I løpet av de siste ukene har jeg mistet all tiltro til norsk presse

Disse avsløringene står ikke tilbake for skandaler som Watergate og Iran-Contras. Det er sjokkerende hvordan norsk presse ignorerer Elon Musk sitt prosjekt «Twitter files», skriver Karl Inge Skogholt. (Arkivfoto: Heiko Junge/NTB.)
Disse avsløringene står ikke tilbake for skandaler som Watergate og Iran-Contras. Det er sjokkerende hvordan norsk presse ignorerer Elon Musk sitt prosjekt «Twitter files», skriver Karl Inge Skogholt. (Arkivfoto: Heiko Junge/NTB.)
«Twitter files» viser tydelig medias politiske partiskhet. Når det er riktig side som bryter demokratiske spilleregler, lukker man øynene, skriver Karl Inge Skogholt.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er «Twitter files» blir knapt omtalt i norsk presse.

For at demokratiet skal fungere, er det noen helt fundamentale spilleregler vi må følge. Prinsippet om ytringsfrihet, inkludert en fri og uavhengig presse, er kanskje det aller viktigste.

Hvorvidt et demokrati kan kalles et ekte demokrati, vil alltid bestrides av kontrakulturelle krefter som føler at den offentlige debatten i for stor grad preges av paradigmet vi til enhver tid befinner oss i.

Dette er naturlig, da det tidsåndsmessige hegemoniet naturligvis vil tilfalle den moralske majoriteten som setter rammene for hva som er akseptabelt å mene for å være i det gode selskap. Hvis man ikke regnes som verdig deltagelse i det gode selskap, vil man avfeies gjennom diverse merkelapper.

Det er de samme mekanismene som ethvert elitemiljø bestandig har brukt for å skille mellom dem som kan sin etikette, og de som må regnes som utenfor og derfor en del av den vulgære og udannede bermen som man ikke vil besudles av å assosieres med. Frykten for dette fører til en streng overholdelse av kulturelle normer og korrekt tale. Enhver lefling med begreper og kulturelle uttrykk som i det hele tatt nærmer seg grensen for god etikette, må derfor skys som ilden.

Annonse

I dag ser vi tydelig det kulturelle småborgerskapets snobberi. Eksempler på merkelappene de bruker, er «konspirasjonsteoretiker», «Trump-tilhenger»«misogyni», «rasisme», «transfobi» og «vaksinemotstander». Alle disse moteordene som betegner dem som er utenfor rasjonaliteten og derfor «udemokratiske». De som strengt tatt ikke fortjener stemmeretten, men som siden det ikke er politisk mulig å ta fra dem denne, i hvert fall må beskyttes mot seg selv ved å begrense hvilken informasjon de har tilgang på.

Og det er dette de har prøvd på, det kulturelle småborgerskapet, som tar sine marsjordrer fra USA, hvor den manikeiske striden mellom godt og ondt finner sted. Og inntil for ikke mer enn noen uker siden kunne de lett slengt merkelappen konspirasjonsteori på et slikt utsagn.

Hadde noen derimot fortalt meg for ti år siden at en samlet norsk presse ikke ville skrevet et eneste ord om en avsløring fra USA som viste hvordan statlige sikkerhetsorganer i samarbeid med store deler av pressen og næringslivet hadde sensurert politiske motstandere og aktivt påvirket presidentvalget, ville jeg ikke trodd på dem.

Jeg ville ikke trodd på at disse opplysningene ikke ville blitt ansett som viktige. Men det er slik dagens virkelighet ser ut; norsk presse er delaktig i en gigantisk og øredøvende fortielse av brudd på demokratiske prinsipper i amerikansk politikk.

Ikke så viktig

Jeg skal ikke gå inn i detaljene av «The twitter files» her, men mange som ikke baserer seg på NRK eller innenlandske medier som eneste nyhetskilde vet har Elon Musk kjøpt Twitter og frigitt dokumenter som viser hvordan nettopp en slik konspirasjon har blitt gjennomført.

Det er vanskelig å ha noen illusjoner om amerikansk politikk, og det som blir avslørt nå, står ikke tilbake for skandaler som Watergate og Iran-Contras. Det sjokkerende er hvordan en samlet norsk presse har håndtert disse avsløringene: med en øredøvende stillhet.

Blant de store norske mediene var VG en en enslig svale som tok seg bryet med å skrive noe om saken. En «avsløring» i hermetegn kunne VG melde, og videreførte slik amerikanske hovedstrømsmediers holdninger. Dette var knapt noen avsløring fikk vi inntrykk av i VGs artikkel, før de lett og ledig hopper til en eller annen EU-representant som er veldig bekymret for at Musks oppkjøp vil føre til manglende sensur og slik mindre ytringsfrihet.

Fra vårt høyt aktede NRK hørte vi intet, ei heller fra alle rikskringkastingers mor, BBC. Dette kunne selvsagt i begynnelsen forsvares med at de ennå ikke hadde fått oversikt over saken. Men så gikk dagene. Intet nytt ble meldt. Ikke en notis, ingenting. Var ikke dette en nyhet verdig?

Les også: «Twitter files» med oppsiktsvekkende avsløringer: – En trussel mot demokratiet

Null tiltro

Marie Simonsen fra Dagbladet kunne derimot melde på Twitter at Musk var en fascist og «et forvokst mannebarn». Men avsløringene var totalt uinteressante – de var nærmest mer å betrakte som en unnskyldning som den onde milliardæren Musk brukte for å lage kvalm for det gode selskap av bedrevitere og forsvarere av den gode smak.

Den første i rekken av foreløpig åtte publiseringer av Twitter-avsløringer kom 2. desember. 14.desember skrev endelig NRK om Twitter, og denne artikkelen er en stilstudie i vrangvilje og politisk partiskhet, som folk burde ta seg bryet med å lese.

Avsløringene nevnes ikke med et eneste ord, men journalisten har funnet noen eksperter som kan bekrefte at nå går det skikkelig ille med Twitter. Både Whoopi Goldberg og Elton John hadde forlatt Twitter, og artikkelen avsluttes med et sitat fra medieviter Ida Aalen: «Jeg har sagt det før og jeg tror dette er starten på slutten for Twitter.»

I en kommentar i VG 3. desember skrev Shazia Majid at hun er bekymret for at Musks overtagelse av Twitter vil føre til at folk mister tiltro til pressen. Selv om denne bekymringen kanskje ikke har manifestert seg helt slik hun så for seg, vil jeg gi henne rett. Jeg har mistet tiltroen til norsk presse.

Jeg har mistet tiltroen til en kulturell småborgerlighet som ikke har dømmekraft nok til å se hvordan de gjennom åpenlys forakt for demokratiske prinsipper er i ferd med å undergrave tilliten til systemet.

Jeg har mistet tiltroen til snobbene rundt omkring i redaksjonene, som innbiller seg at de kan beskytte folket fra seg selv ved å lyve dem rett opp i ansiktet.

Les også: VG og Dagbladet bommer fullstendig i sin kritikk av Elon Musk

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar