Først som sist kan jeg bekrefte at Subjekt har fått støtte fra Kulturrådet. Støtten var i oppstarten viktig for Subjekts satsing på anmelderi.
Men én dag sluttet vi plutselig å få støtte.
Da jeg ba om en forklaring på dette, ble jeg informert om at Kulturrådet ikke begrunner avslag, men at en formell saksbehandler (som ikke vedtar om vi skal få støtte eller ikke) kunne gi meg en «muntlig tilbakemelding på overordnet nivå».
Vi snakker om en organisasjon med flere hundre ansatte og tilknyttede, hvis virke er å begrunne hvorfor noen skal få støtte mens andre får avslag.
Denne organisasjonen greier visst ikke å begrunne hvorfor noen skal få støtte mens andre får avslag.
Det vil si: De greier det, men bare i lukkede rom.
Vi snakker om en organisasjon som årlig deler ut en milliard skattekroner til bransjekollegaene sine. På verdens tauseste kriterier. Av en eller annen merkelig grunn har vi latt dem slippe å begrunne sine egne vedtak overfor dem de jobber for, nemlig fellesskapet.
Umulig målbarhet
Får du ikke støtte, mangler prosjektet mest sannsynlig kvalitet eller mangfold. Dette er hva Kulturrådet kan fortelle på «overordnet nivå».
Kunstnerisk kvalitet og mangfold er nemlig hva Kulturrådet vektlegger i en søknad. Problemet er at disse to kriteriene i svært liten grad lar seg måle.
For hva legger de egentlig i kvalitet og mangfold?
Det er ikke rart folk begynner å spekulere, men disse blir nå utpekt som konspirasjonsteoretikere. Vel, det er først og fremst Kulturrådets problem at folk får mistillit til Kulturrådet. Og vi har aldri sett dem så upopulære som nå.
Umulig mangfold
Kvalitet og mangfold er subjektivt erfart, og til felles har de begge at de kan måles på et uendelig antall akser.
Så når Kulturrådet skal vurdere helt ulike prosjekter opp mot hverandre på slike kriterier, vil de kjenne sine egne utilstrekkeligheter.
La oss først se på mangfold. Paradoksalt nok må selv Kulturrådet operere med et snevert syn på begrepet. De har kokt det ned til brukermangfold, skapermangfold og innholdsmangfold.
Men hvordan skal Kulturrådet eksempelvis vite om noen er homofile, for dermed å støtte dette i et skapermangfoldsperspektiv? Må kunstnerne nevne legningen sin i søknaden? Gi et hint? Må de oppføre seg som homser, sånn ellers?
En gang prøvde Kulturrådet seg på å finne ut av slikt. Den gangen ba Kulturrådet norske kulturinstitusjoner som skulle ha støtte fra Kulturrådet om å rapportere inn til staten hvilken hudfarge publikummet deres hadde.
Haha.
At de våger.
Umulig kvalitet
Kulturrådets målenhet for kvalitet kan heller ikke sies å være helt enkelt. Den målenheten de har landet på, kan best beskrives som «kvalifisert gåsehud». Rådet setter ned juryer og komitéer, utvalg, som smaksdommere. Det som angivelig legitimerer dem som smaksdommere, er deres kulturelle bakgrunn og kulturfaglige utdannelse. De antar med viss riktighet at en med kjennskap til kunsthistorien er bedre kvalifisert som synser. At gåsehuden de får, er riktigst.
Noe objektivt svar på hva god kunst er, greier de likevel ikke å gi. Også her kjenner de sine egne utilstrekkeligheter. Det eneste de med sikkerhet oppnår gjennom dette, er å være Norges mest elitistiske organisasjon. De synser i fellesskap og deler ut skattepenger til sine bransjekollegaer, helt uten måtte begrunne det utenfor sine lukkede rom.
At Kulturrådet i det hele tatt lener seg såpass mye på noen få, subjektive og umulige vurderinger, åpner opp for korrupsjon, og i beste fall spekulasjon.
Sier jeg dermed at Kulturrådet er korrupt? Nei. Jeg sier bare at Kulturrådet har laget et system med så store hull at det ikke er verdt å ha tiltro til. Når de attpåtil ikke begrunner avslagene, er det åpenbart rom for å skjule alt fra personlige til politiske grunner under dekke av «kunstnerisk» synsing, om man bare vil.
Hadde man bygget Kulturrådet i dag, ville det sett helt annerledes ut. Men det er ikke for sent å gjøre noe.
Les også: Kulturrådet sier de skal jobbe for mangfold, men gjør det stikk motsatte
Medietilsynets målbare modell
Subjekt har, som mange andre kulturmedier, søkt om småpenger fra Kulturrådet i mange år.
Kort og godt handler det hele om å imponere en jury som skal vurdere kvaliteten og mangfoldet i prosjektet vårt. Vi har levert titalls tusen tegn med begrunnelser for hvorfor vårt prosjekt var støtteverdig. Fylt ut felter i Altinns underutviklede søknadsskjema.
Hvis du ikke har søkt før, må du forberede deg på å bytte nettleser. Og for all del: husk å lagre. Ikke ta en pause fra skrivingen, ikke kom borti «tilbake»-knappen, for da risikerer du å miste alt. Faktisk så må du levere i Altinn, men selv Kulturrådet fraråder å bruke det i sine hjelpetekster like lange som fullstendige søknader. Først burde du nemlig skrive en kladd i et annet dokument.
En seksåring kan forvente mer.
Derfor var det en stor overraskelse for oss da vi endelig skulle søke støtte fra Medietilsynet i stedet. Ikke at søknadsportalen var så mye mer moderne, men spørsmålene Medietilsynet stilte, sto i en helt annen klasse. De ber oss ikke om å begrunne at vi burde få støtte. Det mener vi naturligvis i kraft av å søke. Det Medietilsynet ser etter, er om vi kvalifiserer på noen helt målbare kriterier.
