Et økende antall liberale akademikere anser nå amerikansk akademia som mer eller mindre fortapt. Oppblåst administrasjon, tung ideologisk slagside og krympende ytringsrom på USAs universiteter er kjent for mange. En nyere og stadig vanligere identitetspolitisk utvikling færre kjenner til, er å proklamere såkalte landerkjennelser (land acknowledgements). Dette er inspirert av akademia i Canada, og dreier seg om seremonielle uttalelser der det erkjennes at man befinner seg på tilranet land som engang tilhørte urinnvånere.
Prakisisen er både hul og performativ, og da en professor ved University of Washington spøkte med praksisen, ble han satt under etterforskning av universitetet. Fire måneder senere er konflikten stadig pågående. Professor Stuart Reges saksøker nå universitetet.
For dem som frykter for liberalismen selv, og heller ikke orker mer av dette dysfunksjonelle og autoritære moral-teateret, innebærer dermed den lange og usikre veien videre et forsøk på å bygge nye institusjoner.
Les også de foregående tekstene i serien «Den amerikanske kulturrevolusjonen»:
Del 1: Kritisk raseteori splitter USA. Slik fyrte en smal akademisk disiplin opp kulturkrigen
Del 2: Heller ikke naturvitenskapen slipper unna identitetspolitisk beleiring
Del 3: Identitetspolitikk og kanselleringskultur omfavnes av Generasjon Z
Del 4: Kultursosialismen har inntatt USAs demokratiske parti
Del 5: Slik kollapset integriteten til The New York Times
Kunden har alltid rett
Det første universitetet som startes som en motreaksjon på forfallet i amerikansk akademia, The University of Austin, åpner dørene denne høsten. Det gjenstår å se om de lykkes, men avisen New York Post har allerede skrevet om svært fornøyde studenter ved universitetets sommerintroduksjonskurs.
Universitetets president, Pano Kanelos, beskriver sin egen motivasjon slik: «Jeg forlot min stilling som president ved St. John’s College i Annapolis for å bygge et universitet i Austin, forpliktet til den kompromissløse søken etter sannhet. Vi kan ikke vente på at universitetene skal reparere seg selv, så vi grunnlegger et nytt. Så mye er ødelagt i Amerika, men høyere utdanning er kanskje den mest raserte institusjonen av dem alle.»
Kanelos tegner et bilde av et høyere utdanningssystem som ikke lenger har noen insentiver for å skape et miljø der intellektuelle dissidenter beskyttes, og fasjonable meninger ettergås i sømmene. Han mener eliteuniversitetene fungerer som lite annet enn verpekasser for fremtidige nasjonale og globale eliter. Utenfor eliteinstitusjonene kalt Ivy League, altså der det store flertallet av USAs universiteter befinner seg, beskriver Kalos situasjonen som en desperat konkurranse om å tiltrekke seg et minkende antall studenter, med stadig synkende betalingsevne i møte med eskalerende terminbeløp.
I løpet av de tre siste tiårene har prisen på en fireårig utdannelse ved et privat universitet nesten doblet seg. Den samme utdannelsen på et offentlig universitet har nesten tredoblet seg. Amerikas studenter skylder 1,7 billioner dollar i studielån. Og for hva, spør Kanelos: «Nesten 40 prosent av dem som sikter mot en universitetsgrad, ender opp uten. Vi bør la det synke inn. Høyere utdanning svikter 4 av 10 studenter. Et system som med største selvfølgelighet tar så mye fra så mange, uten å levere på sine egne grunnleggende løfter, er overmodent for en drastisk overhaling.»
For å overleve forsøker universitetene å tiltrekke seg studenter gjennom kundefokuserte studentopplevelser. Alt fra triviell underholdning til emosjonell støtte og luksusfasiliteter. På den måten tar de også med seg et etablert mantra fra den tradisjonelle servicenæringen: Kunden har alltid rett. Som igjen vil si: Er det safe spaces kunden vil ha, ja da skal man selvsagt få det. Som Kanelos påpeker: «Universitetene tilbyr sine studenter alt de måtte ønske seg, bortsett fra intellektuell karakter og utholdenhet.»
Han argumenterer også med tall fra en rekke rapporter og undersøkelser:
- Nesten en fjerdedel av amerikanske akademikere innen samfunnsvitenskapen støtter ideen om å underkjenne universiteter som har feil meninger om betente saker, som immigrasjon og kjønnsforskjeller.
- Over en tredjedel av konservative akademikere og studenter sier de er blitt truet med disiplinærsaker for sine synspunkter.
- Fire av fem hovedfagsstudenter er villig til å diskriminere akademikere som lener mot høyre.
- 62 prosent av studenter er enige i at ytringsklimaet på universitetet hindrer dem i å si det de egentlig mener.
- Nesten 70 prosent av studentene er enige i at forelesere som sier noe en student mener er krenkende, burde rapporteres.
