Ytringsfriheten er død i Storbritannia. La det være en advarsel

Storbritannias nye lov har en nedkjølende effekt på debatten. Man blir tvunget til å vurdere om det er verdt en kamp i rettssystemet for å si det man ønsker. Mange vil heller legge bånd på seg. Dessverre kan det hende vi også ser en lignende trend i Norge, skriver masterstudent i statsvitenskap, Martin Lie Jakobsen.
Storbritannias nye lov har en nedkjølende effekt på debatten. Man blir tvunget til å vurdere om det er verdt en kamp i rettssystemet for å si det man ønsker. Mange vil heller legge bånd på seg. Dessverre kan det hende vi også ser en lignende trend i Norge, skriver masterstudent i statsvitenskap, Martin Lie Jakobsen.
Flere på venstresiden støttet en ny lov som begrenset ytringsfriheten. Nå jubler flere på høyresiden for at denne loven brukes mot kritikere av monarkiet, skriver Martin Lie Jakobsen.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er En ny lov fra myndighetene gjør det lettere å straffe ytringer i Storbritannia. Nylig ble flere arrestert i forbindelse med dronningens dødsfall.

For noen år tilbake oppsto det en sak i Storbritannia som understreker hvor dårlig ytringsfriheten er i landet. Komiker Mark Meechan ble arrestert for å få samboerens hund til å gjøre en Hitler-hilsen, som en del av en sketsj på hans Youtube-kanal. Etter en rettsprosess som tatt rett ut av Kafkas «Prosessen», ble komikeren dømt til å betale 800 pund i bot.

Det mest forstemmende med saken var hvor lite reaksjoner myndighetene møtte, for å arrestere noen for en sketsj de ikke syntes var morsom. Det var også flere kommentatorer på venstresiden som på sosiale medier gikk ut og mente det var bra at Meechan fikk straff som fortjent.

For å være sikker på at man skulle kunne dømme fremtidig lignende «forbrytelser», uten Kafka-prosessen, og for å kunne straffe folk som «protesterer på en særs støyende måte som kan signifikant påvirke andre», vedtok parlamentet i Storbritannia en ny lov som ga politiet brede fullmakter til førfølge denne typen «kriminalitet».

Les også: Mener høyesterettsdom har begrenset ytringsfriheten

Annonse

Arrestert for Epstein-kritikk

Loven har gitt utslag i flere arrestasjoner i forbindelse med dronning Elizabeths død. Den første personen som ble arrestert, var en ung mann i Skottland som ropte til prins Andrew at han var en «syk gammel mann». Tilropet refererte til at prins Andrew i likhet med vår egen kronprinsesse pleiet kontakt med den kjente serieovergriperen og pedofilidømte Jeffrey Epstein.

Den neste personen som ble siktet etter britenes nye orwellske lovverk, er en student som holdt et skilt med påskriften «fuck imperialisme, fjern monarkiet». Politiet foresatte med sin autoritære oppførsel med å true advokat Paul Powelsland med arrestasjon for å holde opp en lapp med påskriften «ikke min konge».

Igjen var det mange på sosiale medier, denne gangen mer på den kulturkonservative siden, som mente at denne «ufølsomme» oppførselen fortjente å bli straffet. Og det er her problemet ligger: mange har ikke en forståelse av hva ytringsfriheten er. Dette gjelder både på den politiske venstre- og høyresiden. Ytringsfriheten gir oss muligheten til å være ufølsom enten det er mot monarkister som sørger over tapet av en monark, eller folk som ikke liker nazi-spøker. Det er helt greit å ikke like at folk sier og gjør ting, men det er en stor forskjell på å ikke like noe og ønske at staten med sitt voldsmonopol skal gripe inn.

Les også: Norske dansekunstnere etterlyser juridiske verktøy mot hets. Dette sier juristene

Lignende tendenser i Norge

Slike lover som er innført i Storbritannia, har en klart nedkjølende effekt på samfunnsdebatten. Man blir tvunget til å spørre seg selv om det er verdt å ta en kamp i rettssystemet for å få lov å si det man ønsker. Mange vil i en slik situasjon heller velge å legge bånd på seg. Dessverre kan det hende vi også vil se en lignende trend i Norge.

Måten rettssystemet har tolket den såkalte «rasismeparagrafen», medfører at uttalelser som er ufølsomme, men ikke noe mer, nå medfører en straffereaksjon. Et faktum som ble påpekt nylig av jurist Anine Kierulf.

Jeg håper derfor folk ser denne negative trenden, og forstår at slike lover slår begge veier politisk. Staten kan ikke ha monopol på hva som skal være innenfor å si. Så lenge det ikke er trusler eller direkte oppfordringer til vold.

Derfor bør vi gjøre det motsatte av Storbritannia. Vi bør heller støtte en liberal tilnærming til ytringsfriheten, der man kan si det man ønsker og føler, selv om det kan fremstå som både frekt og ufølsomt.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar