Spørsmål om kjønn og likestilling er i vår tid blitt så kompliserte, ja rent ut kognitivt krevende, at ikke engang avisoverskrifter gir særlig mening.
Slik lyder overskriften i dagens Aftenposten: «Han har fått ansvaret for «unge mennesker som menstruerer» i Skottland: «Føles som en spøk»».
Jeg – og mange med meg – trodde først sitatet var fra mannen selv. At han synes det var latterlig å ikke kunne kalle unge menstruerende for kvinner. Men en slik ytring ville i vår tid medført sparken og sosialt selvmord. Vi husker alle da J.K. Rowling raljerte over betegnelsen «folk som menstruerer» på Twitter: «I’m sure there used to be a word for those people. Someone help med out. Wumben? Wimpund? Woomud»?
Det gikk to sekunder, så var hun en av klodens mest forhatte kvinner. Takket være aktivister som vier all sin tid til bekjempelse av hat.
Toppen av «mansplaining»
Vi har skjønt det nå. Det finnes transmenn og ikke-binære som kan menstruere. Disse er kanskje ikke så mange i antall. Men de skal med. Og de skal anerkjennes. På bekostning, språklig sett, av 99,9 prosent av dem som har sin månedlige «periode». «Kvinner» er blitt en ekskludererende begrep. I mangfoldets navn.
Men – det er ikke dette som er spøken i Aftenposten. Eller det som har gjort at saken de seneste dagene er blåst opp i all verdens media, inkludert VG, BBC, CNN, Cosmopolitan og Washington Post. Spøken er heller ikke at Skottland som første land i verden har gjort det til en lovfestet rett at «alle som trenger det», kan få utdelt gratis bind og tamponger av lokale myndigheter. Eller at tiltaket, som trådte i kraft 15. august, framstilles som en «historisk likestillingsseier» eller et «fyrtårn av håp». Eller at jobbtittelen lyder «Period Dignity Officer» – altså «menstruasjonverdighetsansvarlig».
Spøken er at en mann har fått jobben. Og kommentatorer og kjendiser står i kø på Twitter for å vise at dette ikke er morsomt. Jason Grant, som den nyansatte «verdighetsansvarlige» heter, har aldri opplevd det uverdige i å bli mobbet for «lekkasjer» på skolen, skriver Maya Oppenheim i The Independent.
«Har vi noen gang forsøkt å forklare for dem hvordan de skal barbere seg eller ta vare på prostata eller hva det måtte være? Dette er absurd,» sier tennislegenden Martina Navratilova.
«Dette er toppen av mansplaining», sier politisk redaktør Gina Davidson i radiostasjonen LBC i London.
Ha det klart: Jeg forstår reaksjonene. For mange kvinner er mensen ikke noe naturlig, men noe flaut, ubehagelig, vondt og upraktisk. Det å «blø igjennom» er noe fryktelig, som man bare snakker om med venninner. Som en venninne av meg sier: «Å gå til en fremmed mann med dette – det hadde ikke skjedd om jeg så hadde hatt kniven på strupen».
Jeg kan også skjønne at modne kvinner kanskje ikke får lyst til å løpe til en mann for å snakke om overgangsalderen. For dette fenomenet hører faktisk også under hr. Grants ansvarsområde! Og for å snu på flisen – jeg ville selv ha vegret meg for å oppsøke en nyoppnevnt, kvinnelig «Ereksjonsproblemsverdighetsansvarlig» om jeg hadde slitt med dét problemet – og tilhørende skam.
Mensfattigdom
Men det er jo mye annet som gjør den nye skotske kampanjen både latter- og tankevekkende i et likestillingsperspektiv. Her har man altså pekt ut mensartikler – varer som kun er relevante for dem som biologisk sett er kvinner – som noe som skal dekkes økonomisk av det offentlige. Og det framstilles ikke bare som et likestillingstiltak, men som et fattigdomstiltak.
Man har funnet opp begrepet «mensfattigdom», og laget organisasjoner for å bekjempe det. Hey Girls! har 18 ansatte. De sier: «Det er en veldig enkel måte å beskrive mensfattigdom: Du går til supermarkedet og der må du faktisk velge om du skal kjøpe en pose pasta eller en eske tamponger. Det er så grunnleggende.»
