I april 2021 fullførte statsviter Eric Kaufmann rapporten «The Social Construction of Rasism in the United States». Funnene står i kontrast til den ideologiske og medieskapte moralpanikken Vesten befinner seg i.
I forordet trekker den afroamerikanske filosofen Coleman Hughes frem et underlig fenomen som berørte amerikansk offentlighet på 80-tallet. Over hele USA ble mange overbevist om at barnehager praktiserte satanistiske sexovergrep mot barn. Disse beskyldningene levde i det amerikanske nyhetsbildet gjennom mesteparten av tiåret. Falske bevis ble produsert og forsvart som moralsk nødvendig, og uskyldige barnehageansatte ble siktet og dømt for noe de ikke hadde gjort.
Mange fornuftige mennesker ble dratt med inn i vrangforestillingen, inkludert påtalemyndigheter og politikere som lovet å stoppe det imaginære problemet. «Det som ser fullstendig absurd ut på utsiden, kan virke høyst reelt for de som er på innsiden,» skriver Hughes. Han påpeker hvordan noen moralpanikker kan virke gåtefulle i sin opprinnelse, mens andre er et resultat av spesifikke ideer:
«Omtrent siden 2014 har det oppstått en moralpanisk forvirring rundt rase, kjønn og legning. I motsetning til satanistiske barnehager er denne panikken ikke en ren fabrikasjon. Rasefordommer er reelt. Men folks oppfatning av problemet har løpt fra virkeligheten i så stor grad at det har blitt en moralpanikk. Hvit makt hevdes å være altomgripende. Svarte bør frykte for livet bare de tar en joggetur, som New York Times skrev.»
Hughes avslutter forordet slik: «Som Eric Kaufmann viser i denne rapporten, misoppfatter folk omfanget av rasisme i dagens USA. Denne feiloppfatningen er ikke bare drevet frem av forutinntatthet gjennom lett tilgjengelige informasjonssnarveier, men gjennom ideer. Kritisk raseteori og beslektede identitetsideologier, før begrenset til en smal akademisk teori, har sivet inn i næringslivet, Silicon Valley og stadig flere barneskoler. Med dette kommer en økt oppfatning av at rasisme er overalt, mens tallene forteller en helt annen historie. Rasisme finnes, men det har aldri vært mindre rasisme enn det er nå. Hvis amerikanske rasespenninger noen gang skal løses opp, vil det være fordi vi lykkes i å kalibrere vår moralpaniske virkelighetsoppfatning med det faktiske omfanget av problemet.»
Les også de foregående tekstene i serien «Den amerikanske kulturrevolusjonen»:
Del 1: Kritisk raseteori splitter USA. Slik fyrte en smal akademisk disiplin opp kulturkrigen
Del 2: Heller ikke naturvitenskapen slipper unna identitetspolitisk beleiring
Del 3: Identitetspolitikk og kanselleringskultur omfavnes av Generasjon Z
Del 4: Kultursosialismen har inntatt USAs demokratiske parti
Del 5: Slik kollapset integriteten til The New York Times
Del 7: Fryktkulturen har spredd seg som ild i tørt gress i USAs underholdningsbransje og næringsliv
Hva sier empirien?
Hovedfunn fra Kaufmans undersøkelse inkluderer blant annet:
- 8 av 10 afroamerikanere trodde unge afroamerikanske menn hadde større sannsynlighet for å bli drept av politiet enn å dø i en bilulykke. Faktum er at sannsynligheten for å dø i en bilulykke er betraktelig større. Det interessante er at det var ideologi, ikke utdannelse, som påvirket i hvor stor grad respondentene tok feil om politidrap og bilulykker.
- Svarte republikanere hadde nesten 30 prosent større sannsynlighet for å svare riktig på spørsmålet enn svarte demokrater.
- Hvite republikanere hadde nesten 50 prosent større sannsynlighet for å svare riktig på spørsmålet enn hvite demokrater.
