Deres Kongelige Høyheter. President. Ærede høyesterettsjustitiarius. Statsråder.
Shakeel, Danish, Jamil, Ruksana og resten av Shabana Rehmans familie og venner.
29. desember gikk hun bort, bare 46 år gammel, og altfor, altfor tidlig.
Vi trenger henne sånn. Og den er ubeskrivelig, denne bunnløse sorgen mange av oss har kjent på de siste dagene.
Ikke bare fordi vi har mistet en av våre beste spillere i frihetskampen, eller en så fargerik skikkelse i norsk offentlighet. Men også fordi vi har mistet en så kjær datter, søster, tante, kjæreste og venn.
Shabana Rehman omtalte meg som lillebror. Og for meg, og så mange andre, var hun nettopp en sånn … sjeldent viktig storesøsterskikkelse.
For Shabana Rehman inspirerte ikke bare med sine vittige stunts og inderlige klokskap. Hun hadde et brennende hjerte for de upopulære stemmene, og strakk hånden ut til sånne som oss.
Hun er den som støttet meg når det stormet. Kanskje fordi hun til de grader opplevde lignende selv.
– Aldri gi etter for moralismen, oppfordret hun.
Ikke bare til meg.
Den siste tidens hyllester av Shabana Rehman har vist hvor raus hun var mot så mange.
Hun støttet min redaktørkollega Vebjørn Selbekk gjennom den svært krevende karikaturstriden. Vi vet også at hun tok vare på muslimske jenter som ble underlagt æreskultur og sosial kontroll, og gjerne kjeftet på overbeskyttende foreldre. Tenk hvor viktig en slik søsterskikkelse er.
– Da Shabana Rehman begynte å delta i norsk offentlighet før årtusenskiftet, kunne man telle minoritetspersoner på mindre enn én hånd, skrev Knut Olav Åmås i sine minneord.
Shabana Rehman måtte således tråkke ned stier ingen andre hadde gått før henne. Hun banet vei for så mange av oss.
Og her, på Rådhuset, hvor slike beslutninger kan tas, vil jeg slå et slag, jeg, for et minnesmerke etter Shabana Rehman. Hun burde få sin egen vei, fordi hun viste en tredje vei i så mange debatter. Vi burde hatt en Shabanas vei. Fordi hun bana vei.
Multikunstneren ble for alvor kjent da hun bokstavelig talt løftet mulla Krekar på tv i 2004. Hun gjentok stuntet med blant annet Max Hermansen i 2015. Disse ikoniske opptredenene var absurde, men historiske såkalte «practical jokes» som indignerte de selvhøytidelige og avkledde de humørløse. Og det var alltid sånn, på disse smarte måtene, hun viste den tredje veien. Og ved å tenne et lys, i stedet for å forbanne mørket.
Til tross for truslene, beholdt Shabana Rehman alltid besinnelsen, og tydde kun til kunstneriske virkemidler som våpen.
I 2005 klinte hun for eksempel med daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland foran en forsamling av norskpakistanere under en filmlansering hvor klining mellom nordmenn og pakistanere ble ansett som noe kontroversielt. Der viste hun også sin nakne rumpe til de religiøse fundamentalistene som hadde holdt henne nede tidligere i livet. Slik sa hun at gutter og jenter … jenter og jenter … gutter og gutter … de gjør faktisk mer, de – enn å bare kline når de ikke er under foreldrenes oppsyn.
Neste morgen ble det løsnet 18 skudd mot familierestauranten Rehmans i Thorvald Meyers gate, hvorpå journalistene dukket opp i flokk på døren hos Shabana Rehman. Der demonstrerte journalistene – ufrivillig – hvilken foregangsfigur vår kjære Shabana Rehman var:
– Hvorfor må du være så kontroversiell, spør den ene journalisten.
Han var jo bare et barn av samtiden.
Shabana Rehman virket derimot å være født forut for sin tid.
Hun svarte:
– Kan du ikke spørre dem som skyter, da? Hvorfor må de være så kontroversielle?
Og fortsatte:
– Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene.
Shabana Rehman var en begavet performancekunstner, men også en stor tenker, og gjorde mange lignende stunts. Bestekompis Zahid Ali har fortalt om hvordan Shabana Rehman var den pakistanske dama som kunne ankomme scenen i burka, for så å dra den av seg, og stå lettkledd igjen på scenen.
– Jeg satte ølen i halsen noen ganger, sa Ali videre i intervjuet.
For hun utfordret oss på hva en fri kvinne – tilfeldigvis av pakistansk bakgrunn – kunne gjøre og mene. Hun stakk fingeren i vepsebolene, ristet i glassene og spurte seg hvorfor ting var som de var.
Shabana Rehman var jo født fri. Så hvor kom alle disse ytre begrensningene fra, og hvorfor var de i det hele tatt der?
Ytringsfriheten er som en sti i skogen, sies det. Den må hele tiden tråkkes ned, for hvis ikke så gror den igjen.
Enda tyngre er det selvfølgelig for dem som tråkker ned slike stier for første gang.
