Gutters skolegang har vært mye debattert siden Stoltenbergutvalget kom med sin rapport. Likevel synes det som blindsonene fremdeles råder grunnen, og at rapporten har funnet sitt stabile sideleie i den berømte skuffen.
Historiker og internasjonal forfatter, Rutger Bregman, omtaler i sin bok «Humankind: a Hopeful History» (2019) et forsøk som ble gjort av skolelærer Jane Elliott i 1968 i Iova, USA. Som et ledd i å få ungene til å forstå rasisme fortalte hun dem at de «brunøyde er renere og smartere». Så skrev hun ordet melanin på tavlen, og fortalte dem at dette er et kjemisk stoff som gjør folk smartere. «Siden barn med brune øyne har mer av det, er de også mer intelligente, mens de blåøyde bare sitter og gjør ingenting,» sa hun.
Hun plasserte også de blåøyde bakerst i klasserommet, og forbød dem å leke med de brunøyde. Det tok ikke lang tid før de brunøyde begynte å snakke ned til de blåøyde, og for de blåøyde å miste selvtilliten. En vanligvis smart blåøyd pike begynte å gjøre feil i mattetimen. Hun ble passet opp av tre brunøyde i pausen, som sa hun burde be dem om unnskyldning for å være i veien for dem, «fordi vi er bedre enn deg!»
Dette var et sosialt eksperiment, og ikke vitenskap. Men psykologen Bob Rosenthal hadde allerede i 1963 gjort et vitenskapelig eksperiment ved en barneskole i San Fransisco. Han ga elevene en test han kalte en vurdering av læringsevne, som skulle indikere hvem som ville gjøre størst fremskritt det kommende skoleåret.
I realiteten var det en IQ-test, men resultatene ble ikke brukt. I stedet brukte de kron og mynt for å velge ut hvilke barn de skulle fortelle lærerne var «høypotensielle». Barna ble ikke fortalt noe. Forventningenes kraft begynte raskt å vise sin magi. Lærerne ga gruppen av «smarte» elever mer oppmerksomhet, mer oppmuntring og mer ros. Dette forandret også måten elevene så på seg selv. Effekten var sterkest på de yngste barna som økte sin IQ-score med i snitt 27 poeng på et skoleår. Størst effekt hadde det på latino- gutter, som man generelt hadde de laveste forventningene til i California på den tiden.
Rosenthal kalte denne effekten for «Pygmalion-effekten» mens den motsatte fikk navnet «Golem-effekten».
Pygmalion og Golem i den norske skolen
Så kan vi tenke oss dette eksperimentet gjennomført i stor skala på jenter og gutter i norsk skole, av lærere som har høyere forventninger til jenter, som heier på jenter fordi de fortjener det, som leser i media om hvor viktig det er med kvinnelige ledere. Og som kjefter på gutter som ikke er lydige nok, som er urolige og ikke tilpasser seg ønsket skoleatferd nok, og som beskrives i media som dominerende og undertrykkende.
Dette er ikke bare tenkte størrelser, men er vist av professor Thomas Nordahls forskning. Lærere foretrekker og premierer elever med ønsket skoleatferd. Dette er høyst menneskelig, men kan ha skjulte effekter. Av barnehagelærere er 90 prosent kvinner, i barneskolen er det 80 prosent mens det i videregående skole er 70 prosent. Gutter forfordeles grunnet sitt kjønn når en så stor andel lærere lettere identifiserer seg med jenteelever, deres holdninger, problemer og atferd. Forskning fra Høgskolen i Hedmark viser nettopp dette.
Gjennom resultatene fra denne studien kan vi konkludere med at lærernes oppfatninger av elevene ser ut til å være av større betydning for elevenes skolefaglige prestasjoner enn elevenes egne oppfatninger. Det er lærernes vurderinger av elevenes tilpasning til skolens normer og motivasjon og arbeidsinnsats som forklarer mest.
Variablene omkring elevenes holdninger, væremåte eller relasjoner til lærere og medelever betyr like mye for gutter som for jenter. Men det er til dels store forskjeller mellom hvordan lærerne vurderer jenters og gutters holdninger til og væremåte i skolen, og det ser ut til at kjønn samvirker med disse lærervurderte faktorene. Flere undersøkelser indikerer at læreres oppfatninger av elevenes kunnskap, evner og ferdigheter varierer med kjønnet, og at det vil påvirke elevenes prestasjoner.
Les også: Mageplask av Norges første mannlige likestillingsombud
Biologi har noe å si
I praksis finner man disse holdningene igjen i resultatene på nasjonale prøver. Professor Peder Haug skriver i en kronikk at «forskning viser ellers at standpunktkarakterane til gutane er lågere enn dei karakterane dei får til eksamen og på nasjonale prøver. For jentene er dette omvendt.» Dette er Pygmalioneffekten til Rosental i praksis i vår norske skole.
