Gårsdagens NRK Debatten viet en hel episode til å diskutere den prekære situasjonen til Arbeiderpartiet. Til tross for at partiet har nådd rekordlave målinger på kun 16,9 prosent oppslutning, spår politisk redaktør i Avisa Nordlys, Skjalg Fjellheim, at bunnen ennå ikke er nådd.
Han hevder at statsminister Støre har mislyktes i rollen, og glemt vanlige folks hverdag her hjemme. Det må være fristende å forklare APs dårlige resultatene med krig, kriser og turbulens, men en vel så nærliggende forklaring må være at partiet rett og slett har mistet bakkekontakten, slik Fjellheim påpeker.
Teori og praksis
En som i hvert fall har mistet bakkekontakten, er AUF-leder Astri Willa Eide Hoem. Når deltakerne i debatten blir bedt om å analysere APs situasjon, sløser Hoem bort tiden med å rette sterke personangrep mot partikollega Trond Giske.
Giske har vært en kontroversiell skikkelse av flere årsaker, men det er liten tvil om at han er en dyktig politiker. Han starter sterkt i debatten, og viser seg i stand til å diagnostisere partiets hovedproblemer gjennom å vise til helt konkrete saker, løftebrudd og avvik mellom teori og praksis. Han formulerer seg tydelig, og appellerer bredt med et budskap om samtale og uenighetsfellesskap som sentralt for de sosialdemokratiske verdiene velgermassen sogner til.
Giske sier at det slettes ikke er gitt at partiet vil overleve selv om disse verdiene har sin egen livskraft. Det har han selvfølgelig helt rett i, for hvem gidder vel å stemme på noen som til stadighet gjør det stikk motsatte av det de lover? Selv den mest innbitte supporter, eller arbeider, kan bli lei i lengden.
Her er det bare å få på seg støvlene og spa ut av møkkakjelleren.
Der Giske velger å appellere til fellesskap, svarer Hoem med å mane frem mistillit mot Giske ved å ta en unødvendig skittentøysvask i full offentlighet. Hun drar opp personkonfliktene rundt Giske, i tillegg til å ymte frempå med at han ikke er en ordentlig venstresidepolitiker. Et retorisk selvskudd hvor Hoem ironisk nok gjør seg selv til et eklatant eksempel på akkurat det image-problemet Arbeiderpartiet sliter med.
Det var jo nettopp dette med å bevare bakkekontakt for å forstå alvoret i situasjonen. For å forstå alvoret må man, dessverre for Hoem, også både forstå hva folk faktisk trenger og hva de forventer av deg som folkevalgt politiker.
Les også: Strømmen og drømmen om dårligere tider
Poetisk ironi
Å dra frem slike smålige intriger blir derfor uheldig av flere grunner. For det første virker det som en betimelig unnskyldning. For dem som blir filleristet av strømpriser, matpriser og inflasjon er ikke kjefting på Trond Giskes personlige utskeielser eller manglende politiske overbevisning noe plaster på såret.
For det andre svekker dette tilliten til partiet generelt, i tillegg til å fungere som et varsku for hva som kan røre seg i neste generasjon AP-politikere. Det signaliserer at den interne uroen lever i beste velgående, og at partiet er skadeskutt av politikere som meler sin egen kake der enhver situasjonsfornemmelse burde motivert til det motsatte.
At Giskes personalkonflikter har vært et forstyrrende element, er så klart greit å melde, men å starte nettopp enda en konflikt i beste sendetid er derimot ironisk på grensen til det komiske. Målet er åpenbart å klistre Giske til partiets dårlige resultater, hvilket ikke henger på greip.
AP klarte tross alt å vinne valget etter alle skandalene, og Giske trakk seg fra rampelyset i lengre tid. Regnestykket går heller ikke opp, all den tid Giske er den desidert sterkeste representanten fra AP både retorisk og faglig under hele debatten. Hoem spar altså i feil møkkakjeller – angrepet på Giskes ethos gjør lite annet enn å koke bort i Hoems egen pathos.
Sten til byrden
Giske svarer for øvrig godt for seg, hvilket gjør situasjonen desto mer pinlig for alle. Hoems svake innsats på statskanalen blir kanskje bejublet av en liten heiagjeng på Twitter, men spørsmålet er hva AP som parti tjener på dette. Sannsynligvis ingenting.
Her har partiet fått en nærmest suspekt gavepakke av NRK. En hel episode i aller beste sendetid dedikert til deres politikk, utfordringer og potensielle løsninger – attpåtil uten politiske motstemmer. Det manglet bare kaffe og vafler. De hadde således en svært god mulighet til å rette på enkelte oppfatninger, og markedsføre sin politikk til folket i det som er en krise for partiet. Det virker ikke helt som AUF-lederen klarer å ta innover seg dette. Hun er tilsynelatende mer opptatt av å dydsposere med sin «rettmessige» harme mot en enkeltperson i partiet hvor «alle skal med». Fullstendig skivebom med andre ord.
Hoems opptreden la poetisk nok sten til byrden for Arbeiderpartiet, rett etter Skjalg Fjellheim hadde spådd at bunnen fortsatt ikke var nådd. AUF-lederen hevder at Trond Giske «ikke leverer Arbeiderpartiets løsninger for fremtiden», men påstår snarere at han skader resten av partiet.
Hvis Hoems egen fremgangsmåte skal være noen løsning for AP, vil hun nok gjøre klokt i å se for seg hvor den faktiske bunnen ligger.
Les også: NRK-journalist stiller til valg for MDG – mener jobbene kan kombineres