- Minst 491 foredragsholdere har siden 2000 fått sin invitasjon trukket tilbake etter press fra aktivister.
«Akademikere blir behandlet som tankekriminelle,» forsetter Kanelos, og viser til forskere og professorer som har fått forelesninger kansellert, og som også har sett seg nødt til å forlate stillingen sin fordi de ikke har tilsluttet seg den nye ortodoksien: «Vi trodde slik sensurering kun var mulig i undertrykkende regimer i fjerne land, men det viser seg at frykt kan bli endemisk i et fritt samfunn. Og den blir mest eroderende nettopp på det ene stedet som var ment for å forsvare retten til å tenke det utenkelige, diskutere det udiskuterbare og utfordre det umulige: Universitetet.»
Moralsk legitimitetskrise
I januar 2022 skrev sosiologiprofessor Ilana Redstone om den moralske legitimitetskrisen hun opplever på universitetet der hun underviser. Studentene har ingen problemer med å levere et lite knippe ferdigtygde argumenter for hvorfor det er riktig å bruke rase som opptakskriterium: «For å rette opp historisk og nåværende underrepresentasjon» og «på grunn av de unike utfordringene underrepresenterte sliter med.»
Men når hun spør motsatt, hvorfor man kan være uenig i å bruke rase på denne måten, får hun som regel bare én respons: «Det er rasistisk å tenke sånn.» Asymmetrien i studentenes evne til å produsere argumenter på begge sider av saken er spesielt påfallende, påpeker Redstone, for ifølge en meningsmåling fra Pew sier 73 prosent av den amerikanske befolkningen seg enig i at universiteter ikke bør bruke rase når de vurderer opptak. «Når vi ikke klarer å se den moralske legitimiteten til ulike synspunkt på kontroversielle temaer, vil uenigheten om disse temaene uunngåelig føre til bedømming av andres moralske karakter,» skriver Redstone.
I fjor kastet den amerikanske filosofen Peter Boghossian inn håndkleet, etter en ti år lang kamp mot trakassering fra både studenter og ledelse ved Portland State University. I oppsigelsesbrevet med tittel «Mitt universitet ofret ideer for ideologi, så i dag sier jeg opp» leverer han blant annet følgende tirade: «Universitetet har transformert en bastion av oppriktig nysgjerrighet til en sosial rettferdighetsfabrikk der eneste påfyll er rase, kjønn og offerroller – og hvor eneste utfall er klagemål og polarisering. Studentene ved Portland State blir ikke opplært til å tenke, men blir snarere drillet i å etterape den moralske skråsikkerheten til ideologer.»
Boghossian er, sammen med tidligere journalist i New York Times, Bari Weiss, blant grunnleggerne av Austin University. De er sant nok ensidige når de overgår hverandre i å beskrive et ødelagt utdanningssystem. Disse liberale akademikerne satser alt på en alternativ og risikabel modell, og kanskje maler de med i overkant bred pensel. Men samtidig vet vi at uenighet med revolusjonens nye dogmer kan koste akademikere både jobb og anseelse, så det er vel også god grunn til å anta at veldig mange andre velger å tie om problemets omfang.
DIE – Diversity, Inclusion og Equity
Som jeg har vært inne på tidligere, har radikale akademikere i flere tiår jobbet målbevisst med å omvelte amerikanske eliteinstitusjoner. 1960-tallets revolusjonære bevegelser lykkes ikke fordi de fridde til arbeiderklassen, som var i ferd med å bli en del av det som da var en ekspanderende middelklasse, og ikke hadde egeninteresse i å rive ned et system som tjente dem godt.
I stedet for å fokusere på industrien og produksjonsmidlene gikk radikale akademikere inn for å påvirke institusjonene som produserer kunnskap. Altså ikke en typisk nedenfra og opp-revolusjon, men en mer tidkrevende ovenfra og ned-omveltning. De forlot kapital som førende argument i kampen mot systemet, og erstattet det med identitetsmarkører som rase og legning. En effektiv strategi, fordi fordomsfulle holdninger til rase og seksuell legning er høyst reelle, og noe de fleste av oss ikke vil være bekjent av.
Politisk korrekthet gjør det også sosialt stigmatisert å argumentere mot slike angivelige rettferdighetsbevegelser, selv om man bare prøver å peke på hvor gode intensjoner slutter og destruktiv ideologi begynner. De fleste har heller ikke anledning til å sette seg inn i disse nyansene, og det tryggeste blir således bare å svelge hele åtet. På den måten er det i praksis den politisk korrekte majoriteten, og ikke den aktivistiske minoriteten, som har gjort omfanget av denne revolusjonen mulig i USA. Som det gamle ordtaket går: En vellykket revolusjon krever ti prosent hengivenhet og nitti prosent unnlatenhet.
