Hvilken gruppe er det som oftest blir ignorert i politikkutvikling? Er det unge? Eller kanskje gamle? Jeg tror svaret er fremtidige generasjoner. Og da tenker jeg ikke bare på våre barns barn, men på alle de tusenvis av generasjonene som kan få leve – hvis vi spiller kortene våre riktig.
I boken «What We Owe the Future» (2022), spør Oxford-filosofen Will MacAskill seg hvilken side vi er på, om hele menneskehetens historie hadde vært en bok. Vi har allerede eksistert i 300.000 år. Likevel er det godt mulig at vi fortsatt er på første side. Hvis hver side representerer omtrent så mange mennesker som har levd til nå, rundt hundre milliarder, vil fortellingen om menneskeheten, selv hvis vi legger konservative anslag til grunn, kunne bli på titusenvis av sider.
At fremtiden kan være enorm, bør få oss til å revurdere hvorvidt vi, som enkeltindivider, samfunn og sivilisasjon, har prioriteringene våre i orden. Er fremtidige liv like mye verdt?
Et tankeeksperiment
Et naturlig spørsmål er om vi bør bry oss om den fjerne fremtid. Det kan være to kilder til tvil. Én er praktisk. Kan vi vite noe om hva fremtidens mennesker trenger av oss? Den kommer vi tilbake til. En annen innvending er mer grunnleggende: Skylder vi mennesker langt inn i fremtiden noe som helst?
Svaret på det er ja. For å bruke et av MacAskills eksempler: forestill deg at du er på skogstur og knuser en glassflaske på en sti. Knappe halvtimen tidligere passerte du noen barn du er redd vil kutte seg på glasskårene hvis du ikke rydder opp etter deg. Det er klart at du bør rydde opp. Men blir dette noe mindre klart hvis barna som kommer til å skjære seg ikke er rett rundt hjørnet, men heller kommer løpende barbent om et år, eller om hundre?
Nei. Goder er goder, og onder er onder, enten de inntreffer i dag eller om tusen år. Derfor er det ikke bare størrelsen av fremtiden som har potensialet til å være enorm. Det er også verdien av fremtiden. I den grad våre handlinger kan påvirke livene til de som vil leve i fremtiden, vil det ha en kolossal betydning om vår påvirkning er god eller dårlig.
Hvis vi vil skape en bedre verden, bør vi derfor fokusere betraktelig mer enn hva vi gjør i dag på hvordan handlingene våre påvirker den lange fremtiden. Dette er hva MacAskill kaller longtermism – eller hva vi kan døpe langsiktighetsetikk på norsk.
Les også: Briljant forsvar for liberale verdier
Hva kan gjøres?
La oss returnere til praksis. Selv om en kjøper påstanden om at vi har sterke moralske grunner til å positivt påvirke fremtiden, er det ikke åpenbart hvordan vi skal gå frem for å oppnå dette. Det er vanskelig nok å forutsi konsekvensene av handlingene våre i nær fremtid. Å forsøke å si noe om konsekvensene tusenvis av år frem i tid kan fremstå som håpløst. Men vi er ikke så maktesløse som en kanskje skulle tro. Det finnes nemlig flere tiltak som drastisk kan øke den forventede verdien av fremtiden.
Det ene er å sørge for at fremtiden er bra. I det øyemed er det essensielt ikke å, som MacAskill kaller det, «låse inn» feil verdier. Forestill deg at verdens verdier og normer anno 1822 ble låst permanent. Da kunne sagaen om menneskeheten bestått av titusener av sider med slaveri, forfølgelse av homofile og kvinneundertrykking, i stedet for bare én slik side. Jeg tror vi i 2022 har moralske blindflekker som fremtidige generasjoner vil se tilbake på med liknende avsky som vi ser på slaveriet.
Én slik blindflekk MacAskill og andre peker på, begynner å bli tydelig for mange, nemlig vårt industrielle dyrehold. Men vi bør være åpne for at vi har flere. Vi kan unngå å låse inn feil verdier og fremme moralsk progresjon ved å ivareta en kultur av verdimessig og politisk mangfold som oppmuntrer til kontinuerlig kritikk av rådende dogmer.
Den andre brede kategorien med tiltak består i å øke sjansen for at det i det hele tatt finnes en fremtid. Omtrent én uke før koronapandemien for alvor traff verden, publiserte MacAskills kollega, Toby Ord, boken «The Precipice», hvor han advarer mot såkalte eksistensielle risikoer som menneskeheten står overfor. Dette er utfall som enten utsletter all menneskelig sivilisasjon eller permanent ødelegger dens langsiktige potensiale. Toby Ord anslår sannsynligheten for at en eksistensiell katastrofe inntreffer de neste hundre årene til å være 1 av 6 – som å spille russisk rulett.
Sannsynlige årsaker Ord peker på, er blant annet atomkrig, menneskeskapte pandemier og ukontrollert kunstig intelligens. MacAskill tror sjansen for en eksistensiell katastrofe dette århundret er noe lavere, og tallfester den til 1 av 100. Dette er omtrent den samme sannsynligheten som en gjennomsnittlig amerikaner har for å dø i en bilulykke – en risiko vi som samfunn og individer jobber hardt for å minimere. På tross av at det er usikkerhet rundt de nøyaktige tallene, er budskapet klart: Vi bør bruke mye mer ressurser på å forhindre eksistensielle katastrofer.
Les også: Bryter med «dop-dynasti»
Med astronomisk innsats
En eksistensiell katastrofe dette århundret innebærer ikke bare at de av oss som lever, får frarøvet resten av livene våre. Det innebærer også at billioner av gode liv som kunne ha blitt levd, aldri får muligheten. Innsatsen er dermed astronomisk mye høyere enn vi vanligvis tenker. Det var denne innsikten som fikk den intellektuelle gudfaren til langsiktighetsetikken, filosofen Derek Parfit, til å poengtere at forskjellen mellom en katastrofe hvor alle mennesker dør, og en hvor 99% dør, er moralsk mye større enn forskjellen mellom et utfall hvor 99% dør og et hvor ingen dør.
De som ikke er født ennå, kan av naturlige årsaker ikke delta i dagens beslutningsprosesser. Selv om markedstransaksjoner og politiske avgjørelser påvirker dem, får de ikke ytret sine preferanser. Det er derfor vårt moralske ansvar å handle i tråd med deres interesser.
Hvis vi klarer det, vil vi kunne være på første side i en page turner som bare blir bedre og bedre.
