For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal vil tømme,
Og naar vi først faae Blod paa Tand,
Vi sødt om Frihed drømme;
Dog vaagne vi vel op engang
Og bryde Lænker, Baand og Tvan
For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal udtømme!
Noen vil kanskje syns det er usømmelig å referere til en drikkevise i et gravøl, imens andre tenker at nettopp noe slikt ville Shabana likt. Sangen jeg leste opp, er første vers i Norges aller første nasjonalsang, «Norges skål», skrevet av Johan Nordahl Brun i 1771.
Jeg mener at sangen passer Shabana meget godt, hadde hun levd i 1771 kunne hun til og med vært avsenderen av disse frihetslinjer for alt vi vet.
I dag tar vi farvel med en kjempe, en kvinne som etterlater seg et bunnløst tomrom i så mange, familie, venner og ikke minst et hull i Norge, hennes andre fedreland.
Jeg har ikke kjent Shabana så lenge, allikevel føles det som et helt liv. Slik er det med noen mennesker man møter i løpet av livet, de rører ved deg og det føles ut som man bestandig har kjent hverandre. Shabana var en slik person, og jeg vet at hver og en av dere som er her i dag, nok føler det på samme måte. Hennes tilstedeværelse, hennes varme, kløkt og visdom og ikke minst humor er noe av det vi bærer med oss.
Shabana står for meg som et stort, frodig og majestetisk eiketre i skogen, hvor kronen er like høy og saftig, som røttene er dype og faste, litt som visdommens tre Yggrasil.
Eiketrær bruker flere hundre år på å bli store, Shabana brukte barer 46, men hun vil stå der ruvende i flere hundre år. Hun kunne sin Ibsen, sin Bjørnson, Wergeland og sin Norgeshistorie like godt som sine pakistanske røtter. Det beste fra to verdener slo ut i full blomst, til glede, sinne og inspirasjon.
Det var dette som gjorde Shabana så sterk, hun var rotfast i Norge, rotfast i Pakistan, i seg selv. Slike røtter er ikke lett å rive opp, det skal en sterk storm til for å bikke slik en eik. Shabanas trygghet i sin identitet er det som gjør henne til en av kjempers ætt. Hun var vandt til vindkast og vær, men så kom stormen av alle stormer.
Demokrati er en reise i uenighet, det er tross alt slik vi lever sammen og bygger samfunnet videre, i brytningen mellom verdivalg, i konflikten mellom ideer, tanker, dogmer og politiske retninger. Fred er ikke fravær av konflikt, fred er evnen til å håndtere konflikt uten bruk av vold, fred er demokrati.
Det er denne evnen til å kunne berike, begeistre, sjokkere og spre undring, forargelse, entusiasme rundt vanskelige tema som gjør at Shabana nå med rette kan plasseres sammen med de andre norske kjemper.
Det er i så måte like naturlig å legge ned krans på Shabanas grav som på Wergelands grav 17. mai, dagen da vi alle har fødselsdag sammen.
Hun var ikke redd for å snakke om det nasjonale, de usynlige tråder som vever oss sammen, og gjør oss i stand til å reise videre i rykende uenighet. For at vi skal kunne definere oss som nordmenn, og ikke svensker, dansker eller ukrainere for den saks skyld, er det så viktig å være trygg på hva som gjør oss til nordmenn.
Det er ikke nok å bygge et land på menneskerettigheter og liberalisme, kapitalisme eller sosialisme, det limet er ikke sterkt nok. Kun det nasjonale har vist seg motstandsdyktig gjennom krig, gjenreisning, korona eller andre nasjonale traumer. Dette visste Shabana, og dette snakket hun og jeg mye om.
Om vi ikke vet hvem vi er, hva er vi da?
Det er ikke hudfargen som definerer deg som norsk, eller hvor du er født. Å være norsk er en tilstand. Alt fra lynnet, verdiene, ryggmargsrefleksen som rykker til når noe urett skjer, giverglede, dugnad, frimodig, frihetssøkende, freidig, rettferdig, varm, imøtekommende, nysgjerrig og evnen til å ønske dem som trenger hjelp inn i varmen, det er nordmannens vis.
Det er noe av det som definerer oss i de lange linjer gjennom historien. Ikke bare én gang, men to ganger har Norge vunnet sin frihet med mer eller mindre fravær av vold.
Det var disse motkreftene hun utfordret, de unorske, mørke krefter som forakter frihet, dyrker tvang, vil legge enkeltmennesket i lenker og begrense ytringsfriheten.
Født fri ble en trussel som de klarte å ta livet av, og noen vil hevde henne også.
