I 1900 skrev «jern-amiren» av Afghanistan, Abdur Rahman Khan, i sin selvbiografi at afghanerne, menn som kvinner, var klare for en modernisering av samfunnet. I de neste 80 årene utviklet Afghanistan seg sakte, men sikkert i positiv retning. De fikk økt demokrati, ytringsfrihet og en sterkere stilling for kvinnene.
Utsagnet syntes å holde stikk. De siste 40 årene har utviklingen gått motsatt retning, ikke minst for kvinnene. Hvorfor?
Kvinnenes stilling i Afghanistan har, som i mange land, bygd på tradisjonelle holdninger, familieverdier og religion. Samtidig har kvinner stått frem som ledere lokalt og sentralt gjennom flere hundre år. Abdur Rahman Khan (1880-1901) var den første som i lovs form på 1890-tallet avskaffet enkers plikt til å gifte seg med bror av sin avdøde mann.
På 1920-tallet startet kong Amanullah (1919-1929) og dronning Soraya landets første jenteskole. Kongefamiliens og offentlige ansattes koner ble pålagt ikke å bruke slør. Reformene førte til opprør blant tradisjonelle stammeledere og religiøse ledere. Kongen måtte abdisere. Men mye ble videreført i årene som fulgte, i et mer forsiktig tempo.
Med og mot Sovjetunionen
I landets første reelt demokratiske valg til parlamentet i 1965, hvor også kvinner hadde stemmerett, ble de første kvinnene valgt inn. Fysiske angrep på den kvinnelige kommunistiske representanten førte islamske ledere ut i demonstrasjon for å støtte kvinnen som var angrepet. Men de islamske lederne var opptatt av kvinners ære, ikke kravet om en rolle i samfunnet på linje med menn.
Jeg opplevde Afghanistan og Kabul på 1970-tallet med kvinner med og uten tildekning, som bussjåfører og i andre yrker. I 1978 gjennomførte det prosovjetiske folkedemokratiske partiet (PDPA) et militærkupp. De satte søkelys på kvinnenes plass i samfunnet, i strid med det tradisjonelle synet. Inspirasjonen var Sovjetunionen. I tillegg arbeidet de for blant annet landreform og industrialisering. Statskuppet – for «liberale» verdier, mange i tråd med reformene på 1920-tallet, tente motstanden i tradisjonelle og konservative religiøse kretser. Når Sovjet i 1979 invaderte, for å støtte gjennomføringen, økte mobiliseringen av motkrefter. Mujahedin ble en realitet.
Støtte fra USA og den vestlige verden, i tillegg til Pakistan og Saudi-Arabia, var medvirkende til at Sovjet trakk seg ut i 1989. For støttespillerne var målet å undergrave Sovjet, ikke kvinnenes stilling. Med Sovjetunionens oppløsning i 1991 falt den prosovjetiske regjeringen i Kabul. En mujahedinregjering ble etablert. Intern strid endte i borgerkrig, som sammen med stadige maktovergrep fra krigsherrer fra mujahedin-tiden ga opphavet til Taliban. Det var en bevegelse som målbar svært restriktive holdninger til kvinners plass i samfunnet.
Med «Krigen mot terror» for modernisering
Med USAs invasjon i Afghanistan høsten 2001, støttet av NATO-alliansen, kom modernisering og kvinnenes plass, inklusive utdanning, igjen på dagsorden. Betydelige midler ble investert. Respekt for menneskerettighetene, frie medier og bekjempelse av korrupsjonen sto sentralt. Mye skjedde, spesielt i de store byene.
Allikevel vokste motstanden mot den internasjonale tilstedeværelsen, ikke minst på landsbygda. Blant tradisjonelle og religiøse ledere ble nattlige militære husransakelser oppfattet som et anslag mot familienes ære. De internasjonale militære styrkene ble oppfattet som inntrengere. Stadig flere kvinner uten tildekning, i gatebildet, på arbeidsplasser og i media, provoserte. Oppslutningen om kampen mot de internasjonale økte sakte, men sikkert. Taliban kom igjen på banen. De fikk etter hvert støtte fra Pakistan, Kina, Russland og Iran. For støttespillerne var innflytelse i Afghanistan fremover viktigere enn kvinnenes stilling.
Vi kjenner resultatet. I august 2021 rømte president Ghani landet. Sikkerhetsstyrkene falt sammen. Taliban tok i løpet av få uker kontroll over provinshovedstedene og til slutt Kabul, i de fleste tilfellene uten militære sammenstøt. Med Taliban er framskrittene det internasjonale samfunnet støttet opp om, reversert. Kvinners utdanning er sterkt begrenset. Jobbmuligheter er nesten utradert. Media arbeider under strenge vilkår.
Les også: Kvinnekampen kan ikke reduseres til et plagg
Gradvis forandring avgjørende
Hvorfor er forsøkene på å modernisere Afghanistan, og spesielt bedre kvinnenes rolle i samfunnet, slått tilbake gang på gang? Abdur Rahman Khan ga i selvbiografien fra 1900 rådet om at selv om afghanerne, menn som kvinner, er klare for modernisering, måtte dette skje langsomt.
De tradisjonelle og religiøse kreftene, som lett mobiliserte imot, måtte nøytraliseres eller vinnes for at endring skulle bli mulig. Det afghanerne har erfart på 1920-tallet, 1980-tallet og etter 2001, er nettopp at motkreftene har mobilisert, uten særlig innsats for å nøytralisere dem eller vinne dem over for å oppnå endring.
Dette er en viktig grunn til at det har gått så galt.
Les også: Rødt og SV undergraver kvinners seksualitet og frihet