Biologi gir gutter andre forutsetninger enn jenter, men dette møtes ikke med tiltak. Språksenteret i gutters hjerne modnes langsommere enn jenters, noe som fører til at de ligger rundt ett og et halvt år bak jevnaldrende jenter i evne til å lese, formulere seg og lære. I tillegg viser forskningen til Allan Schore at gutters evne til stressregulering krever modning av høyre hjernehalvdel. Her ligger gutter to år etter jenters i utviklingen. Dette gjør dem spesielt sårbare for sosialt stress, kjedsomhet og frustrasjon ved for eksempel oppfattelse av urettferdighet. Mange gutter opplever nettopp at de får skylden og at jentene snor seg unna eller blir foretrukket – som vist med all tydelighet av norsk og internasjonal skoleforskning.
Haug skriver videre at «læringsutbytet er i sentrum. Det ligg fast som overordna i dei to store utdanningsreformene vi har hatt etter årtusen-skiftet. Det igjen, gjer at omgrepet skulemodning må trekkjast fram att. Det har vore på kvile sidan 1970-åra. Det gjer at dei som er fødde seint på året, får særlege utfordringar. Dei får dårlegare karakterar, enn elevane som er fødde tidleg på året. Særleg utsette er gutar fødde seint på året. Folkehelseinstituttet viser at dei har ein større sjanse for å få diagnosen ADHD, enn dei som er fødde tidleg på året, og i større grad enn jentene i same gruppa … Det er altså skulen si prioritering av arbeidsformer og innhald som jentene meistrar betre enn gutane, og som kan forklare noko av skilnadane. Forskinga tyder på at det som skal til for å få gutane meir fram utan at det går ut over jentene, er større variasjon, meir struktur, læraroppfølging og lærarengasjement i undervisninga.»
Kvinner fyller ikke behovet for mannlige rollemodeller
Stoltenbergutvalget skulle ifølge regjeringen «samle kunnskap om hvorfor kjønnsforskjeller i skolen oppstår, og komme med forslag til hva som kan gjøres for å motvirke dem». Problemet er at mandatet var for smalt. Det kan derfor virke villedende både på politikere og allmennheten. Utvalget har holdt seg strengt til det undervisningstekniske. De konkluderer med at kvinner gjør en like god lærerjobb som menn, noe som også professor Nordahl og kolleger finner.
Men det er ikke lærerens dyktighet som er problemet. Det er lærerens måte å se eleven og funksjonen læreren har som rollemodell. Kvinner kan faktisk ikke erstatte menn som rollemodeller og oppdragere for gutter. Slik kvinner trenger kvinnelige rollemodeller i yrkeslivet og idrett, trenger gutter det samme i skolen.
Gutter som mangler farskontakt, er spesielt sårbare for mangelen av mannlige rollemodeller i skolen. Selv når etnisitet, utdanning, inntekt og andre sosioøkonomiske faktorer er like, fant man at det å leve uten fedre doblet barns sjanse til å droppe ut av videregående, viser sosiologiprofessor Sara McLanahan i sin bok «Growing up with a Single Parent» (1994).
Les også: Nysgjerrig på medlemmene av Mannsutvalget? Vi gravde i bakgrunnen deres for deg
Det er tid for å heie på guttene
I deler av Oslo faller nesten halvparten av elevene fra. Over 60 prosent av disse er gutter. Pisa-undersøkelsen viser at 26 prosent av norske 15-årige gutter har så dårlige leseferdigheter at de neppe vil kunne fungere i vanlig arbeid. Dette haster det å gjøre noe med. Da kan vi ikke se bort fra kjønnsperspektivet.
Både kvinner og menn har heiet frem jenter i skole og arbeidsliv i mange tiår. Dette har bidratt til en kollektiv historie om hvilket kjønn som er foretrukket og prioritert. Det skapes neppe optimisme om egen verdi i gutteflokken når det skapes offentlige myter om menn som toksisk maskuline undertrykkere eller umodne, stakkarslige og sosialt uintelligente.
Guttene vokser opp med å være for mye, for aggressive, defineres som potensielt voldelige eller seksuelt utnyttende. De driver «mansplaining» og beskrives i tillegg som ufortjent privilegerte.
Summen kan virke sterkt demotiverende på ungdom med lav terskel for urettferdighet, og som lett finner sammen i sabotasje og protest mot systemet som ikke forstår dem og ikke vil ha dem.
Det er nok av problemer for Mannsutvalget å ta for seg.
