«Sportsvasking» er et oppkonstruert og innholdsløst begrep. Ingen lar seg lure

Vinter-OL i Beijing 2022 trakk heller mer oppmerksomhet mot Kinas konsentrasjonsleirer i Xinjiang, snarere enn å dekke over fenomenet, skriver Martin Lie Jakobsen. (Foto: Xin Li/AP.)
Vinter-OL i Beijing 2022 trakk heller mer oppmerksomhet mot Kinas konsentrasjonsleirer i Xinjiang, snarere enn å dekke over fenomenet, skriver Martin Lie Jakobsen. (Foto: Xin Li/AP.)
Nordmenn har en naturlig skepsis ovenfor autoritære regimer. Troen på at «sportsvasking» virker, eksisterer først og fremst i hodet på autoritære ledere og enkelte spaltister i norske mediehus, skriver Martin Lie Jakobsen.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Begrepet «sportsvasking» blir brukt om autoritære regimer som bruker sport for å dekke over menneskerettighetsbrudd.

Begrepet «sportsvasking» er de siste årene blitt flittig brukt av spaltister og kommentatorer i media.

Dette innebærer at land eller andre store aktører kjøper seg positiv omtale og godvilje ved å sponse sportsklubber eller avholder større arrangement som har stor popularitet. Hensikten er å fordekke andre interne problematiske forhold.

Det stilles derimot ikke spørsmål ved er om dette virker som det er tiltenkt. Tre elementer er nødvendig å belyse: Hvem lures av sportsvasking? Er oppmerksomheten et land/aktør opplever i forkant av et stort idrettsarrangement mest positiv eller negativ? Og hva huskes best i etterkant, de sportslige øyeblikkene eller andre forhold?

Hvem lures?

Vi blir fortalt at vi må «stå opp mot sportsvasking», angivelig fordi vi holdes for narr. Men gjør vi egentlig det, og hvem er det i så fall som prøver å lure oss?

Annonse

For at sportsvasking skal virke som tiltenkt, er det noen som må bli lurt. Med det mener jeg at store deler av Norges befolkning må bli så blendet av penger og prestisje, at vi er enten villig til å se bort fra eller ikke informere oss selv om for eksempel store menneskerettighetsbrudd som blir begått av aktørene bak.

Mange av de som bruker begrepet sportsvasking, forteller aldri hvem det er som blir «lurt». Er det slik at kommentatorene sitter i sine respektive mediehus i Akersgata og lures av lovnadene om blendende sportsarrangementer, for å så avdekke at regimer som det russiske, kinesiske og qatarske kanskje også bedriver uhumskheter?

Eller mener de at vi som ikke er spaltister og kommentatorer, ikke har den nødvendige innsikten, eller er uvitende nok til å ikke mistenke at regimer som Russland, Kina og Qatar har baktanker når de så desperat ønsker å avholde store internasjonale sportsarrangement? Jeg vet ikke hva de tenker, men jeg tror ikke den vanlige «mannen i gaten» lures av hverken av mer eller mindre enn kommentariatet i norsk presse. Vi har en naturlig skepsis overfor overnevnte regimer.

Virkningsløs taktikk

Det er derimot sant at autoritære ledere tror de kan «lure» verden. Det er mange historiske eksempler på dette: Mussolini og fotball-VM i 1934, Hitler og OL i 1936, samt den argentinske militærjuntaen og fotball-VM i 1978. I nyere tid er det naturlig å trekke frem OL i Beijing i 2008 og 2022, OL og fotball-VM i Russland 2014 og 2018 og Fotball-VM i Qatar 2022.

Det finnes nok flere grunner til at lederne av disse regimene tror de kan føre verden bak lyset ved å avholde blendende og spektakulære idrettsarrangementer. Mange av dem er vant til å lyve til sin egen befolkning og vrenge sannheten for å sette seg selv i et fordelaktig lys. De har ofte full kontroll over mediene i sine respektive land, og vil derfor ikke være vant til en fri og undersøkende presse. De liker også å blende sin egen befolkning med store byggeprosjekter som bringer både prestisje og arbeidsplasser.

De tror derfor at de kan gjøre det samme internasjonalt, og at det vil medføre samme ukritiske trampeklapp som de er vant til i hjemlandet. Det er videre ikke utenkelig at disse autoritære lederne også ser til hverandre, og at denne type tankegods får en selvforsterkende effekt. For eksempel at lederen i Qatar så all oppmerksomheten Kina fikk i forbindelse med OL i Beijing i 2008 og tenkte at en slik oppmerksomhet også ville vært bra for Qatar.

Det de ikke forstår, er at for store deler av verden fremstår de som den rike, triste drittungen som tror han kan kjøpe venner med pappas kredittkort. Noe alle bortsett fra ham forstår ikke er tilfellet.

Les også: VM er over. Nå kan vi endelig snakke om den hyklerske boikotten

Mest positiv eller negativ oppmerksomhet

Disse store sportsarrangementene har heller stikk motsatt effekt av det de autoritære regimene ønsker. Da Russland avholdt OL i 2014, ble deres holdning til homofile og invasjonen av Krim-halvøyen rask problematisert. Da Kina avholdt OL i 2022, opplevde de et stort søkelys på konsentrasjonsleirene de har laget for uigur-befolkningen.

Videre har fotball-VM i Qatar satt søkelys på de slavelignende forholdene gjestearbeiderne lever under. Ingen av disse eksemplene kan sies å være vel gjennomførte PR-kampanjer. På samme måte har jeg heller ikke sett noen Newcastle-supportere gå ut og støtte Saudi-Arabias Mohammed Bin Salman sin forkjærlighet for partering av journalister etter at landets oljefond kjøpte Newcastle FC.

Det kom i stedet en ny runde med fokus menneskerettighetsbruddene regime i Saudi Arabia utfører, samt mange nye memer om prinsen og hans beinsag. Den såkalte sportsvaskingen kan heller sies å være til ugunst for disse autoritære regimene heller enn at det bedrer deres internasjonale anseelse.

Sportsfans flest husker øyeblikkene, euforien ved en seier og den bunnløse skuffelsen ved tap. Jeg tror argentinske fans vil huske hvor jevn finalen i VM var, og den ufattelige gleden av å vinne. De vil kanskje huske det var i Qatar, kanskje ikke. Men å tro at dette vil påvirke dem i en nevneverdig retning hvis de skal samhandle med Qatar økonomisk, har jeg liten forståelse for.

På samme måte som jeg tror at nordmenn ikke vil tenke at siden Norge vant så mange gullmedaljer i Tokyo, må vi behandle Japan med en ekstra ærverdighet. Langtidseffekten mange av de autoritære regimene håper på, er dermed lite sannsynlig.

Tanken om hvor effektivt «sportsvasking» er for å bedre et lands anseelse, eksisterer først og fremst i hodet på autoritære ledere, samt hos noen spaltister i norske mediehus.

Les også: Angrepene på Messi stinker av moralisme og smålighet

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar