19. desember måtte den nye Follobanen stenge, etter kun ni dager i aktiv drift. Stengingen skyldes sedvanlig nok «tekniske problemer». Det er helt vanvittig å tenke på at en splitter ny toglinje så raskt opplever varmgang og røykutvikling systemet for returstrøm.
Jeg vil imidlertid ikke dvele med toglinjens midlertidige stengning, men dens vanvittig kostnad. Toglinjen, som skal spare reisende cirka elleve minutter i reisetid mellom Ski og Oslo, har en prislapp på svimlende 37.000.000.000 kroner. Trettisyv milliarder norske kroner. Det er en sum som forplikter.
Jeg er klar over at de som pendler mellom Ski og Oslo, ønsker sin nye toglinje velkommen med åpne armer. Men ut ifra et samfunnsøkonomisk perspektiv, og ikke minst med et moralsk henblikk, er Follobanen intet annet enn en tragedie. Med 37 milliarder kunne staten utdelt hele 4.100 kroner i måneden til de 150.000 fattigste husstandene over en periode på fem år! Er ikke det helt bisart å tenke på?
Les også: Et godt nytt år? Ikke for alle
Et enkelt valg
Når vi skal ha en politikk som skal gjelde for folk flest, samt løfte opp de mest utsatte blant oss, er en slik bruk av penger kvalmende.
At 150.000 fattige husstander i Norge kan få over 4.000 kroner mer i måneden, ville resultert i mange positive følgevirkninger. Bedre søvn, mindre inkassokrav, mer overskudd til å yte på jobben, lettere å komme i arbeid og mindre trykk på offentlige helsetilbud er bare noen av de tenkelige positive konsekvensene av å heller prioritere 37 milliarder på dette.
I valget mellom å gi 150.000 fattige husstander nødvendig økonomisk hjelp i denne vanskelige tiden, kontra å redusere reisetiden fra 22 til 11 minutter med tog fra Ski til Oslo, bør valget være enkelt.
Follobanen er en tragedie fra både et samfunnsøkonomisk og etisk perspektiv.
Les også: VM er over. Nå kan vi endelig snakke om den hyklerske boikotten