Men er det dyrt å kjøpe tamponger og bind i England og Skottland? Det koster opptil 90 kroner i måneden. Neppe mer enn menns biologisk påførte ekstrautgifter for barberingsprodukter. Hadde mannsaktivister sagt at det er urettferdig å bli straffet for en naturlig kroppsfunksjon, skjeggvekst, og krevd at staten tok regningen for maskiner, høvler, blader, skum og etterbarberingsvann, ville det i hvert fall blitt tatt for en dårlig spøk.
Men dekking av mensutgifter kan man kjempe igjennom som en rettighet – til og med en rettighet som angår både kvinner og menn. Skottland har siden 2017 brukt 314 millioner kroner på å gjøre mensprodukter tilgjengelige. Nå skal de bruke flerfoldige millioner årlig på å bekoste produktene – «for alle som trenger det». Penger som kunne vært brukt på målrettede fattigdomstiltak.
Uønsket utradisjonelt valg
En annen tanke: Kvinnesaksforkjempere er imot kjønnstradisjonelle valg i arbeidslivet. De vil ha flere kvinner i mannsyrker, og flere menn i kvinneyrker. Menstruasjonsverdighetsansvarlig er på papiret det ultimate kvinneyrket. Altså har Jason Grant valgt særdeles utradisjonelt. Er det ikke flott?
Nei, åpenbart ikke. For en mann vet ikke hvordan det er å være kvinne hver måned. Man kunne sagt noe lignende om en mannlig jordmor. Hva vet vel menn om graviditet og fødsel? Og hva med at legeyrket domineres stadig mer av kvinner, slik at menn vil få problemer med å finne mannlige leger å oppsøke for sine medisinske manneproblemer? Dét er ikke akkurat en toppsak blant likestillingsaktivister.
Saken er jo også interessant i forbindelse med kampen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Forening Fri, for eksempel, jobber for «likestilling og diskriminering av personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet». Grant er nettopp en sånn person. Ikke bare ved å være en mann. Men ved å være en særdeles maskulin mann.
Les også: Knepen Høyre-seier i mannlig klesduell
Machomann til hest
For «spøken» drar seg til når man ser hvordan denne mannen ser ut, hva han driver med, og hvordan han presenterer seg selv. Den ytterst tabloide nettavisen MailOnline viste nylig en kavalkade av hans selfier under denne tittelen:
«Meet the (very macho) weightlifting, boxing, ultra-marathon-running new «period officer» who SNP-led Dundee council has given £36,126-a-year to talk about periods and the menopause with women and girls».
Opps! Avisen glemte å ta med de andre som menstruerer i tittelen. Men de fikk altså med at han har jobbet som kundeansvarlig for et tobakksselskap. Som personlig trener i eget fitness-firma. At han jevnlig legger ut bilder av seg selv fra maratonløp eller boksekamper. Gjerne også flatterende bilder av seg selv i bar overkropp. Høydepunktet i avisens billedkavalkade viser en særdeles muskuløs mann som rir en sort hest i vann. Vladimir Putin ville blitt misunnelig.
Men kjønnsbudskapet til Grant er det motsatte av den homo- og transfobe russiske lederen. Han sier: «Jeg tenker at det å være en mann vil hjelpe å bryte ned barrierer, redusere stigma og fremme en mer åpen samtale. Selv om det er noe som angår kvinner direkte, burde mens være en sak for alle.»
Helt i tråd med frigjøringsbudskapet til trans- og kvinnebevegelsen. Men de blir altså rasende over ansettelsen. Jeg tror forbrytelsen er ganske enkel: De som kjemper fram lovgivning som dette, anser likestilling for å være en kvinnesak. Å plassere enn mann i førersetet for saken, ødelegger den symbolske seieren.
Samtidig er det knapt noen som reagerer på at ordet «kvinne» er eliminert fra både lovteksten og utlysningsteksten for stillingen som «mensansvarlig». Dessuten tror jeg vi trygt kan slå fast at denne regelen gjelder: Det er ikke heterofile, vellykkede menn som skal bryte normer. Det er utsatte kvinner. Og andre som menstruerer.
