Jeg fikk vite forleden at kunsthistoriker Tommy Sørbø ble bedt om å forlate Nasjonalmuseet. Han prøvde visstnok å lære en liten gruppe om samlingen, ja, du leste ikke feil. Deretter gjorde herr Sørbø en liten dytt med pressen, og kuratoriatet på museet meldte retrett.
Jeg har igjennom livet opplevd slikt selv: rare ydmykelser fordi jeg, som Tommy, er levende opptatt av klassiske idealer. Dessuten ser Tommy ser som en romersk statue, der han står og roser de evige verdier, tilsynelatende til ingen nytte.
Men så er det kanskje et ensomt barn som våkner når han hører Tommys stemme eller Jan-Ove Tuvs store beundring for grekernes sivilisasjon.
Les også: Kunsthistoriker avvist i døren på Nasjonalmuseet. Raser mot «behov for kontroll»
Hvorfor denne hån?
De skeive har endelig fått oppreisning gjennom grekernes filosofi: for å være tiltrukket av det samme kjønn var mer enn greit i antikke Athen. Det tok 2.500 år før denne fundamentale frihet ble gjenoppdaget.
«Grekerne eide ikke skam,» sa Joseph Grimeland, min gode billedhuggervenn. Men hva med de andre greske idealene, som man ennå ikke har gjenoppdaget? I dag setter man individets JEG høyere enn grekernes «å bli et menneske».
Filosofien står vel ikke så sterkt, men det er verst med maleriet, skulpturen, arkitekturen og versediktet. Bortsett fra i filmkunsten, med sitt robotøye, har det sanselige landskapet tapt sine rettigheter. Hvorfor denne hån fra de som søker sannhetens lineære vei?
Ja, det er noe stillferdig med Sørbø og Jan-Ove Tuv, som også prøvde en pen liten runde i Henie Onstad kunstsenter, men fikk nei. Men det er da en god begynnelse at de skeive har fått en foreløpig frihetsfølelse, langt fra kristenmarxismens klør.
Å se denne vidunderlige verden igjennom grekernes øyne, ja det er det som er målet. Jeg visste at jeg gjorde noe galt da jeg søkte på kunstakademiet i 1962, for meg var det ikke sannhet som telte, men begjæret.
Alltid har jeg visst at det var noe galt og forstod modernistenes forakt. Jeg skulle så gjerne ha fulgt dem, men begjæret rev meg bort fra det riktige valget. Istedenfor hodet fulgte jeg kroppen. Jeg tror jeg er født slik.
Les også: Arkitekturopprørets veteraner: De sa det før det var kult
