Den nye runesteinen er blant våre aller eldste runefunn og den eldste daterte runesteinen. Det vekker internasjonal oppsikt blant språkforskere og arkeologer.
Totalt er det bare funnet rundt tretti runesteiner i Norge som er datert fram til folkevandringstiden, rundt år 550. Dette er den eneste som kan dateres til tiden før 300. Den kan være så gammel at den ble skriblet på i år 0, og uansett før år 250.
– Dette får betydning for hva vi har antatt om eldre runebruk og hvor gammel skikken med å reise runesteiner er. Vi har regnet med at de tidligste i dagens Norge og Sverige dukket opp på 300-400-tallet, men nå viser det seg at noen runesteiner kan være eldre enn tidligere antatt. For meg er dette et høydepunkt, for dette også er et unikt funn som skiller seg fra andre bevarte runesteiner, sier runolog Kristel Zilmer, professor i skriftkultur og ikonografi ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, til NTB.
Adrenalinkick
Arkeolog Steinar Solheim var prosjektleder for utgravningen av feltet med flere graver ved Svingerud i Hole kommune. Høsten 2021 fant de runesteinen i en av gravene. Annet materiale i graven muliggjorde radiokarbondateringer. De viser at graven, og dermed steinens inskripsjoner, trolig stammer fra 0–250.
– Man blir først litt målløs. Så kjenner du adrenalinet kommer, når du vet du har noe så unikt mellom hendene, sier Solheim.
Runesteinen er oppkalt etter funnstedet. Svingerudsteinen kan ha markert gravstedet, eller kanskje lå den i graven, som en minnestein, dedikasjon eller gave en avdød fikk med seg.
Analyser viste at det er en voksen person som er gravlagt, men kjønn er ikke kjent.
Hvem var Idiberug?
I ett år har Zilmer jobbet inngående med å undersøke og tyde tegnene på runesteinen. Skrivemåter i eldre innskrifter varierte mye. Språket endret seg mye fra disse runene ble risset og fram til vikingtiden og middelalderen. Det er derfor krevende å tolke budskapet på steinen.
– På Svingerudsteinen har vi blant annet en navneinnskrift, stavet som «idiberug», og et annet sted finner vi begynnelsen på runealfabetet. Teksten omtaler muligens en kvinne som het Idibera, og innskriften kan bety «For Idibera». Andre muligheter er at idiberug gjengir et navn som Idibergu/Idiberga, eller kanskje slektsnavnet Idiberung, forteller Zilmer.
– Det som er merkverdig og annerledes her, er rissingenes art. Det er en merkelig kombinasjon av tynne, grunne, fine runeriss, tegn som ligner runer og små tegninger. Nesten som små kruseduller, og i tillegg ser vi et tydelig rutemønster, sier hun, og påpeker at dette ikke egentlig er noe man venter å finne på en minnestein. Det ser nesten ut som noen har øvd seg på skrive.
Mens Zilmer undersøkte Svingerudsteinen, fant arkeologene flere steiner av samme steinart på Svingerud. To av dem hadde runer på seg, og ordet «rune» står skrevet på den ene.
Tid for tolkning
Fortsatt er det mye forskning som gjenstår. Zilmer er sikker på at man i tiden fremover vil hente ut mye mer verdifull kunnskap om runeskriftens eldre historie og skikken med å lage runesteiner.
– Når vi tenker på bruken av stein som medium, tenker vi gjerne på monumenter. Vi har jo monumentale minnesteiner som har dype og store runeinnskrifter, sier Zilmer.
– Svingerudsteinen og hvordan den er brukt kan bringe tankene over på tilfeldig skriveunderlag, skribling, nesten tagging?
– Det er det som er så fascinerende med funnet. Det blir et tolkningsspørsmål, for det er vanskelig å si hva dette betydde for de som laget rissene. Var det bare til minne, eller var risset bare kanskje litt lek med skrift, uten tung symbolsk betydning? Vi må stille spørsmål om det er deler av den aller tidligste runetradisjonen vi ikke har visst har eksistert.
– Ulike forskere vil iallfall helt sikkert ha ulike meninger, sier Zilmer.
Svingerudsteinen vil bli stilt ut i Historisk museum fra 21. januar til 26. februar, slik at publikum også kan få se verdens eldste runestein.