- Når svarte respondenter leste en tekst fra kritisk raseteori-forfatteren Ta-Nehisi Coates, falt troen på at de har kontroll over sitt eget liv med hele 15 prosent.
- Når respondentene ble bedt om å velge mellom en fremtid der fornærmende raseuttrykk ble straffet så hardt at de ble utryddet, eller en fremtid der minoriteter var så trygge at de ikke lenger lot seg affisere av slike ordlyder, svarte 53 prosent av de svarte at den siste versjonen var å foretrekke. Liberale hvite, derimot, fortrakk straffetiltakene i det først scenarioet med intet mindre enn 71 prosent oppslutning.
- Medieeksponering av alle slag så ut til å prege respondentene syn på både omfanget av rasisme og deres egen erfaring med den.
Selvfølelse kan ikke overleveres
Professor Glenn Loury er en annen afroamerikansk intellektuell med et sannferdig og humanistisk syn på amerikanske raseforhold. Også han mener at debatten skjemmes av en rekke «unevnelige sannheter,» og at rasisme alene ikke er en troverdig forklaring på den sosiale ulikheten mellom folkegrupper i nåtid. Loury mener derimot at systemisk rasisme fort kan bli en fristende bortforklaring på sosioøkonomiske problemer som alle, både hvite og svarte, er forpliktet til å erkjenne.
Loury trekker også frem de enorme fremskrittene som er gjort i USA: «På 40-tallet var det vanligste yrket for afroamerikanske menn å dyrke jorda, mens det typiske kvinneyrket var tjener og hushjelp. Gjennomsnittsinntekten for en afroamerikansk husstand var omtrent halvparten av en hvit families inntekt. Tilgangen til utdannelse, stemmerett og sosial mobilitet var i praksis ikke-eksisterende. Jeg ble født på 40-tallet. Og se hvor vi er nå, 75 år senere. En stor middelklasse har oppstått. Afroamerikansk innflytelse på USA og resten av verden er slående.»
Økonomen Loury påpeker også at afroamerikanere i USA er den rikeste og mektigste befolkningsgruppen av afrikansk opphav på planeten. Ingen andre er i nærheten. Dette reflekteres imidlertid ikke i egen selvfølelse. Loury skriver at:
«Historien er full av tragedie og barbari. Det er galt, men sånn er det. Hvis du vil gå med hevet hode, hvis du vil være likeverdig, så innse at hvite ikke kan gi svarte likeverd. Vi må tjene den posisjonen selv. Vær så snill, ikke vær sint på meg, for jeg er på de svartes side her. Men jeg sier: Likeverd som i verdighet, likeverd som i posisjon og respekt, likeverd som i å føle seg trygg på sin stilling i samfunnet, likeverd som i å kunne kreve andres respekt. Dette er ikke likeverd som kan bli overlevert til oss. Dette er likeverd vi må gi oss selv gjennom hardt arbeid. Med våre egne hender må vi gjøre oss selv likeverdige. Ingen, uansett hvor gode intensjoner de har, kan gjøre det for oss.»
I en sannferdig, liberal og fargeblind verden som er våken, ikke woke, burde disse ordene gi all den mening vi trenger for å strekke oss etter et humant og rettferdig samfunn. Og aller viktigst: de peker på den eneste veien til ekte selvfølelse for alle mennesker. Men vår kultur har et anstrengt og uavklart forhold til majoritet/minoritet. Et velmenende og helt nødvendig oppgjør med kolonitidens ugjerninger har dessverre også festet seg som en overfladisk botsgang som litt spissformulert fortoner seg omtrent slik: Majoriteten gir minoriteten offerstatus, som igjen gir majoriteten moralsk suverenitet. Et gjensidig belønningssystem der alle får det de vil ha og ingen får det de egentlig trenger.