Sentralt i identitesbevegelsen står akronymet DIE – Diversity, Inclusion og Equity. Og hvem liker vel ikke mangfold og inkludering? «Equity» virker riktig nok mer fremmed, men klinger da umiskjennelig som «equality»? Dog, som også tidligere nevnt, er equity er ikke likhet under loven, men legitimering av rasebasert forskjellsbehandling for å oppnå resultatlikhet. De positivt ladede ordene i DIE appellerer til vår basale empati og vårt sosiale belønningssystem, men er i realiteten eufemismer (sminkeord) konstruert av ideologer som ikke bare avviser rasjonalitet og fargeblindhet, men som hevder at hele vårt moderne samfunnssystem, helt ned til idealet om punktlighet, er en del av en hvit, kolonialistisk maktstruktur som må dekonstrueres.
En mangfoldsindustri som krever troskap
The Association of American Medical Colleges, som representerer 170 medisinfakulteter i USA og Canada, har offisielt forpliktet seg til å gjøre DIE-kompetanse til et krav i legeutdanningen og -yrkesliv. Organisasjonens ledelse har også uttalt at denne kompetansen fortjener like mye fokus innen medisinfaget som de siste vitenskapelige gjennombruddene.
At dette kan true grunnlaget for både akademisk frihet og legevitenskapen selv, burde være åpenbart. Når en medisinvitenskapelig organisasjon, og de er ikke den eneste, krever at studenter og leger forplikter seg til høystemte postulater på denne måten, blir det i praksis det samme som å sverge troskap til en ideologi. De samme formaningene etableres også på amerikanske jussstudier. John Sailer ved National Association of Scholars har i en stor gravesak dokumentert hvordan universiteter stadig oftere krever troskap til DIE, ikke bare når de ansetter, men også ved forfremmelser og når ved faste ansettelser – på engelsk kjent som tenure. Som Sailer kommenterer: «Snart kan det se ut som amerikanske akademikere kan forvente seg et valg mellom å sverge troskap til den nye ideologien eller se deg om etter en annen jobb».
I dag har mange amerikanske universiteter egne mangfoldsdepartementer som lønner en rekke ansatte med stillingstitler i variasjoner av diversity, equity, og inclusion. På University Of Michigan fant økonomiprofessoren Mark Perry 82 ansatte med en eller annen kombinasjon av disse begrepene i stillingstittelen. Til sammen tok disse ut en årslønn på rundt 90 millioner kroner. Den høyest lønnede, med den fengende tittelen «Vice provost for equity and inclusion and chief diversity officer», hadde en årslønn på ca. 3,5 millioner kroner. Populistiske rase-konsulenter, som for eksempel Robin DiAngelo, kan ta opp mot 200.000 kroner for sine foredrag på disse universitetene. Woke-industrien har for lengst blitt en særdeles lukrativ karrierevei.
Omvendt segregering i utdanningssystemet
Samtidig som denne trendens motvekt, University og Austin, åpner dørene denne høsten, åpner også Holla Public Charter School. En skole bygd utelukkende for å huse ikke-hvite elever. Tanken er slett ikke unik. Omvendt segregering har etablert seg gjennom det progressive utdanningssystemet:
• Evanston Township High School tilbyr matteundervisning eksklusivt for elever som identifiserer seg som svarte.
• New Yorks skoledistrikt har annonsert planer om å segregere elever etter rase.
• Mary Lin Elementary i Atlanta segregerer afroamerikanske barn for å «bygge samhold.»
• En offentlig skole i Denver annonserte lekeplass-kveld eksklusivt for mørkhudede.
• Western Washington University har segregerte studenthybler definert som «ikke åpne for hvite.» Stanford University, University of Colorado at Boulder, Cornell University og flere andre eliteuniversiteter følger samme linje.
• Harvard’s Office of Diversity, Inclusion and Belonging holdt avgangsseremonier for svarte og latinamerikanere på alle universitetets skoler i mai 2021.
• Columbia University tilbyr avgangsseremonier basert på rase og etnisitet.
Omvendt segregering er i mange tilfeller grunnlovsstridig, og Carleton College har allerede blitt klaget inn av lokale myndigheter. Det førte til at de avviklet sitt rasesegregerte «antirasist-treningsprogram.» Søksmålene kan komme til å stå i kø i årene fremover.
Som skandinaver gjør vi kanskje klokt i å erkjenne at det amerikanske rasespørsmålet er en historisk verkebyll, og langt mer innviklet enn vi har geografiske forutsetninger til å fornemme. Men det burde samtidig være åpenbart for de fleste at ny raseideologi ikke er løsningen på gammel raseideologi.
Neste tekst i denne serien om den amerikanske kulturrevolusjonen vil se på hvordan kulturrevolusjonen påvirker det amerikanske næringslivet og underholdningsindustrien.
