En dag på trikken fikk vi beskjed om å gå ut fordi en buss lenger fremme hadde kjørt seg fast. Alle måtte ut av trikken og alle så opp fra telefonen. Hodetelefoner ble dratt ned, og alle ble plutselig veldig bevisst på hvor de var, og hva som skjedde.
Rutinen, mekanikken som vanligvis går sin gang, ble brutt. Plutselig måtte man tenke nytt. Ut av trikkene og bussene kom det flere mennesker, de fleste likegyldige, noen irriterte og andre lattermilde. Vi hadde kommet oss ut, vi hadde fått en pause.
Verden er blitt for stor. Verden er blitt avslørt. Den verdenen mamma forteller om fra da hun var 20, er ikke den jeg opplever. Den ligger ikke vid for mine føtter, full av mysterier. Jeg har den hos meg hver dag, jeg kan få vite om alt, se alt og alle. Jeg trenger ikke engang løfte en finger.
Jeg kan kjøpe alt, selge alt, lese alt uten å tenke et sekund. Jeg trenger ikke tenke et sekund.
Avhengighet
Det er avhengighetsskapende og jeg kommer meg ikke ut av det. Hva er det jeg ikke kommer meg ut av? Hva er dette? Å sitte på telefonen føles som å bli paralysert og forsvinne ut av verden – og returnere litt dummere for hver gang. Og tristere. Og fjernere. Som om jeg har hodet et annet sted hele tiden, men aldri får tid til å finne det igjen.
Har jeg lest en tekst på VG, går jeg videre til neste før jeg får resonnert eller tenkt over hva jeg har lest. Det går i et voldsomt tempo og vi mister de små pausene. Jeg har ikke pauser. Aldri i løpet av dagen føler jeg at jeg får noen pause. Alt er her hele tiden. Jeg er avhengig. Helt avhengig. Hvordan kommer jeg meg ut fra dette? Og hva må jeg komme meg ut av?
Det fine med sosiale medier kan være å få kontakt med andre og spre sitt eget budskap. Det har vist seg positivt, samlende og effektivt i mange tilfeller, men vi må ikke lene oss helt tilbake ennå.
La oss være ærlige: Et hvert budskap er ikke like bra eller like viktig. Sånn det er nå, eksponeres vi for tusenvis av forskjellige menneskers meninger om absolutt hva som helst hver eneste dag. Vi får vite litt om alt hver eneste dag, og glemmer ofte å være kildekritiske. Vår egen mening forsvinner litt midt i det hele, for vi trenger jo ikke lese oss opp eller danne egne konklusjoner basert på drøfting og refleksjon. Vi får jo alt servert på et sølvfat!
Rare politiske budskap
Disse plattformene vi har, som er så fine, hva bruker vi de egentlig til? Til å redde verden eller til å fronte oss selv? Det har blitt en slags makthandling, et statement, å legge ut fine bilder av seg selv: «Med dette lettkledde bildet av meg selv erklærer jeg meg selv herved feminist, og står for at enhver kvinne har retten til å ikke bare være sexy, men vite det og vise det (og dermed tåle at alle andre også synes dette)».
«Ved dette nærbildet av fjeset mitt i sort og hvitt erklærer jeg meg selv motstander av rasisme, og sier høyt at jeg synes det er dumt».
«Jeg smiler stort inn i kamera med glitter i fjeset og lar alle vite at jeg synes det er greit å være homofil».
«Jeg støtter alle de der nede i Syria og heier på at de overkommer hva enn de sliter med – fredstegn og trutmunn».
Jeg vil hverken kritisere eller rose dette, kun påpeke at det er rart. En gang før i tiden tror jeg man kunne stille seg ved et politisk ståsted uten å vise rumpa, men hva vet jeg, jeg er bare 20.
Les også: Kjøper du seksuell oppmerksomhet på nett? Da bør du tenke deg om
Får vi pausene tilbake?
Vi er blitt for vant til å oppleve verden på denne måten. Se verden gjennom en skjerm, få informasjon fra absolutt alle til enhver tid uten å tenke selv. Er dette den nye verden? Overdriver jeg?
Det kan være, men når sant skal sies, er jeg livredd for hvordan dette utspiller seg. Sosiale medier er et fellesskap. Men må vi samles hele tiden? Og hvor samlende er det egentlig? Under korona, da alt vi hadde var telefonen, følte jeg meg mer alene enn noen gang.
Brukes denne plattformen vi er tildelt på å oppsøke informasjon om verden, eller gi hele verden uviktig informasjon om oss? Bruker vi denne plattformen til å spre det gode budskap, eller følger vi mest med på kjendiser og hvilken trend som er inn nå? Vi må stille oss kritiske til all informasjonen vi får, gir og tar. Vi må sette spørsmålstegn ved denne livsstilen, for det er det dette er. En livsstil, et liv der hele verden skal sitte med deg i stua, hver eneste dag.
Jeg skulle så gjerne ønske jeg ikke visste hva en telefon var. Jeg skulle ønske jeg vokste opp i en annen tid. Uten denne nye, store, oppslukende, farlige, individualistiske, kapitaliserte verdenen.
Dette er livsfarlig, tror jeg, denne oppslutningen av informasjon og inntrykk til enhver tid. Både for enkeltmennesket og samfunnet. Vi har ingen pauser. Kommer vi til å få tilbake pausene våre? Eller er det for sent?
Les også: VG og Dagbladet bommer fullstendig i sin kritikk av Elon Musk