Fra radikal til rasist på 60 år
Det er ingen selvmotsigelse å ønske minoriteter alt godt, og samtidig si klart og tydelig nei når enkelte stiller urimelige krav. Det er derimot selvmotsigende å snakke varmt om likeverd, og samtidig stille med totalt ulike forventninger til sine medmennesker. Å være marginalisert gir deg ikke retten til å være urimelig, og å tolerere urimelighet er å ikke ta den urimelige på alvor. Det er å plassere minoriteten helt på bunn, under den normale og helt nødvendige meningsbrytningen som foregår ellers i samfunnet. Men dette er i praksis normen som følger av politisk korrekthet.
Og når denne kutymen pumpes full av forfengelig varmluft, blir «minoritet» ikke lenger enkeltindivider med gode og dårlig sider som alle andre, men en tilstand som gjøres hellig og fritas kritikk og motsigelser fra majoriteten. En minoritet som ikke pålegges normale forventninger, blir til slutt bare et klenodium som majoriteten kan speile sin egen toleranse i. Det stikk motsatte av likeverd, med andre ord. Lakkdyp politisk korrekthet er en doven, halvtenkt tanke som tilbyr moralsk frelse, lettvint fellesskap og sosial kapital gjennom illusjonen av refleksjon. Den rommer så mye kognitiv dissonans at det enkleste bare blir å akseptere en trosbekjennelse som står over empirien.
Og du skal lete lenge etter en mer bedagelig livsanskuelse som belønnes så rikelig. På denne måten blir det også praktisk talt umulig å si nei når enkelte befaler. Som igjen vil si at aktivister som vet å trykke på de rette knappene i teorien kan snu allmenn virkelighetsoppfatning på hodet om de vil. Om denne påstanden virker fremmed eller karikert, kan jeg ikke gjøre annet enn å henvise til virkeligheten utenfor den forseglede hverdagsboblen. Ting er forbløffende underlig her ute.
Å påpeke alt dette er ikke et forsøk på å trivialisere reelle minoritetsproblemer, men snarere å hevde at denne overfladiske minoritetspopulismen holder den evige fortellingen om rasisme på kunstig åndedrett. Den skaper en ukultur der etterspørselen etter «feel good-rasisme» overgår det faktiske tilbudet av reell rasisme, så man må stadig produsere mer. Som den afroamerikanske skuespilleren Morgan Freeman litt spissformulert har sagt det: «Hvordan få mindre rasisme? Slutt å snakk om det hele tiden.»
Det er selvsagt fullt mulig å være uenig i denne påstanden, og når den kommer fra en svart mann som Freeman, må man føre sin sak med motargumenter. Sånn skal det være. Men når den kommer fra meg er det nok å henvise til min hudfarge, min alder, mitt kjønn og min legning, så er diskusjonen over. For identitetsaktivistene er mine identitetsmarkører motargument nok. En antirasisme som blankt avviser felles humanitet, er først og fremst hjerteskjærende trist. Men også selvmotsigende absurd. Eller som den afroamerikanske sistatmaskinen Thomas Sowell har sagt det:
«Om du alltid har ment at alle bør spille med de samme reglene og holdes ansvarlig etter den samme standarden, ville dette definert deg som radikal for 60 år siden, liberal for 30 år siden – og en rasist i dag.»
En formidabel humanistisk transformasjon
Det er en scene fra 90-talls-komiserien «Seinfeld» der George, Elaine og Jerry diskuterer om den nye kjæresten til Elaine er hvit eller svart. George og Jerry hilste kort på ham før han forlot kafeen. Han hadde ganske lys hud, men tett, krusete hår. Elaine har ikke tenkt annet enn at han er hvit, men blir nå usikker: «Han heter jo Nelson, og det er i hvert fall ikke irsk». Stemningen blir klein og trykkende mens en nølende samtale går fram og tilbake. «Har det noe å si?», «Nei selvfølgelig ikke, men det kunne jo vært interessant å vite?», «Er det galt av oss å tenke sånn?», «Er det greit å snakke om dette i det hele tatt?»