Sommeren 2021 fikk jeg gleden av å tildele Shabana Polarstjerneordenen for hennes utrettelige innsats for å ivareta, viderebringe og fremme norsk kunst og kulturarv.
Dette gjorde hun ved å bruke kulturen, revytradisjonen og andre bærende elementer i det norske for å hjelpe og finne en vei for ungdom og andre som opplevde det ufrie: lenker, bånd og tvang.
Shabana hadde evnen til å se alle, og se flere sider av en sak, hun stod godt plantet i sentrum. I sentrum av alle begivenheter, i sentrum i sitt og andres liv, i sentrum av norsk politikk og samfunnsliv.
Dette bringer tankene over til hvor Shabana Rehmans gate bør ligge. Den bør ligge i sentrum, slik Shabana levde sitt liv.
Det går en gate som jeg vil hevde er den mest egnede gaten in Norge til å bære hennes navn. Den har alle kvaliteter som definerer alt det Shabana stod for.
Den begynner ved fjorden, hvor i gamle dager nye nordmenn ankom, slik som vår kongefamilie som egentlig er dansk. Fra plassen hvor vi i dag har tatt farvel i en vakker seremoni, strekker den seg forbi Eidsvolds plass, hvor statuene av kronprins Christian Fredrik står, sammen med den forsonende humanist Wergeland, samfunnsrefseren Ibsen og nasjonalpoeten Bjørnson. Gaten passerer Stortinget, hjertet av vårt demokrati, forbi Grand hotell hvor fredsprisvinnere mottar sin applaus, og ender til slutt opp hvor angrepet på skeive fant sted, ved London Pub, og hvor asfalten i dag er malt i regnbuens farger. Gaten er på en måte Shabanas gate allerede i mine øyne.
Jeg prater selvfølgelig om Rosenkrantzgate, oppkalt etter riksstattholder Marcus Gjøe Rosenkrantz. Det er få, om ingen, som har noe forhold til denne Rosenkrantz, en embedsmann som gjorde en jobb for kongen i Danmark. Han var nok en kjernekar, men tiden går videre, og i dag er det lite som burde stå i veien for å fjerne en dansk embedsmann, som tross alt også representerer den undertrykkelsen Johan Nordal Brun skriver om, og erstatte ham med en som bærer frihetstradisjonen med seg.
Jeg vil hevde at Rosenkrantz må vike sin plass for vår tids største frihetskjemper, det er på tide å vinke farvel med dansketiden og erstatte den med vår egen tid.
Det er her hun hører hjemme, blant de andre kjempene som pryder sentrum, hvor motstandsmann og frihetskjemper Gunnar Sønsteby lener seg på sin sykkel og skuer utover Karl Johansgate, eller Wenche Foss og Per Aabel, og alle de som satte sitt preg på landet innen scenekunst eller politikk.
Rådhuset hvor vi i dag har tatt farvel, ligger i gaten som bærer en annen kjempes navn, Fritjof Nansen. Mannen som målbar de verdier Shabana videreførte. Shabana gikk også på ski over Grønland, og selv om denne turen var av den mer lokale arten, var den nok like viktig som den Nansen gikk. Nansens ferder forente nasjonen i sin trange fødsel, Shabanas ferd forente et nytt Norge.
Kjære alle sammen, det er her hun hører hjemme, blant sine likemenn og -kvinner, i sentrum, ikke i en avsidesliggende veistubb ett eller annet sted i Oslo. La dette bli prosjektet til dem som kjente henne lenge og kort, la det bli vårt, la oss hedre henne ved å jobbe for at dette vil skje.
Avslutningsvis vil jeg lese opp en sammenstilling av nasjonalsangen av 1771, og lytt nøye:
Hver tapper helt blandt klipper fød
Vi drikke vil til ære
Hver ærlig norsk som lænker brød
Skal evig elsket værel
Og skam få den som elsker tvang
Og hader piger vin og sang
En skaal for dig min kjække ven
Og for de norske kvinner.
Når jeg leser versene, er det som livskraften til Shabana er der og var der lenge før hennes tid. Vi er heldige, for vi fikk oppleve en norsk kjempe som vandret midt blant oss, med oss. Vi så henne kanskje ikke som en kjempe før etterpå, men hun var der hele tiden, blant de største.
Hver kjempe har betydd noe unikt i sin tid, de har definert oss, definert nasjonen, definert våre verdier i den tid vi lever i, og i de tider som skal komme.
Så fred med deg du modige kjempe, som stred og falt i frihetens krig.
Shabana: nå er du en av dem, en norsk kjempe.
Farvel.
