dem, «Lianna», drømmer om Harry Potter uten fantasiuniversets skaper. En idealverden der mennesket J.K. Rowling ikke finnes, intet mindre. Sånn markedsfører altså verdens mest renommerte avis seg selv i 2022.
I NYT-artikkelen «Menstruation Gets a Gen Z Makeover», gjøres det et nummer av å unngå ordene «kvinne» og «henne,» og heller bruke begrepet «menstruerer.» På Twitter kommenterte den amerikanske forfatteren og skribenten Caitlin Flanagan artikkelen slik: «New York Times: Vi er veldig, veldig bekymret for republikansk backlash i mellomvalget. Også New York Times: Vårt ny ord for kvinne er menstruerer.» National Review kommenterer det slik:
«Her er en sprø idé: Hvis artikkelen handler om unge kvinner som ikke er flaue over å snakke om mensen, kanskje New York Times ikke burde være flaue over å snakke om unge kvinner».
Skam, frykt og angiverkultur
Enkeltskjebnene som rammes av den nye ortodoksien som brer om seg i USA, kunne blitt en bok i seg selv, men eksempelet om Mimi Groves er verdt å nevne. En førsteårsstudent som fikk drømmen om stipend knust i 2020, da hun ble tvunget til å forlate universitet sitt på grunn av et fire år gammelt Snapchat-klipp. Der rapper hun med til en låt hvor «n-ordet» er en del av teksten. Hun var den gangen 15 år, og ble filmet i gangen på ungdomsskolen sin. En medelev fikk klippet tilsendt og spilte det av.
Han sa selv at han «ventet på det rette øyeblikket.» Det kom med opptøyene etter George Floyd-drapet. Han la det ut på sosiale medier, og det var det for Mimi Groves. NYT sukkerstrødde denne digitale heksebrenningen med artikkelen «A Racial Slur, a Viral video and a Reckoning». Nevrobiolog og filosof Sam Harris har beskrevet og kritisert slik mobbmentalitet grundig på sin podkast. Der forteller han om et møte han hadde med flere toppsjefer i Silicon Valley, der Harris tok til orde for å stå opp mot den samme ukulturen innad i teknologibransjen. De mektige sjefene bare så ned og ristet på hodet: «Det skjer ikke. Det er er over. De vant.» Dette er ytringsklimaet det identitetspolitiske USA har skapt for seg selv det siste tiåret. En tarvelig og dydsposerende angiverkultur der dagligtale må veies på gullvekt og ingen vet hvem som kan bli det neste offeret.
Helt til slutt må det også påpekes at i det i de siste månedene har vært en merkbar endring i retning mer nyansert journalistikk hos både The New York Times og Washington Post. For eksempel har den den liberale og meget woke-kritiske språkprofessoren John McWhorters blitt tilknyttet som fast bidragsyter i NYT. Og i sommer fikk den aktivistiske journalisten Felicia Sonmez til slutt sparken i Washington Post, for systematisk trakassering av en kollega med «feil holdninger.»
Kanskje kan man håpe på at mindretallstyranniet begynner å miste jerngrepet i disse redaksjonene?
Neste tekst i denne serien om den amerikanske kulturrevolusjonen vil se på den ideologiske erobringen av amerikanske eliteuniversiteter.