Mens de vrir seg i stolene, kommer en definitivt svart servitrise for å ta regningen for tre kopper kaffe. De skvetter til, griper etter jakkelommene sine, graver frem absolutt alt de har av sedler og legger dem i en diger bunke på bordet foran den svarte servitrisen. Befriende satire på velmenende hvite menneskers høye skuldre og frykt for å tråkke feil i det etniske minefeltet. Den gangen kunne man i det minste le av det. I dag er de høye skuldrene definerende for den nye religionen.
En Gallupundersøkelse fra 2021 fant at 94 prosent av amerikanere er positive til ekteskap mellom ulike etnisiteter. I 1958 var det samme tallet kun fire prosent. På sitt eget faktaresistente grunnlag spinner identitetsaktivistene allikevel myten om et gjennomgående og konstant rasistisk land, og mange jatter med. På et halvt århundre har vestlig sivilisasjons holdninger til rase og seksuell legning vært gjennom en formidabel transformasjon.
Humanistiske idealer om respektfull toleranse, men også ytringsfrihet, individuell autonomi og meningsmangfold, har gitt beviselig gode resultater. På oppløpssiden av en imponerende trend som ble skapt på få generasjoner, erklærer tidsånden plutselig rasismepandemi og krever demontering av systemet som tok oss dit. Dette er ikke rasjonell atferd, det er høystemt føleri, muliggjort av det infantile straff- og belønningssystemet til politisk korrekthet. Og det er god grunn til å hevde at det har fatale konsekvenser.
En forventet voldsbølge
Voldskriminaliteten i USA skjøt plutselig i været i 2020. Mordfrekvensen steg med 40 prosent fra en sommer til den neste, og alvorlig kriminalitet steg med 15 prosent i samme periode. I enkelte byer, som Louisville, steg mordfrekvensen med 78 prosent, i Milwaukee med 95 prosent og i New York med 39 prosent.
Hva skjedde? Her finnes det selvsagt mange variabler, men en teori basert i erfaringer fra tidligere opptøyer går ut på at redusert politiaktivitet fører til økt kriminalitet: Den såkalte Ferguson-effekten. Sunt folkevett burde vel også kunne få de fleste av oss til å tenke i samme retning, men er det noe politisk korrekthet virkelig behersker, er det å ignorere elefanten i rommet. «Akademikere kan bruke intellektet sitt til å overse det sannsynlige og sannsynliggjøre det usannsynlige,» har noen sagt en gang. Amen, for evnen og viljen til å komme opp med alternative forklaringer på denne volden har vært imponerende.
Drapet på George Floyd var en dyp tragedie, og det mest opprørende nyhetsklippet jeg noen gang har sett. Men det følger ikke av denne motbydelige handlingen at amerikanske byer burde redusere politibudsjettene sine. Tvert imot. Men det var allikevel det som skjedde flere steder. Ifølge USA Today kuttet New York City omtrent en milliard dollar fra budsjettet. I Los Angeles ble budsjettet kuttet med 150 millioner dollar.
En annen konsekvens av den vedvarende kritikken mot politiet ble at de kviet seg for å handle. I Minneapolis, der kravet om å kutte i politibudsjettet var massivt, skrev Bloomberg at politiet hadde gjennomført 80 prosent færre trafikkstopp, også av mistenkte personer, siden 25. mai 2020 – dagen George Floyd ble drept av en politimann.
En annen mulig forklaring er den selvforsterkende effekten av kriminalitet i et forfallent bymiljø – de knuste vinduers teori. Faktum er at flere progressive byer i USA hadde branner og opptøyer i tre måneder i strekk etter George Floyd-drapet. Vandalisme som i stor grad ble ignorert, tolerert og til og med støttet av flere meningsbærende aktører. Kamala Harris, i dag USAs visepresident, støttet blant annet et fond som ble opprettet for å kausjonere ut arresterte demonstranter.
