Atle Antonsen-saken sier ett og annet om hvordan menneskehjernen opererer

Det viser seg at mennesket er biologisk disponert for å mislike fremmede. Det skal ikke mye til. En annen hudfarge kan være mer enn nok i rett kontekst, skriver Petter Stigar. (Foto: Mariam Butt/NTB.)
Det viser seg at mennesket er biologisk disponert for å mislike fremmede. Det skal ikke mye til. En annen hudfarge kan være mer enn nok i rett kontekst, skriver Petter Stigar. (Foto: Mariam Butt/NTB.)
Selv i edru tilstand kan hjernen fortone seg som et hasardiøst eksperiment fra Vårherres side. Det bør bekymre Atle Antonsen – og alle andre, skriver professor Petter Stigar.
Sjanger Dette er et essay. Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker, og bygger på essayistens personlige erfaringer og refleksjoner.
Saken er Professor ved Institutt for musikk hos Universitetet i Bergen, Petter Stigar, skriver om Atle Antonsen-saken og dens nevrobiologiske elementer.

Komiker Atle Antonsen, folkekjær inntil nylig, er for tiden i hardt vær. Han har forulempet en mørkhudet kvinne, og kritiseres for sin klanderverdige oppførsel. Antonsen skal ha vært beruset da episoden inntraff, og alle vet hvordan det forholder seg med fulle folk: Det er av dem man skal høre sannheten. Kanskje luftet Antonsen sin innerste overbevisning?

Noen nærer en instinktiv motvilje mot personer med annen hudfarge. Så titter antipatien frem når promillen blir høy nok. Det er ikke vakkert, men til gjengjeld et uforfalsket uttrykk for ekte følelse. Nå skal jeg ikke forsvare Antonsens manglende folkeskikk. Den kjeften han har fått, har han ærlig fortjent. Jeg vil derimot dvele ved den mulighet at moromannen fulgte en grunnleggende, menneskelig impuls. Idéen har jeg fått fra en bok som utkom i fjor, nemlig «Menneskehjernen, farlig og fantastisk» av Marte Roa Syvertsen, lege og ph.d..

Det hvite ubehaget

En som sikkert nikker gjenkjennende til Antonsens dumheter, heter Hall Mufoncol. Han publiserte sommeren 2020 en kronikk i Aftenposten. Den handlet om «det hvite ubehaget», altså vemmelsen som kan ramme hvite i møte med pigmentrike personer. Om det kan være noen trøst, plages de pigmenterte på samme måte.

Det skal visstnok eksistere en «demning» som verner de hvite mot de svartes «stille raseri». Man minnes den engelske politikeren Enoch Powell, og en tale han holdt i 1968. Den het «Rivers of blood», vakte allmenn bestyrtelse, og gjorde innvandring til et ikke-tema i engelsk politikk. Forhåpentligvis dreier det seg om overdrivelser, både fra Powell og Mufoncol, men dessverre ser det ut til at rasemotsetninger er tendensielt forbundet med aggresjon.

Annonse

Dette belyses lærerikt av Marte Roa Syvertsen, nærmere bestemt i kapittel 15 i «Menneskehjernen, farlig og fantastisk». Det heter «Oss og de andre», og handler blant annet om fornuftens rolle i planlegging og gjennomføring av grusomheter. Historien er nemlig full av folk som har ignorert sine medmenneskelige instinkter i situasjoner der de burde vært adlydt.

Instinkter kan imidlertid være av mange slag. Stanford-professor i biologi Robert Sapolsky har skrevet tankevekkende om dette. Boken «Behave – the biology of humans at our best and worst» (2017) nevnes av Syvertsen i kapittel 14. Her gjengir jeg noen av Sapolskys poenger slik de presenteres i en artikkel fra 2019, nemlig «This Is Your Brain on Nationalism. The Biology of Us and Them». Vær advart: Man kan bli deprimert av mindre.

The biology of us and them

Sapolsky begynner med sjimpanser og deres aggressive oppførsel overfor artsfrender som tilhører gal flokk. Han gjengir en stygg historie fra en ugandisk nasjonalpark, før han påpeker at sjimpansens genmateriale er praktisk talt identisk med menneskets. Så kan enhver tenke sitt! Det viser seg da også at mennesket er biologisk disponert for å mislike fremmede. Det skal ikke mye til. En annen hudfarge kan være mer enn nok.

