For over ti år siden spurte redaktør i Minerva, Nils August Andresen, om hvordan man kjemper en krig man ikke kan vinne? Svaret var at det lar man være. For 12 år siden var dette en ganske dristig kommentar, men Minerva og Andresens temanummer (Minerva nr. 4 2011, «Legaliser narkotika») var viktig og bidro til å løfte en seriøs diskusjon om alternativer til forbudsregimet inn i politikken.
Samme år publiserte The Global Commision on Drugs en dundrende kritikk av krigen mot narkotika. FN-kommisjonen, ledet av Kofi Annan, slo fast at: «The global war on drugs has failed, with devastating consequences for individuals and societies around the world. Fifty years after the initiation of the UN Single Convention on Narcotic Drugs, and 40 years after President Nixon launched the US government’s war on drugs, fundamental reforms in national and global drug control policies are urgently needed».
I Norge hevdet jusprofessor Johs. Andenæs mange år tidligere at krigen mot narkotika var tidenes feilinvestering i straff, uten at det påvirket det norske politiske miljøet. Tvert imot, som sosiologiprofessor Willy Pedersen har påvist, har det norske forbudet mot narkotika vært av det mer drakoniske slaget. Eksempelvis kan man få 21 år i fengsel for brudd på narkotikaloven.
Det var med dette som bakgrunn at jeg for ti år siden, sammen med daværende kollega Torstein Ulserød, studerte forbudspolitikken og dens grunnlag, publisert som Civita-notat nr. 1 2015: Narkotikapolitikken: Behov for nye ideer og bedre løsninger.
Et viktig spørsmål som vi ikke fant noe godt svar på, dreide seg om de direkte kostnadene staten bruker på å håndheve forbudet, kostnader knyttet til blant annet politi, domstol, tollvesen og fengsel. Det fantes ikke gode tall, og ikke virket det som om departementet eller underliggende etater var spesielt opptatt av det heller. Det overrasket meg, all den tid det dreier seg om milliarder av kroner.
Et ordtak mange i det politiske miljø vil kjenne seg igjen i lyder som følger: «Da fanden ville at ingenting skulle skje, satte han ned sin egen komite». Av den grunn kunne man innvende at Civita-notatets anbefaling om å sette ned et utvalg for å vurdere alternativer til dagens strafferegime, var oppsiktsvekkende defensivt.
I realiteten forholdt det seg motsatt.
Avkriminalisering er første steg
Å få et utvalg med et mandat til å vurdere alternativer til forbudsregimet var noe nært et revolusjonært forslag i norsk sosialpolitikk. Nettopp derfor var det gledelig at tidligere helseminister Bent Høie (H) snudde, og ble en pådriver for reform, blant annet gjennom å nedsette et rusreformutvalg med mandat til å se på avkriminalisering.
Utvalgets leder, førstestatsadvokat Runar Torgersen, leverte sin NOU i desember 2019, med forslag som bygger på Portugals avkriminaliseringsmodell. Dessverre bestemte et flertall på Arbeiderpartiets landsmøte i 2021 seg for å torpedere reformen, og partiet har varslet sitt eget rusreformforslag i løpet av 2023.
Forslaget fra rusreformutvalget var viktig. Avkriminalisering vil bidra til å erstatte kriminalpolitiske tiltak med helsehjelp, og således være viktig for mange som trenger hjelp. Imidlertid adresserer ikke rusreformdebatten de virkelige store skadevirkningene ved forbudet, som er de samfunnsmessige konsekvensene av forbudet. Strafferegimet puster oksygen til organisert kriminalitet, samtidig som samfunnet bruker enorme ressurser på å håndheve et forbud som har liten eller ingen effekt på forbruket.
Og dette har vi visst lenge.
En enormt kostbar krig
Konsekvensene av forbudstiden i USA, da alkohol var forbudt mellom 1920-1933, var en sosial katastrofe. Amerikanske fengsler hadde riktignok stor vekst; antall innsatte økte under forbudstiden fra 4.000 til 27.000, mens dommer mot personer som brøt forbudet, økte med 1.000 prosent mellom 1925 og 1930. Korrupsjonen eksploderte, og tilliten til ordensmakten brøt nesten sammen.
Det er ikke uten grunn at denne tiden omtales som gullalderen for organisert kriminalitet. Det er knapt mulig å tenke seg en bedre illustrasjon på at det var selve forbudet – ikke alkoholbruken – som forårsaket de største sosiale problemene. Nettopp derfor var det ikke uventet at kriminaliteten minsket signifikant da forbudet ble opphevet, til tross for depresjonen i kjølvannet av børskrakket i 1929.
