«Nei, ministre og rektorer: dere har ikke fått «scenenekt»,» skriver Tone Pernille Østern, scenekunstner og NTNU-professor, i et debattinnlegg på forskning.no. Hun kritiserer forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (SP) for å ha uttalt at han kanselleres av studentparlamentet ved Universitetet i Oslo.
I en resolusjon for tre uker siden erklærte de pubertale studentene, som Moe svarte med å kalle dem, at ministeren er «persona non grata ved Villa Eika (studentparlamentets kontor red.anm.) med umiddelbar virkning,» skrev Universitas. Rektor ved Universitetet i Stavanger Klaus Mohn støtter Moe ved å kritisere studentene for å «scenenekte» ham.
Scenekunstneren Østern har en annen forståelse av hva scenenekt og kansellering innebærer. Hun mener studentenes sterke virkemiddel, boikott, er en reaksjon på en fastlåst uenighet med ministeren, blant annet om studiestøtten, som studentene mener er for lav.
«Når ministere og rektorer – maktinnehavere som har fri tilgang til den offentlige «scenen» – møter kritikk gjennom å rope «scenenekt» og «kansellering», lades begrepene med makt av de selvsamme ministre og rektorer som allerede står på scenen, og i dette tilfellet over studentene. Studentene sparker oppover. Moe unnlater å lytte og sparker isteden nedover,» skriver Østern.
Østern har rett i at Moe og Mohn bruker begrepene upresist. På samme måte som scenekunster Morten Traavik, som i høst opplevde seg kansellert da han mistet kunstnerstøtte fra Kulturrådet. Traavik trakk siden tilbake uttalelsen.
Studentenes resolusjon mot Moe er nok et politisk stunt som har virket etter hensikten. Det har generert oppmerksomhet, godt hjulpet av Moes bruk av det tidsriktige ordet kansellering.
For når man snakker om kansellering og scenenekt, to beslektede begreper som i stor grad betyr det samme, er det et ganske annet fenomen. En fenomen som er betydelig mer truende enn studentenes stunt. Og det viser seg at heller ikke Østern har forstått hva dette innebærer.
Følger opp kritikk med skivebom
Østern mener nemlig begrepene scenenekt og kansellering kun skal brukes om utestengelse av minoriteter (etniske, funksjonshemmede etc.). «Dette er deler av befolkningen som historisk sett har opplevd, og fortsatt opplever «scenenekt». Det er ikke tilfellet for hvite, mannlige ministere og rektorer i høyt oppsatte posisjoner. Begreper som «scenenekt» og «kansellering» kan ha verdi hvis de brukes for å kritisk jobbe for underrepresenterte gruppers likestilte tilgang til scenen og samfunnsscenen. Resten av oss bør ikke bruke begrepene. Vi må heller lytte til den kritikk som kommer,» skriver hun.
Slik følger hun opp sin betimelige kritikk av Moe og Mohn med å misforstå begrepene i mye større grad. Dagens kanselleringskultur, som er både et begrep importert fra USA, der fenomenet er mye mer utbredt, handler nemlig om noe helt annet. Som Østern selv skriver, forsøker Kulturrådet for alt i verden å få inn flere minoriteter i kulturlivet.
Blant makteliten som styrer samfunnets institusjoner, er mangfold (av en en viss type) mer moteriktig enn slengbukser på 70-tallet og i 2017. Det er riktig at minoriteter tidligere har vært utestengt fra kulturlivet, men den tid er for lengst forbi. Realiteten i dag er det eksakt motsatte av scenenekt og kanselleringskultur – de inviteres inn med åpne armer.
Kanselleringskultur er noe annet, og kan selvsagt også ramme hvite, mektige menn. For hvem som rammes av denne autoritære tendensen, påvirkes nemlig ikke av kjønn, hudfarge og posisjon (også svarte professorer utsettes), men hva man mener – om nettopp kjønn, hudfarge og klasse.
Les også: Jens Kihl mener kanselleringskultur er et problem. Men ikke når feil folk rammes
Rammer også mektige
Den kanselleringskulturen vi alle burde bekymre oss for og omtale mest mulig presist, handler om et sosialt press for å nekte noen med upopulære meninger å bli hørt i offentligheten. Ofte er det nettopp en mobb med mer eller mindre avmektige individer som bruker sosiale medier til å gå etter mektigere aktører, gjerne med truende henvendelser til arbeidsgivere eller press på arrangører om å trekke tilbake invitasjoner til foredrag eller panelsamtaler (derav ordet scenenekt). Fenomenet tar mange former og rammer mange ulike individer.
Studentene ved UiO svarte Moe med at de «setter pris på at ministeren er innstilt på dialog, og vil vurdere det forslaget». Dette er ikke kanselleringskultur.
Kanselleringskultur er når et arrangement på Kunsthøgskolen i Oslo blir avlyst av hensyn til sikkerheten til en taler som har kritisert skolens «antirasistiske» mobb; når kunstnere i samme krets må ha politibeskyttelse under åpningen av sin utstilling; når forskeres arbeidsplass utsettes for press fra aktivister som ikke liker uttalelser i transdebatten. Dette er noen få av flere eksempler i Norge.
Og kanselleringskultur rammer også mektige individer. Som New York Times-redaktøren, som mistet jobben etter et debattinnlegg fra en republikansk senator; Og professor Jordan Peterson som fikk sitt gjesteopphold på Cambridge kansellert som følge av press fra aktivister (en avgjørelse heldigvis senere ble endret); Eller rektor på kanskje verdens fremste universitet, Harvard, som måtte gå etter en politisk ukorrekt uttalelse om kvinner i akademia. Det finnes mange andre eksempler.
Alle rasjonelle og liberale stemmer, på begge sider av det politiske spekteret, bør motvirke dette fenomenet. Da hjelper det ikke å fremstille det som om det betyr noe helt annet.
Les også: Hva vi snakker om når vi advarer mot woke og kanselleringskultur
