«Mediene påfører barn klimaangst,» skriver psykologspesialist Silje Schevig i Subjekt 4. november. Medskyldige er visstnok undertegnede også som forskningsformidlere, da vi ifølge henne ikke har tatt oss «bryet ved å sjekke hva som er snørr eller bart i pressens virkelighetsbeskrivelse, men heller mener at barna faktisk har ansvar for å endre klimaet.» Hun spør videre: «Hvorfor er det en hjelpers oppgave å opprettholde alvoret, når alvoret er overdrevet og angstfremmende?»
Men er det egentlig vi som overdriver alvoret i situasjonen? Eller kan det tenkes at Schevig underdriver realitetene en smule?
Isbjørner i fare
La oss se på noen av Schevigs påstander. En av dem lyder slik: «De blir også glade for å høre at det går bra med isbjørnene, som stadig får flere isbjørnbabyer, og at isen på Nordpolen har vært relativt stabil de siste 15 årene».
Faktisk.no gjennomgikk en lignende og mye delt påstand i sosiale medier for et par år siden, om at isen på Nordpolen likevel ikke smelter, og konkluderte slik: «I 1979 var ismengden på 6,45 millioner kvadratkilometer, i 2017 var den redusert til 4,17 millioner kvadratkilometer. Det utgjør en reduksjon på 35 prosent.» Her henviser man til statistikk fra Nasa, som viser denne nedadgående trenden klart, selv om årene 2007 og 2022 isolert sett ikke er så ulik hverandre i minste målte isareal. Over et kortere tidsrom vil man alltid kunne finne svingninger fra år til år, derfor må man se på utviklingen over lengre tid.
Hva angår isbjørnene, anslås det nå å være rundt 25.000 isbjørner i verden. Det finnes riktignok anslag som understøtter at bestanddelen har økt igjen de siste tiårene, i tråd med Schevigs oppfatning, men det er hovedsakelig på grunn større restriksjoner på jakt og en større innsats for bevaring. Men uten klimahandling står isbjørnene i fare for å være så godt som utryddet innen år 2100. Det slo forskere nylig fast i det anerkjente tidsskriftet Nature Climate Change. Og hovedårsaken er global oppvarming og smelting av isen som isbjørnene sårt trenger for å kunne skaffe seg mat.
Øystaters håndtering av klimaendringer
Om den global oppvarmingens påvirkning på havnivået skriver Schevig: «Vi blir også stadig fortalt at en katastrofal havstigning er i ferd med å sluke både Tuvalu-øyene og Maldivene, selv om forskningen viser at Tuvalu-øyene vokser og Maldivene fikk fire nye flyplasser i 2020.»
Schevig viser her til en studie fra det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Nature Communications, der forskerne ved å sammenligne satellittbilder over de siste fire tiårene fant en økning på totalt 2.9 prosent i landareal, til tross for havnivåøkningen med 4 millimeter per år. Merk også her at de samme forskerne Schevig henviser til, på ingen måte bestrider havnivåøkningen. Men er det likevel lite å bekymre seg for da? Jo, men forskerne vedgår at funnene kan gi innbyggerne mer tid og alternativer til relokalisering enn først antatt.
Men de advarer samtidig mot å bruke funnene deres som en sovepute: «The pursuit of this and other alternate adaptation pathways does not negate the need to still vigorously support ongoing mitigation action to curtail future sea level impacts and climatic changes on small island nations». Antageligvis ante de selv hvordan funnene deres kunne misbrukes. Og det skjedde også, da den australske politikeren Craig Kelly, som er en uttalt klimaskeptiker, og ofte beskyldes for å spre konspirasjonsteorier, henviste til Tuvalu som et eksempel på hvordan klimaendringene overdrives. Schevigs bruk av funnene følger hans lite eksemplariske eksempel.
Mens i tilfellet med Maldivene henviser Schevig til en nyhetssak om fire nye flyplasser som var ventet å åpne i 2020. Underforstått: Det må bety at havstigningen er betydelig overdrevet, noe de fleste i sakens kommentarfelt også er raske med å konkludere. Men hva beviser egentlig denne utbyggingen?
Faktum er at myndighetene på Maldivene har igangsatt et gigantisk landgjenvinningsprosjekt ved å bruke sand mudret fra en lagune, til tross for advarsler mot innvirkningen på korallsystemet og sjøgressleie, som igjen vil påvirke fiske- og delfinbestanden. Samtidig er det forståelig at kortsiktig profitt, fremfor langsiktig bærekraft, står øverst på agendaen. For som professor i bærekraft og utvikling, Joyeeta Gupta, uttalte om denne trenden blant små utsatte øystater: «These countries are trying to cope with the enormous impacts of climate change by maximising short-term revenues as their long-term future is not so secure.»
Les også: Dommedagskulten må stanses
Schevigs forskjønnede fremstilling
I det hele tatt virker det som om Schevig har en heller alternativ, forskjønnende forestilling om hva global oppvarming i praksis betyr når hun skriver: «La ungene få vite at verden blir grønnere fordi CO2 gjør at plantene trives og vokser bedre, og at det er i de varme periodene menneskene har hatt det best.» Her reproduser Schevig en av de fremste klimaskeptiske mytene om at CO2 er nødvendig og naturlig. Ja, det stemmer, men mengden CO2 er ikke naturlig, men resultat av menneskelig aktivitet.
CO2-utslippene går i kretsløpet i havet, plantene og luften, men disse kretsløpene klarer ikke å fordøye så store CO2-utslipp lenger, uten av det får konsekvenser. Havet som tar opp det meste av CO2, blir dermed surere og varmere, som igjen minsker evnen til å ta opp CO2, som gjør at de atmosfæriske nivåene vil øke raskere. Resultatet av CO2-opphopingen vil være global oppvarming, der resultatene blir alt annet enn hyggelige, men vil føre til mer nedbør, ekstremvær, tap av naturmangfold, utryddelse av arter, dårligere tilgang til mat og vann, dårligere fysisk og mental helse, større økonomisk ulikhet, større områder av jorden hvor man ikke kan dyrke mat, og flere konflikter, humanitære katastrofer og flyktninger som følge av dette.
Selvsagt kan man alltids drøfte hvordan natur- og klimakrisen best kan kommuniseres overfor befolkningen og barn spesielt, der det kan være vanskelige avveininger mellom å formidle alvoret i situasjonen, og ikke skremme unødig. At slik formidling må ta utgangspunkt i at krisene er de voksnes ansvar, ikke barnas, er en innvending vi også støtter.
Men dette blir parenteser å regne når det underliggende budskapet i hele Schevigs kommentar er at vi ikke har noe videre å bekymre oss for, underbygget med kontrafaktisk empiri og tvilsomme resonnement som vi så alt for godt kjenner fra klimaskeptisk hold.