Flere vil innvende at det er begrenset hvilke paralleller vi kan trekke mellom forbudstiden og dagens krig mot narkotika. Og det er åpenbart riktig at vi i den vestlige verden har betydelig større kultur for alkohol enn andre rusmidler. Men likhetene er ikke desto mindre åpenbare, særlig knyttet til en sterk tro på å løse problemer gjennom forbud. Faktum er at i begge tilfeller har forbudet bidratt til å forverre problemene politikken var ment å løse.
Ifølge offisielle tall har amerikanske myndigheter siden 1971 brukt over 1.000 milliarder dollar bare i administrative utgifter på å håndheve narkotikaforbudet, uten at det er blitt færre rusavhengige. Tvert imot opplever USA en opioid-katastrofe av episke dimensjoner.
I Mexico har narkotikakrigen tatt flere enn 100.000 liv. På Filippinene oppfordret den forrige presidenten, Rodrigo Duterte, innbyggerne til å drepe brukere av narkotika, og lovet sågar å utrydde narkotika under sin presidentperiode (2016-2022). Det greide ikke Duterte, men han greide å fengsle omkring 350.000 personer for brudd på narkotikaforbrytelser, samtidig som mange tusen er drept som følge av narkotikakrigen i landet.
Men hvis det er slik at krigen mot narkotika er tapt, og har store økonomiske kostnader – hvorfor fortsetter da politikerne å tviholde på forbudslinjen?
Hvorfor fortsatt forbud?
Jeg tror en viktig grunn er at mange politikere frykter at legalisering vil lede til anarkistiske tilstander med fri flyt av narkotika. Dette er en emosjon som også mange velgere deler. Men som tidligere president i Sveits, Ruth Dreyfuss, understreket: Det er selve krigen mot narkotika som har ført til anarkistiske tilstander, ettersom forbudet effektivt hindrer staten i å regulere aktiviteten og håndheve et voldsmonopol.
Denne innsikten er ekstremt sentral for å forstå drivkraften i narkotikakrigen. For har du noen gang tenkt over hvorfor arrestasjon av narkotikalangere ikke ser ut til å begrense narkotikaomsetningen? Ifølge Harvard-forsker Jeffery Miron fører økt håndhevelse av narkotikaforbudet gjennomgående til høyere drapstall. Dette fenomenet skyldes at det oppstår et maktvakuum hver gang en narkotikalanger blir arrestert eller drept. Dette fordi det alltid finnes mange som ønsker å overta plassen. Og siden myndighetene har abdisert som regulator, overlates arenaen til voldelige grupper, hvor ikke sjelden uskyldige havner i skuddlinjen.
Igjen er dette det samme fenomenet som preget forbudstiden, hvor organisert kriminalitet blomstret. Narkotikakrigen har vært en ny gavepakke til organisert kriminalitet, og det alene er god nok grunn til å endre forbudslinjen.
I tillegg til å begrense organisert kriminalitet vil legalisering også kunne spare samfunnet for gigantiske summer. Ved å skattlegge narkotika på samme måte som alkohol vil det tilføre statskassen (fremfor organisert kriminalitet) milliarder.
Ved å behandle narkotika som et helsespørsmål, og etterfølgende vri ressurser fra politi, tollvesen og domstoler til helsesektoren, vil man kunne spare enorme offentlige summer, samtidig som man senker terskelen for hjelp til dem som trenger det.
Les også: Svært nøkternt om legalisering av narkotika. Kanskje for mye?
Legalisering betyr streng regulering
Når man bruker uttrykket «legalisering» i den offentlige debatten, vekker det ofte en emosjonell motreaksjon. Så la meg understreke at når vi snakker om legalisering, snakker vi om streng regulering. Som Jan Arild Snoen viser i sin nyeste bok, «Legaliser! Nå! Kampen om narkotikapolitikken» (2021), bør endring av forbudspolitikken skje gradvis.
I Norge har vi god erfaring med Vinmonopolet og en infrastruktur som gjør det enklere å avvikle forbudspolitikken, samtidig som vi holder fast på målet om å begrense tilgang – ikke ulikt alkoholpolitikken. Det kan vi gjøre gjennom høye aldersgrenser, reklameforbud og saklige informasjonskampanjer.
Det er liten grunn til å tro at dette vil påvirke bruken, og i den grad det gjør det, vil vi antagelig se en økning blant eldre og nedgang hos unge, ettersom legale utsalgssteder vil risikere mye på å selge til mindreårige. I alle tilfeller er oppsiden ved en slik politikk mye større enn nedsiden.
I over 50 år har narkotikakrigen dominert den vestlige verden; de neste 50 årene bør vi overlate narkotikaproblemene til helsesektoren. Det vil selvsagt ikke løse alle problemer, men det er langt bedre enn alternativene.
Les også: Subjekt mener: Legalisering av cannabis er ikke nok