Og dere har kanskje sett det ikoniske bildet av Shabana Rehman, hvor hun ikledd en pakistansk folkedrakt går på ski over Grønland.
Ikke Grønland, som i Arktis, for der har folk gått på ski før. Men Grønland torg. Bak Gunerius, her i Oslo. For det var dette Shabana Rehman drev med: Hun brøytet løyper.
Det var rart. Klart det var det. Men mange av reaksjonene fortjente hun bare ikke. Som da hun tidlig kritiserte æreskultur og ble beskyldt for å ville muslimer vondt.
Unge norskpakistanere hadde da – nokså uskyldig, bare nysgjerrig, egentlig – spurt Shabana Rehman:
– Men hvilken side er du på? Er du med nordmenn eller med oss?
Rehman fikk oss til å reflektere over om denne gruppementaliteten egentlig holdt vann. For det gjør den selvfølgelig ikke. Hun var dermed Norges første kritiker av identitetspolitikk. Engang før identitetspolitikk var blitt et ord.
Shabana Rehman nektet å representere nordmenn eller pakistanere. Hun insisterte på humanistiske, sekulære og klassisk liberale verdier. Hun var ikke med eller mot nordmenn. Ikke med eller mot innvandrere. For å være på lag med Shabana Rehman, skulle du ikke kvalifisere deg med hudfarge.
Selv om mange på den tiden, og fremdeles, synes det er rart at en med minoritetsbakgrunn skal gå ut mot noen av lik … herkomst.
Alle kan være liberale. Og slik lærte hun meg at jeg kunne ha mye mer til felles med en norskpakistansk kvinne, enn noen annen homofil norskkoreaner.
Shabana Rehman var ikke bare morsomst og modigst. Hun var en intellektuell. Forut for sin tid – og født fri.
Verden er blitt et gråere sted uten henne, men Shabana Rehman etterlater seg en stor idéhistorisk arv til det norske samfunnet. Den innebærer gjennomtenkte idéer og dyrekjøpte erfaringer om hva frihet er.
For liberale innvandrere som meg, og de mange som har kommet etter henne, er hun en av de viktigste nordmennene som har levd. Ikke minst fordi hun alltid har reist seg, smilt og vendt det andre kinnet til – til dem som har villet henne det verste.
Hun hadde så mange gode grunner til å bli bitter, men hun ble aldri det.
Da Norsk Pen hedret henne med Ossietzkyprisen for bare noen uker siden, var det Shabana Rehman som skulle løfte stemningen.
– Hallo, dere, det er lov å smile, sa hun.
For at hun den gangen fremdeles kunne tilbringe tiden med oss.
Jeg vil også minne dere, Shabana Rehmans nærmeste, om hvor viktige dere har vært.
For når skudd løsner mot familierestauranten, finnes det god grunn til å si:
– Shabana. Føy deg! I det minste for familiens skyld.
Jeg vil rette en takk til dere. Om det så kom i ettertid. For støtten dere viste henne, og både tålmodigheten og forståelsen dere viet hennes frihetskamp. For den er ikke gitt, denne støtten. Men det var denne prinsipielle støtten hun sårt trengte og selv ga til alle som var blitt utsatt for æreskultur og sosial kontroll. Ikke fordi det var populært. Men fordi det var riktig.
Shabana Rehman ville sagt:
– Du er ikke kontroversiell for å ønske deg friheten du var født med. Det er de undertrykkende reaksjonene på din frihetskamp som er kontroversielle.
Shakeel Rehman har fortalt åpenhjertig om hvordan Shabana endret synet til en eldre bror som var litt mer konservativ enn henne til å begynne med.
Se for deg en beskyttende storebror. Fra østkanten attpåtil. Som skal være så large at han endrer mening! For den liberale, frihetselskende lillesøsteren sin!
Jeg er selv oppvokst i en innvandrerfamilie på den stolte østkanten. Og jeg vet at det ikke er noen selvfølgelighet over dette.
Derfor betydde det så mye for Shabana. At du endret mening for henne, Shakeel.
Det er en stor sorg over hennes bortgang, men en enda større takknemlighet jeg kjenner over å ha kjent Shabana Rehman.
Blant de mange som har hedret henne den siste tiden, er det flere som omtaler minnet over henne slik.
– Jeg kjenner en enorm takknemlighet over hvert sekund jeg har hatt med henne, skriver kjæresten Petter Simonsen.
– Tenk så heldige vi har vært, som har hatt Shabana Rehman, skriver Kjersti Løken Stavrum.
Hun løftet mulla Krekar. Men hun løftet også alle hun møtte. Med sitt trygge vesen og sin behagelige stemme. Med alle innsikter hun ga oss, løftet Shabana Rehman Norge.
Det siste året har hun kjempet en håpefull kamp mot kreften. Men hun var med oss helt til siste stund, og lot norsk offentlighet ta del i hennes verden, i hele hennes voksne liv.
Vi har vært heldige, og lært så utrolig mye. Nå kan hun hvile i fred.
Kondolerer til alle hennes etterlatte. Og takk for tiden deres. Vi er heldigvis mange som vil stå på for å formidle Shabana Rehmans arv og lære videre.
