Den offentlige debatten i 2022 er preget av sterke ytterpunkter, harde fronter, ekkokamre og et stadig mindre ytringsrom for hva som er «greit å si» og ikke. En del av utviklingen i bevisst- og ansvarliggjøringen for våre ytringer er fornuftig, men jeg mener vi også kan se spor av intoleransens inntog.
Vi har en hard tone i kommentarfeltene og fremstår som mindre tolerante overfor hverandres erfaringer, følelser og budskap. Terskelen for å føle seg krenket er samtidig senket betraktelig, som kan føre til en usunn form for konformitet i samfunnet. Frykten for å bli kansellert eller stemplet for noe man ikke er, fordi man kan få andre til å føle seg krenket, er tilstedeværende i en påfallende grad hos mange.
Det er antakelig flere som ønsker å ytre seg om spesifikke saker, men velger å la være. Dette er utvilsomt problematisk. Men er det egentlig noe som heter å «føle seg krenket»?
Krenking er ulovlig
Å skulle definere krenking er en utfordrende øvelse. Kanskje er det heller ikke et mål i seg selv å skulle dra opp tydelige grenser for når en krenkelse har inntruffet eller ei. Generelt kan man si at en person krenker dersom vedkommende undergraver en annen persons autonomi og selvbestemmelse, for eksempel gjennom voldtekt eller å tale så truende at den andre ikke tør å gripe til en motstridende ytring.
Etter lovgivningen er det også kriminelt å krenke andre personer. Det er ikke endelig fastsatt hva som nøyaktig vil kvalifisere til en straffbar krenkelse, men eksempler er vold, trusler, tvang og frihetsberøvelse. Terskelen er dermed rimelig høy for at forholdet kan sies å krenke en annen person.
Det å såre noen er imidlertid noe annet, og det er primært en følelse. Om man ved bruk av usakligheter, ironi eller saklige argumenter utfordrer noe som betyr mye for en annen person, kan det åpenbart føre til at personen blir lei seg, nedstemt og fornærmet. Det betyr ikke nødvendigvis at det var galt å utfordre deres meninger og perspektiver.
Les også: Krenkekort i rødt, hvitt og blått
En lærerik samtale
Vi er nå inne i dette innleggets mest kritiske fase hva gjelder budskap, nemlig: vi kan ikke kreve å ikke bli såret. Det er en viktig øvelse for oss alle å skille begrepene «krenket» og «såret». Vi kan ikke la uttrykket «å krenke» bli til et utvannet og overflødig fenomen som vi bare kaster rundt oss, når det vi egentlig kjenner på er en sårhet, nedstemthet eller frustrasjon.
Det er naturligvis mulig å føle seg krenket, men min erfaring er at det i mange tilfeller er bedre å gi uttrykk for skuffelse, frustrasjon og andre følelser. Da inviteres motparten mer til en debatt og diskusjon som for begge kan være nyttig, lærerik og forsonende.
Jeg tror at en mer bevisst holdning relatert til når vi nyttiggjør begrepet «krenket» og ikke, vil ha en positiv innvirkning på den offentlige samtalen som helhet.
Les også: Folk som Kanye West må konfronteres, ikke kanselleres