Medietilsynets søknadsbehandlere skal ikke vurdere graden av avisens støtteverdighet med basis i avisens evne til å argumentere for sin egen eksistens. At Kulturrådet gjør dette, gjør det på sett og vis verre, fordi alle redaktører kan forventes å være gode til å argumentere. Det skal man ikke nødvendigvis forvente av en kunstner.
Kulturrådets jury krever argumentasjon, men later ikke bare som om søkerne er likestilte i denne prosessen. De later også som om de selv ikke er påvirket av den øvrige samfunnsdebatten eller av temaene som jury og søkerne tilfeldigvis er glade i, begge to. Som om juryen ikke har egne politiske ståsteder og personlige meninger helt irrelevante for både mangfold og kvalitet, som kan påvirke den ideelt sett objektive søknadsvurderingen.
Les også: Å ikke gi Morten Traavik støtte var en riktig vurdering
En liten forskjell med stor betydning
Der Kulturrådet ber om milelange søknader som åpner for smisk og ideologisk misjonering (det handler tross alt om imponere), har Medietilsynet utviklet et spørreskjema som går etter de harde faktaene. De spør regelrett etter korte svar som kan bekrefte eller avkrefte om mediet innfrir på Medietilsynets åpne definisjon på hva en avis faktisk er.
I tillegg ber de om tall som kan bekrefte eller avkrefte om avisen er i en slik økonomisk situasjon som kan bekrefte eller avkrefte om mediet innfrir på Medietilsynets åpne definisjon på hva en støtteverdig økonomisk situasjon faktisk er.
På de spørsmålene som likevel er noenlunde skjønnsbaserte, som for eksempel «publiserer avisen faktisk nyhetsjournalistikk?», henter Medietilsynet inn medieprofessorer som i Subjekts tilfelle leverte inn en 60 siders rapport om hvorfor Subjekt faktisk er en avis. Om vi ikke skulle få støtte, hadde vi fått en rapport på flere titalls sider som begrunner hvorfor. Det blir ganske så annerledes fra Kulturrådets «muntlig tilbakemelding på overordnet nivå».
Og så er det slik at alle avisene som innfrir på disse kriteriene, skal dele på den totale støttesummen. I år var det nærmere 400 millioner kroner, en sum som vedtas av Stortinget. I Kulturrådet kan de bestemme seg for å nærmest fullfinansiere ett prosjekt, mens andre prosjekter av like høy kvalitet, men annen politisk slagside, får ubegrunnede avslag.
Henger du med på forskjellen, og hva denne forskjellen betyr?
Kulturrådet har en praksis som på ingen måte er etterprøvbar. Medietilsynet kan man gå etter i sømmene. Det handler om å bygge et skuddsikkert og demokratisk system som ikke etterlater rom for spekulasjon, mistanke og ikke minst korrupsjon.
Ren maktarroganse
Medietilsynets etterprøvbarhet og etterrettelighet er eksemplarisk, men det skulle også bare mangle. Vi lever i et demokrati, hvor åpenhet i de offentlige etatene er en forutsetning. Her forvaltes tross alt fellesskapets midler. Det må vi som betaler disse pengene få innsyn i for at demokratiet skal ha legitimitet.
Det er helt utrolig at Kulturrådet har eksistert så lenge uten å måtte legitimere seg.
Det er ren maktarroganse.
På høy tid med radikale endringer
Den siste tidens debatt om Morten Traavik og hans kompani, som etter 24 år ikke lenger fikk innvilget støtte fra Kulturrådet, bør være en vekker.
Jeg sier ikke at Morten Traavik er blitt «fratatt statsstøtten» som ideologisk hevn på hans nyeste prosjekt, jeg sier bare at Kulturrådets system fullstendig muliggjør det.
Da har de kun seg selv å takke for at så mange mistror vurderingene deres.
Morten Traavik er en av de norske scenekunstnerne med størst anseelse i kulturlivet. Kompaniet hans, Traavik.info, har fått betydelige beløp fra Kulturrådet, riktignok for imponerende prosjekter opp gjennom. Flere av disse er blitt filmatisert, blant annet kulturutvekslinger mellom kunstnere i Nord-Korea og Norge, og ikke minst oppsiktsvekkende og tankevekkende prosjekter i Russland.
Men etter at Morten Traavik satte opp «Sløserikommisjonen», et teaterstykke som harselerte med både kulturlivet og selve Kulturrådet, fikk han ikke lenger støtte. Han fikk avslag. Sitt første fra Kulturrådet på 24 år.
Noen begrunnelse får han bare ikke. Det får heller ikke vi andre.
Dette blir en tapssituasjon for alle. Morten Traavik, som etterlates forbløffet. Publikum, som har god grunn til å spekulere i at man ikke skal kødde med Kulturrådet. Kulturrådet, som mister tillit. Statsstøtten til kunst og kultur, som er avhengig av skattebetalernes velsignelse.
Nå er tiden inne for å gjøre noe med Kulturrådets åpenhetspraksis og etterprøvbarhet. For om de virkelig har gode grunner for å dele ut disse pengene, så må de klare å forsvare både vurderingene og virksomheten i all offentlighet.
Om Kulturrådets ansatte ikke ønsker de samme innsynskravene, kan de faktisk søke jobb i privat sektor. Der skal vi av helt andre grunner ikke kreve den samme åpenheten. Prinsippforskjellen er enkel: Der forvalter man ikke offentlige midler.
Men når de først forvalter en milliard kroner i året, og har en administrasjon som koster over 200 millioner kroner i året, da bør dette være enkelt å få til.
Liker du Subjekt? Bli abonnent
