Tidligere denne uken poengterte Jack Chen i Subjekt hvordan No Nut November, internettutfordringen om å unngå utløsning i november, har vært en vekker for mange om den avhengighetsdannende kombinasjonen av pornografi og onani.
I innlegget nevnes også pave Frans’ nylige uttalelser rundt temaet. Blant annet skal han ha bemerket hvordan «[Fristelsen av digital pornografi] er en last som så mange mennesker har, så mange vanlige menn og kvinner, og også prester og nonner.» Videre i innlegget spør Chen hvorfor vi ikke har en oppriktig debatt rundt pornografi. I et samfunn hvor porno florerer og er langt på vei normalisert, samtidig som vi kjemper mot økt kroppsfokus og objektivisering av kvinner, syns jeg det er en god idé.
I uttalelsene Chen referer til, belyser pave Frans hvordan han ser pornografien som et problem for nærmest en hel generasjon, samtidig som det ikke har vært noen nevneverdig debatt rundt det. Ifølge NRK har paven tidligere i år omtalt porno som «et permanent angrep på kvinner og menns verdighet», og at det bør erklæres som «en trussel mot offentlig helse». Uttalelser som kan virke gammelmodige, kanskje til og med fra en annen tid. Et slik syn trenger ikke nødvendigvis å være feil av den grunn.
Forskning og moral
De fleste som har uttrykt skepsis rundt pornografi, er antagelig godt kjent med det tidsånd-forankrede motargumentet «vi er i 2022». Ved å vise til hva som er normalisert i samfunnet, slipper en å gå i dybden på temaet. Den skeptiske fremstår motstrøms. Kunne en vist til statistikk om rekordbra mental helse og et utelukkende blomstrende samfunn for øvrig kunne denne formen for argumentasjon vært valid. Det kan en dessverre ikke. «Alle gjør det» holder ikke som bevis på at noe er bra. «Det er ingen målestokk for sunnhet å være godt tilpasset et sykt samfunn», som filosof Jiddu Krishnamurti sa.
Faktum er at forskningen på skadeomfanget til pornografi er dypt tvetydig og uoversiktlig. Porno er ødeleggende for kroppsbilder og forhold, samtidig som det er en nesten ubetydelig faktor i mange folks liv, «viser forskningen». Kohut og kollegaer tok for seg den eksisterende forskningen på pornografi i 2020 og konkluderte med at forskningen på pornografi er mangelfull og lider av fraværende standardisering. I lys av dette vil det være naivt å basere seg på enkeltstudier fra dagens forskningsfelt når en snakker om porno. Et steg vekk fra forskningen er pavens uttalelser forankret i noe mye skumlere: moral.
Uten ønske om å bevege meg for langt inn i pliktetikkens korridorer mener jeg et godt utgangspunkt for hvordan en bør handle, er slik en ønsker andre også skal handle. Hvis man tenker at alle skal gjøre det samme som en selv, bør en forankre disse handlingene i et samfunn en ønsker å se.
Det bryter hverken med tidsånd eller populær mening å hevde at en vil ha et samfunn hvor kvinner er likeverdige som menn. Videre ønsker mange å erstatte den reduserende kroppsfikseringen en ser i dag, med et mer helhetlig bilde av individet.
Hvis dette virkelig er målsettinger vi har, vil porno, som pave Frans påpeker, svekke individets hjerte (moralske standard). Det er her jeg tror pavens uttalelser og poeng strekker seg utover det rent religiøse. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å ikke ha en kritisk debatt rundt porno, som fremmer ting vi ellers ikke ønsker i samfunnet.
Les også: En som ikke er sykelig overvektig, i rollen som tjukkas? Sånt blir det bråk av
Inntrykk vi ikke kan slette
Det er en sterk påstand å hevde at store deler av befolkningen handler mot sine holdninger. Det er nok mer komplekst enn som så. Blant annet vet en fra psykologien at holdninger ofte følger handlinger, og ikke alltid motsatt. En kan motvillig ha begynt å se på porno, på grunn av dens evne til å mette et grunnleggende behov, selv om handlingen bryter med ens tanker rundt pornografiens mørkere sider. Dette skaper kognitiv dissonans.
Dermed rasjonaliserer en atferden og skaper en ny holdning for å redusere indre spenninger. I en slik prosess reduseres også overlappen mellom samfunnet en ønsker, og synet en nå har, ved å for eksempel implisitt rettferdiggjøre et mer objektiverende syn på kvinner. Kanskje også hjertet svekkes.
Uansett om en tror på noen høyere makter eller ikke, mener jeg det er på grensen til arrogant å hevde at en overhodet ikke påvirkes av rutinemessig bruk av porno. Klistret til flate skjermer som metter dybden av seksuelle behov og de ytterste seksuelle fantasier, overstimuleres man uten noen form for innsats. I motsetning til de teknologiske hjelpemidlene vi benytter, er det ikke all søkehistorikk vår sjel (eller vårt assosiative nettverk i hjernen om du vil) helt enkelt bare kan slette.
Mennesker tåler mye, så porno «ødelegger» nok ikke hjernen. Men det kan fremdeles være med på å svekke vår moral. Debatt om en sunnere moralsk utvikling, hvor pornografi er en brikke i et langt større puslespill, hadde gagnet oss alle – uansett om det eksisterer noen over hodet til paven som bryr seg eller ikke.