Hvorfor er det slik? Synderen heter amygdala, en del av hjernen som aktiveres når vi kjenner sinne og redsel. Når et hvitt menneske ser et svart ansikt blir det liv i amygdala. Sånn er det bare. Heldigvis er menneskehjernen sammensatt. Ikke før har amygdala begynt å lage leven før en bit av pannelappen iler korrigerende til, ikke ulik Knut Arild Hareide som irettesetter Sylvi Listhaug.

Her snakker vi om menneskets prefrontale cortex, der fornuften befinner seg. Tro imidlertid ikke at den prefrontale cortex er noen uskyldighet! Hvis jeg har oppfattet Syvertsen korrekt, har vi her å gjøre med den delen av hjernen som har Holocaust på samvittigheten. Et vellykket folkemord krever nemlig grundig planlegning og en velsmurt administrasjon.

Du verden, hvor lystig. Men i det store og hele er den prefrontale cortex en god ting, og flink til å hysje når amygdala hyler som verst. For eksempel når hvite mennesker ser svarte fjes. «The initial reaction», påpeker Sapolsky, «is one of fear, even among those who know better.» Det er altså en grunn til at veien til det tolerante, siviliserte samfunn er kronglete og bratt.

Alt håp er imidlertid ikke ute, ettersom menneskehjernen er dynamisk og tilpasningsdyktig. «Although human biology makes the rapid, implicit formation of us-them dichotomies virtually inevitable», skriver Sapolsky, «who counts as an outsider is not fixed. In fact, it can change in an instant.» Syvertsen bemerker prisverdig at øyekontakt gjør oss snillere og mer empatiske. Også Sapolsky understreker at mennesker kan temme og korrigere sine aggressive tendenser. «Yet doing so is usually a secondary, corrective step», tilføyer han lakonisk. Og språket gjør det såvisst ikke enklere!

Et ord er en pil

Her vil jeg tillate meg en digresjon, og gi leserne innblikk i personlige forhold. Ingen kan beskylde undertegnede for å være oppvokst i et kristent hjem. Adventslysene ble riktignok tent hvert år, og juleevangeliet lest ved minst én anledning. Men i det store og hele er det skolen jeg takker for min smule kristendomskunnskap. Fra første til tredje klasse var jeg velsignet med en lærerinne som oppdro klassen i den kristne forsakelse og tro, som det så vakkert heter. Til bruk ved spesielle anledninger hadde frøken et deklamasjonsnummer, og det lød slik:

Et ord er en pil
som farer av sted med ustanselig il;
du vet ei hvorfra, og du vet ei hvorhen,
den såre kan fiende, den såre kan venn.
Et ord er en gnist som titt tenner en brann,
der slukkes ei kan.

En løssluppen munn
sår mangefold ugress i redebon grunn.
De syndige eder, den urene snakk,
som giftige hvepser omkring seg de stakk;
de satte sin brodd i det reneste blod,
så giftmerket stod.

Sannelig! Etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig. Slik lyder Herrens ord, forkynt med innlevelse på Huseby skole i Oslo før avkristningen av Norge fikk farten opp for alvor. Og nå har vi et problem, for det er vanskelig å være menneske uten å bruke språk.

Dessverre er språket langt fra giftfritt, selv om – eller kanskje fordi? – språket er evolusjonens høydepunkt. Betegnelsen er Syvertsens. «Av alle verktøy vi mennesker bruker, av alt det vi kan og står for, er ordene ubestridt viktigst», skriver hun.

Les også: Denne svindleren representerer ikke først og fremst krypto-miljøet, men USAs politiske elite

Språk og tenkning

Språk henger sammen med tenkning. Tenkning kan være så mangt, men generalisering og vurdering er utvilsomt grunnleggende operasjoner – ikke minst når det gjelder menneskers syn på andre mennesker. «At every turn», skriver Sapolsky, «humans make automatic, value-laden judgments about social groups.»

Ikke minst i fylla. Men selv i upåvirket tilstand kan menneskehjernen fortone seg som et hasardiøst eksperiment fra Vårherres side. Det bør bekymre Atle Antonsen – og alle andre.

Man får trøste seg med at enkelte hjerner virker helt fantastiske. Det tenkes på Einstein, på Gandhi, på Nelson Mandela. Hjerner flest er mindre fantastiske, og trolig relativt ufarlige. Så finnes det dessverre også hjerner som er fantastisk farlige, og Gud bevare oss for dem.

Men til denne kategorien hører Antonsen neppe.

Les også: Rapperen Arif raser mot Antonsen-henleggelsen: – Latterlig at han ikke stilles til ansvar

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar