De som søker seg til journaliststudier er antakelig over middels opptatt av åpenhet og sannferdighet. Har pandemien drept det journalistiske instinktet, og konvertert mediehusene til ensrettede ekkokamre?
Under pandemien vanket det en skrape til Norge i pressefrihetsindeksen fra Reportere uten grenser, på grunn av selvsensur, forkludret forhold mellom stat og medier, og undertrykkelse av informasjon. Dette fikk jeg en personlig befatning med i avslaget på et debattinnlegg som gikk Stavanger aftenblad i rette for å ukritisk videreformidle en usannhet i en tittel.
Politisk redaktør begrunnet avslaget med ikke mindre enn to stråmenn, pluss en insinuasjon om at undertegnede skulle være en aktivist som farer med informasjon som det er «vanskelig å finne forsvarlig belegg for». For øvrig en påstand som politisk redaktør ikke kunne gi forsvarlig belegg for, like lite som det var belegg for påstanden i tittelen.
Nektet tilsvar
Det verste av alt er at også den som tittelen rammet, ble nektet å gi tilsvar i denne saken, som handler om avisens dekning av et møte i Rogaland fylkesting. Politiker Susanne Heart ble her beskyldt for å ha fremsatt konspirasjonsteorier fra talerstolen. Når tre politikere siteres på dette, og gjengis i tittelen, etterlates leseren med et inntrykk av at det er sant.
Hvis redaksjonen hadde sjekket påstanden med de som fremmet den, slik undertegnede har gjort, ville det blitt klart at beskyldningen dreide seg om Hearts omtale av vaksineprodusentenes egne studier som at «bukken passer havresekken». Altså praksisen der vaksineprodusentene fortolker dataene i studier av sine egne vaksiner, og at offentligheten ikke gis tilgang til dataene.
Ærlig talt, når var dette en teori? I 1960? Har den jevne rogalandspolitiker greid å unngå å få med seg hvordan legemiddelindustrien opererer? Eksempelvis Pfizer, vår hovedleverandør av koronavaksiner, som bare siden år 2000 har betalt 100 milliarder kroner i bøter som følge av sikkerhetsbrudd, falsk markedsføring, falske påstander og korrupsjon?
Den type praksis er veldokumentert, blant annet i professor Peter Gøtzsches prisbelønte bok «Dødelig medisin og organisert kriminalitet – hvordan den farmasøytiske industrien har korrumpert helsevesenet» (2014).
Svakheter i godkjenningsordningen for legemidler
Før legemidler slippes på markedet, godkjennes de av et legemiddelbyrå. Også denne ordningen har svakheter. Deriblant er det europeiske legemiddelbyrået (EMA) 89 prosent finansiert av legemiddelindustrien, og byråene mangler også et uavhengig styre som vurderer legemiddel- og vaksinesikkerheten.
Men vel så viktig er transparens om legemiddeldataene. British Medical Journals seniorredaktør, Peter Doshi, er blant flere som jobber hardt for å få Pfizer og Moderna til å frigi de individuelle pasientdataene, slik at andre enn «bukken» kan se til «havresekken».
Vaksineskadd pariakaste
Aftenbladet viser til at saken er «et referat fra et møte i fylkestinget», men er det dermed for mye forlangt at en grov påstand sjekkes før den spres på tittelplass? Og om dette var et nøytralt referat, hvorfor gjengis ikke det sentrale i Hearts innlegg, nemlig bivirkningene, og skjebnene til Lone, Inger-Marie og Veronica?
Sistnevnte med audiens i Lørdagsrevyen 17. desember, som kunngjorde at 2-3 prosent, ned i 12-års alder, fikk sterkere menstruasjonssmerter etter vaksinering. Noe som tilsier et omfang på 6.000 jenter i gruppen 12-17 år alene.
Og ser en på den alvorligste formen for hjertebetennelse, myokarditt, viser en nordisk studie at to doser Pfizer gir seks ekstra tilfeller per 100.000 menn i alderen 18-24 år. Elleve nordmenn bare i denne aldersgruppen. Noen av de skadde forteller om varige skader.
Hverken Stavanger aftenblads journalist eller de oppfarende talerne på fylkestinget viet oppmerksomhet til de vaksineskadde, men satte kollektivt flomlys på noe som ikke engang er sant. Hearts empatiske appell i sitt svarinnlegg var i så måte en gripende kontrast.
Les også: Stortingets vedtak om å forlenge koronasertifikatet er en demokratisk skandale
Hvorfor justeres ikke anbefalingene?
Vi husker det famøse fullvaksinerte julebordet på Aker Brygge i november 2021, som tydeliggjorde at omikron hadde null respekt for vaksinasjonsstatus, og mye har skjedd siden dette. Viruset, som før vaksinene hadde en overlevelsesrate tilsvarende sesonginfluensa (99,91 prosent i gruppen 0-69 år og 99,9997 prosent i gruppen 0-19 år), har blitt enda mildere. Bivirkningsomfanget har økt, og det er blitt kjent at vaksinen ikke beskytter mot senvirkninger av koronasykdom.
For hver 333.333 smittede under 20 år mistes ett liv. For hver 333.333 vaksinerte unge kvinne utsettes 8.333 for sterkere menstruasjonssmerter, mens for samme antall vaksinerte unge menn rammes 18 av myokarditt (hjertemuskelbetennelse). I tillegg kommer rekken av øvrige bivirkninger som vi vet eller ikke vet om.
Til tross for dette forble myndighetenes vaksinasjonsanbefalinger uendret frem til desember 2022. Fortsatt kalte man 16-17-åringene inn til stikk, attpåtil med mRNA fra den for lengst utdødde Wuhan-varianten. Litt som å tilby en gammel årgang mot sesonginfluensa. Og fremdeles anbefales den til friske attenåringer. Fremdeles kan barn 5-17 år gå imot helsefaglige råd og ta den. Selv om nytte og behov for unge med normal helse er lik null.
I etterpåklokskapens lys har danskene for lengst sluttet å i det hele tatt tilby vaksine til de under 18 år utenfor risikogruppene.
Kanskje Aftenbladet heller kunne skrive litt om dét, og ta med nyheten om at vitamin D til de mange med lavt nivå reduserer risikoen for å bli smittet av korona med 20 prosent, og dødeligheten med 33 prosent? Det er i hvert fall sant.
Les også: Smittevernets banalitet: En hyggelig fyr som saboterte samfunnet
