• Den første europeiske museumsutstillingen av amerikanske Ruth Asawa (1926–2013)
• Utstillingen er laget i samarbeid med Modern Art Oxford.
• Kuratorer: Vibece Salthe (Stavanger kunstmuseum) og Emma Ridgway (Modern Art Oxford).
7. desember 1941 ble Pearl Harbor angrepet av japanske styrker. Fem måneder senere blir 120.000 uskyldige amerikanere av japansk herkomst plassert i interneringsleirer. 16 år gamle Ruth Asawa er en av disse. Flere japanske kunstnere må forlate jobbene som animatører i Walt Disney Studios, og holder improviserte tegnekurs i de illeluktende brakkene. Dette er Asawas første møte med kunst.
Fem år senere kommer hun inn på legendariske Black Mountain College. «Jeg var der i tre år, og møtte noen fabelaktige lærere som ga meg nok stimulans til å holde livet ut», forteller hun senere.
Stavanger kunstmuseum viser nå utstillingen «Ruth Asawa: Citizen of the Universe» frem til 22. januar 2023. Dette er den første europeiske museumsutstillingen av Asawas arbeider. Tidligere i år var hun også representert på Venezia-biennalen. Med god grunn!
Du bestemmer
En stor, rund og sirlig brettet papirskulptur, er noe av det første du ser. Den er vakker, rolig og symmetrisk, men hva holder den sammen? Hva skjer om det løsner? Det statiske er fremtvunget. Hver eneste brett inneholder energi. Noe ulmer under harmonien.
Videre finnes verk fra studietiden ved Black Mountain Collage. Skolen er kjent for å stimulere til lek med materialene, til å se muligheter i alt. Elevene får beskjed om å glemme tradisjonelle hierarkier rundt simple og dyre materialer. Asawa har en liten jobb på skolens vaskeri, og tar lærernes instruksjoner på alvor. Med stempler fra vaskeriet lager hun trykk på papir og tilfeldige tekstiler. De repeterende ordene mister mening, og blir til mønstre. Leken, og mulighetene som ligger i den, markerer at alt kan være noe annet enn du tror. Det er du som bestemmer hva det skal være.
I noen tegninger kan man ane overgangen til det Asawa er mest kjent for. Tegningene starter med stramme geometriske former i midten. Disse vokser utover og blir mer organiske. Igjen ligger det en spenning i formen. Et potensiale. Noe starter på en ryddig måte, men etter hvert blir veksten påvirket av ytre faktorer. Forutsigbarheten reduseres jo lenger figuren vokser vekk fra kjernen. Som plantenes vekst, menneskenes vekst, eller selve livet?
Når kunst snakker sitt eget språk
I interneringsleirene ble det produsert enorme kamuflasjenett til militært bruk. Den samme teknikken bruker Asawa når hun senere skaper sine mest ikoniske verk, de tilsynelatende vektløse skulpturene av metalltråd i organiske, kurvede former. På fotografier ser vi Asawa jobbe med disse skulpturene, omgitt av sine seks barn. Et par steder er metalltråden på innsiden lysere og blankere, sånn at den indre formen blir tydeligere fra utsiden. Små gylne kuler svever inni en større og mørkere netting. Som vektløse fostre, i sitt mikrokosmos, beskyttet av en mage av rustning? Noe er trygt, men også kaldt.
Veggene i det innerste rommet er mørke. Her er de fleste metalltråd-skulpturene samlet. Sterke spoter fra taket sender skyggene i ulike retninger. Skulpturene har ingen klar begynnelse eller slutt, ingen klar overgang fra innside til utside. Opplevelsen av å bevege seg rundt i et eventyrlig univers blir sterkere. Vi slipper tanken om hva skulpturene kan ligne på, takknemlig for denne evnen kunst kan ha til å ta betrakteren med på noe vi ikke forventer, på sine egne premisser. Når kunst snakker sitt eget språk, og vi glemmer vårt eget.
Les også: Verdig innblikk i en av verdens største kunstneres idéverden
Å velge frihet
Som kvinnelig kunstner med japansk bakgrunn, i etterkrigstidens USA, jobber Asawa beinhardt mot fordommene. Hun hever seg gradvis over disse, og utroper seg selv til en innbygger av universet. Hun skaper sin egen identitet. Motstanden blir en drivkraft. Hun vil ikke låses i motsvar på undertrykking. Hun frigjør seg også fra tanken på hevn.
Det er som om hun bestemmer at hun har et valg. Med dette som bakteppe faller det et alvor over papirfigurene og metalltråd-skulpturene. Smerte kommer ikke alltid til syne i et 1:1-forhold.
Kunst, hvis den treffer deg, kan sette i gang en slags omstart. Noe er annerledes etterpå. Det skjer hvis det skjer, og kan ikke planlegges eller forventes. Som så mye av det aller fineste i livet. Dette er en slik utstilling.
Les også: En utstilling som reddes av humor