I Minneapolis ble forretningsdistriktet rasert og en politistasjon satt i brann med politiet til stede inne i bygningen. I Seattle fikk Black Block og BLM-aktivister (Black lives matter) tvunget frem en anarkistisk «fristat» inne i byen. Seks personer ble skutt der før myndighetene grep inn. I Portland ble tinghuset angrepet hundre netter i strek. Det var surrealistisk på flere måter å følge disse nasjonale opptøyene gjennom hele sommeren 2020. For i etablerte norske og amerikanske medier var det som om de knapt eksisterte etter en ukes tid. Det krever liten fantasi å forestille seg hvordan mediebildet hadde sett ut om det var høyrepopulister som hadde stått for denne vedvarende vandalismen.
I Quillette skriver Wilfred Reilly: «Det er ingen overdrivelse å si at majoriteten av disse demonstrantene ble gitt fritt leide til å ødelegge, som ordføreren i Baltimore hevdet allerede under opptøyene i byen hennes i 2015. Empiri viser at rundt 91 prosent av opprørerne som ble arrestert i Portland, aldri ble siktet eller dømt for noe som helst. Tendensen går igjen i andre store byer som Chicago.»
Teorien om at volden økte fordi politiet trakk seg tilbake, og altså ikke var et resultat av nedstengning og økonomi, styrkes også av andre sammenlignbare tall. Under finanskrisen i 2008 gikk mordtallene nedover. Tall fra 2020 viser derimot at voldskriminalitet gikk opp mens økonomisk motivert kriminalitet som innbrudd og narkotikasalg gikk ned. Vi må kunne anta at denne moralpanikken, drevet fram av aktivister, media, politikere og bevegelser som BLM, i betydelig grad var medvirkende til denne plutselige voldsøkningen. The New York Times gikk lenger enn de fleste, med søndagskommentaren «Yes: We Mean Literally Abolish the Police». Hva skal man si? Hvis 6. januar 2021 var dagen da det republikanske partiet offisielt ble et moralsk konkursbo, så var sommeren 2020 året da det progressive USA for alvor ble rammet av dyp, moralpansik forvirring.
Luksusholdninger
De som bor der man aldri trenger å ringe 911, kan pynte seg med virkelighetsfjerne luksusholdninger som «defund the police,» og fremoverlente politikere kan gjøre disse ordene til handling. Prisen betales av befolkningsgruppene de angivelig hevder å beskytte. Denne grafen er hentet fra Manhattan Institute og viser drapsofrene per 100 000 innbygger, i fire etniske grupper:
Om vi legger til grunn at Ferguson-effekten var en avgjørende faktor i denne voldsøkningen, ser den progressive politikken ut som ulidelig hykleri. Men hvis atferden kommer fra en oppriktig altruistisk impuls som gjennom gruppedynamisk flokkdyrbegeistring undertrykker evnen til selvstendig kritisk tenkning, er det da hykleri? Neppe. Fra et rasjonelt ståsted blir da atferden heller kontraproduktivt. Den kollektive begeistringen produserer det motsatte av det den ønsker.
Så her er et kremt fra den avmålte siden av bordet: Det er med følelser som med tanker: Du må ikke blindt tro på dem. De har som regel godt av en rasjonell korrekturlesing før de gjøres til handlinger. Uansett hvor deilig de måtte krible i den rettskafne hjerteroten.
Flokkdyr er avhengige av empati, og enkeltindivider øker sin anseelse i gruppen ved å uttrykke denne egenskapen. Heldigvis. Men vi har også en rasjonell side, og ting går fort i ball når vi glemmer den. Vi har rasjonalitet for å tøyle basale flokkdyrimpulser, ikke rettferdiggjøre dem. Mennesket er angivelig den mest sosiale primaten på jorden, og vi må at anta at det evolusjonære seleksjonspresset har vært på samarbeidsstrategier og tilpasningsdyktighet, ikke selvstendig kritisk tenkning. Dette har unektelig vært en darwinistisk suksess, men kan fort bli et problem når gruppedynamikk får momentum og drar flokken i utilsiktet gal retning.
