Komiker Atle Antonsen er i hardt vær etter å ha oppført seg både truende og rasistisk på Bar Boca i Oslo. At han nå har dårlig samvittighet, er på sin plass. Antonsen skal blant annet ha sagt til samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali at hun har for mørk hudfarge til å være på samme utested. Det hører med til historien at han beklager.
Sumaya Jirde Alis karakterdrepende Facebook-status om episoden er i skrivende stund blitt delt over 2.000 ganger. Der forteller hun også at komikeren gjentatte ganger ba Ali holde kjeft.
Selv Atle Antonsen forstår i ettertid hvordan dette, i beste fall, var svært dårlig humor. Det er nok mer treffende å kalle det for eksplisitt rasisme. Det kan være begge deler, men en viss humor er rett og slett for dårlig til å være lovlig. Saken er derfor blitt anmeldt til politiet for brudd på rasismeparagrafen, også kjent som hatytringsparagrafen, paragraf 185.
Ja til hatytringsparagrafen
Når ytringer havner hos politiet eller i retten, er det mange som reagerer. Det er en sunn refleks. Skal man ikke tåle noe lenger? Skal staten fengsle folk som utsetter andre for ubehagelige formuleringer? Hva hvis dette bare er misforstått humor? Hvordan skal humørløse dommere forstå hva som er en dårlig vits, kontra hva som er ment som noe rent hatefullt?
Derfor er hatytringsparagrafen omstridt. Enkelte ønsker å fjerne den, fordi de mener bestemmelsen er i strid med verdiene i Grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet. Noe av poenget med ytringsfriheten er jo å verne ytringer som svir.
Selv er jeg ikke i tvil om at hatytringsparagrafen bidrar til mer godt enn vondt, og at vi vitterlig har ytringsfrihet til tross for lovverk som hindrer oss i å fremsette rent hatefulle ytringer mot minoriteter. Jeg har ikke dermed sagt at det er enkelt for alle og enhver å skille hat fra kritikk. Men i et sivilisert samfunn bør vi strekke oss etter det, og kunne straffeforfølge dem som med vilje ønsker å skade andre gjennom ord. Hatytringer finner ingen forankring i noen av de tre kjente begrunnelsene for at vi har nettopp ytringsfrihet (sannhetssøken, personlig autonomi og demokrati).
Det er fremdeles fullt mulig å kritisere både transseksualitet og antirasistisk aktivisme, uten å skulle frykte for å få politiet på døren. Det som gjør det vanskelig, er ofte kulturelle glasstak i samfunnet. Disse tingene må vi gjerne snakke mer om, men det har sjeldent noe med hatytringsparagrafen å gjøre.
Den strengeste straffen
Med bot eller fengsel inntil tre år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler, heter det i loven.
Få har blitt dømt etter denne bestemmelsen, og det blir diskusjon hver gang. Det er bra.
Men er det én ting jeg er temmelig sikker på, så er det at Atle Antonsen nå vil oppleve den sosiale og kollektive fordømmelsen, inkludert det å miste jobb og oppdrag, som strengere enn hva en eller annen domstol kan finne på å lande på av rimelig straff. Da må vi andre spørre oss hvilken rett vi har til dét, å straffe folk etter egen vilje og evne.
Det er ingen tvil om at Sumaya Jirde Ali med betimelighet burde fortelle høyt om hva som skjedde. Da snakker hun for mange som kanskje har opplevd lignende, men som ikke står fram. Støtteerklæringene til Sumaya Jirde Ali er også helt på sin plass.
Men er det opp til alle oss andre å ta det videre, for å straffe Atle Antonsen gjennom utfrysning, utskjelling og annen fordømmelse? Det synes jeg vi skal være forsiktige med, selv om det både er lov og innenfor vår makt som enkeltmennesker å bidra til dette.
Slik sosialt press, eller kollektiv fordømmelse, er umulig å unngå i et samfunn. Det er en sunn og naturlig reaksjon, og ulike samfunn har hatt ulike former for «kanselleringskultur» opp gjennom. Den er også justerende for hva slags ytringsrom vi skal ha.
De viktige nyansene
Men slik kanselleringskultur er ikke alltid gjennomtenkt. Problemet oppstår når denne går for langt, og hindrer kunstnere i å være kontroversielle, journalister i å fortelle ubehagelige sannheter, forskere i å formidle upopulære funn, innbyggere i å delta i demokratiet, og så videre. Ja, også komikere i å fortelle drøye vitser.
Det er i utgangspunktet et gode: At det ikke bare er staten, gjennom sin håndhevelse av lovverket, som hindrer oss i å si det mest hensynsløse. God ytringskultur er noe vi bygger fra bånn, ikke ovenfra og ned.
Men det er mye vi kan rydde opp i «her nede» også. For på den andre siden finnes mange sinte kommentarfeltkrigere som tar Atle Antonsen til forsvar på sviktende grunnlag. De bestemmer seg altså for å forsvare noe hypotetisk, nemlig hva Atle Antonsen selv har trukket tilbake og beklaget.
Disse mener gjerne at Antonsens beklagelse var ynkelig, og at han for lett gir etter for sosialt press. Det er også en sunn refleks, men det finnes bedre eksempler på unødvendige beklagelser enn dette.
Det denne saken tydelig viser, er at det finnes mange som deler holdninger med Atle Antonsen på sitt mest berusede. Men disse er bare beruset på sin egne rasisme. De tyr til kommentarfeltene hos Norges største aviser, men også Subjekt, og legger igjen den samme, stinkende kommentaren om at Sumaya Jirde Ali opplevde «fortjent» rasisme. Noen går enda lengre.
Både de og Subjekts lesere skal vite at slike kommentarer ikke har noe å gjøre i vårt kommentarfelt.
De beklagelige kommentarfeltrasistene
Subjekt er en relativt liten redaksjon, og med begrenset kapasitet. Men vi vil etter beste evne gjøre mer i tiden fremover for å rydde kommentarfeltene for slikt søppel. Ikke at vi ikke har pleid å gjøre det til nå, men Subjekts spredning har vokst enormt på kort tid, og vi har ikke klart å fange opp alle kommentarer til enhver tid. Våre lesere må vite at kommentarer på våre innlegg i sosiale medier ikke går gjennom samme kvalitetskontroll som de redaksjonelt behandlede og publiserte.
Det er jo i utgangspunktet ønskelig. I Subjekt skal vi ha stor takhøyde og lav terskel for debatt i kommentarfeltene. Men vi forsøker også å holde et visst sivilisert nivå av debatt. Dette nivået er ikke akkurat elitistisk, tvert imot tror vi alle har kapasitet til å holde seg saklig nok. Så hvorfor ikke bruke denne kapasiteten.
Det krever også noe av de mange brukerne vi når ut til på sosiale medier, som tross alt er juridisk ansvarlig for sine egne kommentarer, selv om vi også har et medansvar for å redusere skade når noen går over streken.
Disse usaklige nettkrigerne ødelegger for alle andre, fordi det fører til at stadig flere vil stenge sine kommentarfelt. Alternativet, som vi nå skal bli enda strengere på, er også uheldig, da vi må bruke mer ressurser på å rydde opp.
Til slutt, og heldigvis, vil jeg minne om at de beklagelige kommentarfeltrasistene bare utgjør en liten brøkdel av våre 200.000 månedlige lesere – kanskje en promille av dem. De skal ikke få ødelegge for alle andre. Derfor kommer vi til å blokkere brukere fra å følge oss på sosiale medier, dersom de tråkker over streken mer enn én gang. Helt uten å frata dem sin ytringsfrihet.
