Av og til mottar man nyheter som skaper sjokkbølger i kroppen. Dødsfallet til Christopher Rådlund var en slik nyhet.
Den svenske tegneren og grafikeren var en viktig personlighet i Oslo. For 30 år siden pakket han kofferten, dro fra sin hjemby Göteborg, og så seg aldri tilbake.
Hvem var Christopher Rådlund?
Han var en begavet tegner, som tross tidens smålighet utviklet et sikkert og vakkert formsprog. Han var en mann med et dybt engasjement for de store temaer, en mann som kunne diskutere byplanleggingen til Leon Krier, som kunne diskutere forskjellen mellom Wagner og Puccini, og som tok uenigheter med et smil. Han var en mann som skapte liv rundt seg.
Da han ankom Norge på 90-tallet var det i stor grad det klassisk figurative miljøet rundt Odd Nerdrum han oppsøkte, men dette hindret ham ikke i å selv være initiativtaker. Siden den gang har han vært sentral i etableringen av en unik krets bestående av diktere, malere, arkitekter, filosofer og mer, som alle er delaktige i å holde den humanistiske ånd vedlike.
Dikteren Bertrand Besigye sa kort tid efter dødsfallet:
«Nå fins det ingen som kan samle malerne og dikterne og musikerne lenger. Vi har mistet en bauta.»
Christopher Rådlund døde altfor tidlig. Noe har opplagt gått fryktelig galt. Det er tydelig at vi lever i en tid hvor begavede mennesker ikke tilstrekkelig blir sett opp til og tatt vare på. Når en bror eller mor dør, så gråter familien, men når et stort talent dør, gråter vi alle.
Som mange andre bekjente av Christopher Rådlund er mine opplevelser med ham sterkt knyttet til stedet han bodde på. Da jeg besøkte den vakre leiligheten et stenkast fra St. Olavs kirke januar 2021 var det bitkaldt i hovedstaden og jeg hutret på vei inn. Rådlund møtte meg med en kopp te og tyske småkaker, og viste meg et kjellerværelse hvor han planla å etablere kobbertrykkverksted. Vi satt og snakket sammen ut kvelden inntil vi hadde dekket de fleste ytterkanter av det som kalles åndsliv.
Da jeg omsider var nødt til å reise var jeg blitt voldsomt inspirert til å fortsette på egne prosjekter, og den saftige parkeringsboten som ventet meg på utsiden gjorde meg ingenting. For bak meg flommet det varme lyset ut av leiligheten og trengte igjennom Oslo-mørket. Stedet fremsto for meg som et fyrtårn i den snetunge natten, et fyrtårn som kunne gi husly til åndsutsultede mennesker i en forvirret tidsalder.
Hvil i fred, Christopher Robin Rådlund.