Jens Bjørneboe ble på 1960-tallet annektert av sosialister. Dette førte til at det metafysiske aspekt i forfatterskapet ble filtrert bort, med feillesninger som resultat. For eksempel er det megetsigende at man i tittelen på en antologi om Bjørneboe på Pax forlag i 1977 valgte tittelen «Frihet! Sannhet!», og ikke omvendt: «Sannhet! Frihet!» Å ikke erkjenne sannhetens øyeblikk er én side av Det onde. En annen side er det å gripe friheten før sannheten, kan vi lese i Bjørneboes roman «Frihetens øyeblikk». Derfor en liten oppklaringsrunde.
Sannhetens øyeblikk er et kjernebegrep i «Frihetens øyeblikk». Det betegner en ny værensstatus, et øyeblikk av ny bevissthet om at livet skal leves og begrunnes i en åndelig eksistens. Friheten er, slik rettstjeneren utlegger det, den moralske autonomi. Det betyr at mennesket heretter ikke skal begrunne sine handlinger i en ytre moralkodeks, men i seg selv, eller som det sies i romanen: «Friheten er at man hvert sekund må velge selv.» Det er altså denne «geheimnisvolle Weg nach innen» (Novalis) – inn mot jegets åndelige kjerne – som Bjørneboe omtaler som individuasjonen.
I og med at jeget er bindeleddet mellom mikrokosmos og makrokosmos, det punktet hvor man erfarer åpningen loddrett oppover mot himmelen, vil en handling som er begrunnet i menneskets jeg, samtidig være begrunnet i den kosmiske og moralske verdensorden, i verdensånden. Eller for å bruke jeg-personens egne ord: den vil være begrunnet i «den reale og absolutte eksistens». Vi snakker her om en etisk individualisme som er metafysisk begrunnet. Sannhetens øyeblikk er det punkt hvor denne erkjennelse åpenbarer seg i et menneskes liv. Dette er frihetens forutsetning.
Først når man har klargjort spørsmålet om sannheten som frihetens forutsetning, kan man forstå frihetens motsetning definert som bestialiteten eller Det ondes problem, som er et hovedtema i store deler av forfatterskapet.
Les også: Skolen har mye av skylden for at unge leser mindre enn før. På tide å gjeninnføre romaner på pensum
Rekkefølgen er vesentlig
I Bjørneboes litterære univers synliggjøres ondskapen gjennom beskrivelsen av det autoritære formyndermennesket, som ser sin høyeste glede i å ha makt over andre, men som samtidig er preget av innordning og underkastelse, og lar seg lede av ideologier, plikter og systemer. Slike mennesker er beskrevet som uten jeg-bevissthet og uten dødsbevissthet. Kort sagt har de ikke gjennomlevet individuasjonen, og de har ikke nådd frem til sannhetens øyeblikk. Av den grunn er de i sine drifters vold og forblir dermed dyriske (lemurer, bjørner, salamandere), og de bevirker på grunn av dette «Bestialitetens historie».
Et liv i frihet uten sannhet betyr at de små bjørnene kan gjøre hva de attrår, hva de har lyst til. De underkaster seg da den farligste av alle herrer: sin egen begjærlighet og sanselighet. Dermed har de i sitt hjerte gitt rom for et grådig rovdyr. Menneskene er da i sine drifters vold. En slik frihet er imidlertid en illusjon, eller en «luciferisk» frihet, skriver Bjørneboe, med henvisning til myten om Lucifer som stjal friheten og gav den til menneskene: «Det var en tvilsom gave, og blant kjennere finnes det dem som mener at friheten kom for tidlig, det vil si: før sannheten.»
På bakgrunn av dette kan vi si at friheten, slik det er utlagt i dette forfatterskapet, ikke alene er det å stå i valget mellom Det gode og Det onde. Dette er kun ett aspekt ved friheten: det luciferiske aspekt. Friheten er nettopp det å velge Det gode, eller rettere sagt: Friheten er å ha valgt Det gode. Fri er man først når man har valgt ånden og ikke kjødet. Friheten står med andre ord ikke alene som et eksistensielt imperativ. Den har en forutsetning: Sannheten.
Les også: Det er ingen borgerplikt å være Ibsen-tilhenger. Men det kan være veldig morsomt
Problemets kjerne
Kampen står mellom Lucifer og Mikael. Vi lever, slik Bjørneboe ser det, i Mikael-tidsalderen. Som vi vet fra Bibelen, skal erkeengelen Mikael i de siste tider tre frem på arenaen og kjempe mot Satan. Og det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til siden folkeslag oppstod på jorden. Slik står det i Daniels bok. Den apokalyptiske visjon om disse maktenes kamp i de siste tider er i dette forfatterskapet uløselig knyttet til Det ondes problem.
Det er ikke for ingenting at rettstjeneren i «Frihetens øyeblikk» meddeler at han er undersått under «Il principe Michael», hvis slott ligger på fjellet Daiblshorn. Dette slottet får vi vite er bygget over en eldgammel keltisk ruin. Skal vi tro at denne fyrsten Mikael vokter gralen i sitt slott? Underlig er det i hvert fall med dette keltiske motivet.
Men hvorfor heter så fjellet Daiblshorn («Djevelens horn»)? Jo, det har sin forklaring, får vi vite. Det er nemlig det underlige, sier rettstjeneren, at fjellet egentlig heter Heiligenberg, det hellige fjellet. Djevelens fjell er altså egentlig det hellige fjell. Djevelen har med andre ord urettmessig tilranet seg navnet. Naturligvis lever rettstjeneren ved foten av Mikael-fjellet (Mont St. Michel). Og fjellets to navn åpenbarer kampmotivet, striden mellom Det gode og Det onde.
«Nå begynner fullfendelsens og fullkommenhetens tidsalder, skrev filosofen Schelling i 1812. Ved overgangen til det 19. århundre var det blant flere av de tyske romantikerne en følelse av å leve i en jerntid, i «Det annet rike», i en utilfredsstillende overgangsfase som skulle avløses av en ny storhetstid. Det var en sterk eskatologisk spenning i tiden, og Schelling delte den forestilling med mange av tidens tenkere at det tidsavsnitt var i emning som skulle føre menneskeheten opp av historiens bølgedal. Også Novalis fornemmet «voldsomme vingeslag fra en himmelsk budbringer som flyr over oss». Denne engelens vingesus, sier Novalis, er selve forvarselet: «Det er de første veene, og alle må gjøre seg i stand til fødselen!» Det er den nye tids fødsel, slik det også sies i romanen «Stillheten»: «Bare under de største smerter kan det nye mennesket bli født.»
Kjernen i Det ondes problem er altså, hvis vi skal følge Jens Bjørneboes tankegang, ikke at slemme formyndermennesker tråkker på sine medmennesker, at lavpannede lærere herser med sine elever, at stupide dommere og ondskapsfulle politifolk urettmessig setter unge mennesker i fengsel eller at besteborgere bygget krematoriene i Auschwitz. Dette er bare symptomene.
Kjernen i Det ondes problem er at vi ikke har erkjent sannhetens øyeblikk, og at vi ikke er oppfylt av Den hellige ånd. Menneskene har grepet Friheten før Sannheten. Derfor er det bestialiteten som rår grunnen og ikke humaniteten – enn så lenge.