Bevegelser som BLM har skapt bevisstgjøring rundt politivold, som igjen har ført til at politiet nå bruker kroppskamera i tjenesten. På høy tid, for politiet måtte sjelden stå til ansvar for maktmisbruk før dette. Men kravet om å avvikle eller kraftig kutte i etatens budsjetter er absurd, og har således vært en tragedie. Det er også liten tvil om at bevegelsen spiller på velmenende menneskers misoppfatning av rasisme. Det går galt allerede i navnet. Som om normalen er at svarte liv ikke betyr noe? Dette er åpenbart ikke sant, og bidrar til lite annet enn moralpanikk. Og som Glenn Loury skriver:
«For hver afroamerikaner som blir drept av politiet, blir 25 drept av andre afroamerikanere.» Men denne tragedien berører på ingen måte interessefeltet til organisasjonen som altså kaller seg Black Lives Matter.
Selektiv blindhet
Mens raseforhold i den vestlige verden aldri har vært bedre, erklærer det progressive USA rasismepandemi med fatale konsekvenser for den befolkningsgruppen de angivelig prøver å hjelpe. Den kjente psykologen Steven Pinker har viet mye tid til dette fenomen. At vi har en tendens til å bli selektivt blinde for sosial forbedring. Særlig i Vesten. På tross av enorme fremskritt tenker mange at alt står dårlig til og bare blir verre. Pinker legger mye av skylden for dette på hva media velger å dekke. Dette påvirker to menneskelig karaktertrekk, «tilgjengelighetssnarveien», som får oss til å overvurdere sannhetsgehalten i ny og ofte repetert informasjon, og «negativ forutinntatthet», som gjør at vi overfokuserer på negative nyheter.
Et annet fenomen som driver frem negative misoppfatninger, er det den australske psykologen Nick Haslam beskriver som «Concept Creep», altså en begrepsutvidelse. Et menneskelig trekk som gjør at definisjonen av negative fenomener har en tendens til å bli gradvis utvidet over tid. For eksempel ble ordet traume opprinnelig brukt om omfattende fysiske skader. I dag kan det brukes om det minste lille ubehag. Så også med begrepet rasisme. Det har med tiden utvidet seg til å romme alt fra fra raseideologisk undertrykking til rastafletter på en hvit person – for enkelte. Samtidig forblir begrepets negative tyngde relativt konstant.
Sosiologer ved Cambridge har blant annet definert (lenke) rasisme som: «Tro, følelser, holdninger, utspill, antakelser og handlinger som fører til reproduksjonen og reetableringen av systemer som tilbyr dominante grupper muligheten til å vokse på bekostning av marginaliserte grupper.»
En psykolog ved Stanford definerer rasisme som: «Et privilegiesystem basert på rase. Som et hierarki. Som en pandemi. Rasisme er så dypt begravet i amerikansk samfunn og tankesett at det er umulig å unnslippe. Verst av alt er kanskje den passive rasismen. Den som stiller seg apatisk til dette systemet, eller nekter for at det finnes.»
Når rasisme blir til et overordnet, uangripelig og knugende dogme som bakes inn i hele samfunnsstrukturen, uten mulighet til å si imot uten å bekrefte teorien, blir det praktisk talt umulig å ikke gå i den nye rasismefellen. Et hvert motargument blir et nytt bevis på rasisme, akkurat som ideologien vil ha det. På denne måten har det for lengst gått tragikomisk inflasjon i et viktig begrep som dessverre har mistet all opprinnelig mening.
Statsviteren Hannah Arendt snakket en gang i tiden om hvordan et kollektivt vitnesbyrd om felles skyld utvanner problemets kjerne og i praksis er den mest effektive måten å gjøre hver og en uskyldige. I overført betydning: Når alt er rasisme, blir ingenting det.
