For at demokratiet skal fungere, er det noen helt fundamentale spilleregler vi må følge. Prinsippet om ytringsfrihet, inkludert en fri og uavhengig presse, er kanskje det aller viktigste.
Hvorvidt et demokrati kan kalles et ekte demokrati, vil alltid bestrides av kontrakulturelle krefter som føler at den offentlige debatten i for stor grad preges av paradigmet vi til enhver tid befinner oss i.
Dette er naturlig, da det tidsåndsmessige hegemoniet naturligvis vil tilfalle den moralske majoriteten som setter rammene for hva som er akseptabelt å mene for å være i det gode selskap. Hvis man ikke regnes som verdig deltagelse i det gode selskap, vil man avfeies gjennom diverse merkelapper.
Det er de samme mekanismene som ethvert elitemiljø bestandig har brukt for å skille mellom dem som kan sin etikette, og de som må regnes som utenfor og derfor en del av den vulgære og udannede bermen som man ikke vil besudles av å assosieres med. Frykten for dette fører til en streng overholdelse av kulturelle normer og korrekt tale. Enhver lefling med begreper og kulturelle uttrykk som i det hele tatt nærmer seg grensen for god etikette, må derfor skys som ilden.
I dag ser vi tydelig det kulturelle småborgerskapets snobberi. Eksempler på merkelappene de bruker, er «konspirasjonsteoretiker», «Trump-tilhenger»«misogyni», «rasisme», «transfobi» og «vaksinemotstander». Alle disse moteordene som betegner dem som er utenfor rasjonaliteten og derfor «udemokratiske». De som strengt tatt ikke fortjener stemmeretten, men som siden det ikke er politisk mulig å ta fra dem denne, i hvert fall må beskyttes mot seg selv ved å begrense hvilken informasjon de har tilgang på.