KRFs landsmøte

Det er vinn eller forsvinn for KRF. Her er løsningen

Et parti med behov for rådgivning: Martin Ellingsen kommer med sine tips sin KRF-ledelsen, her ved stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad, partileder Olaug Vervik Bollestad og nestleder Dag-Inge Ulstein. (Foto: Astrid Waller/KRF.)
Et parti med behov for rådgivning: Martin Ellingsen kommer med sine tips sin KRF-ledelsen, her ved stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad, partileder Olaug Vervik Bollestad og nestleder Dag-Inge Ulstein. (Foto: Astrid Waller/KRF.)
De siste tiårene har KRF blitt mye mer populære. Men ikke blant egne velgere. Nå bærer det til helvete om intet gjøres, skriver Martin Ellingsen.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er KRF har landskonferanse til helgen.

Det er åpenbart at det er mye som er galt i landet for tiden.

Vi har priskrise på strøm, krig i Europa og inflasjon, alle resultater av elendig politisk håndverk. Ungdommer går dypere inn i internettverden, både til høyresiden og til venstresiden. Åpen kulturkamp føres i flere sentrale samfunnssektorer. Da er det naturlig at det oppstår politiske reaksjoner.

Senterpartiet gikk høyt ut for å ordne opp i misnøye i Distrikts-Norge, men har gått på tidenes fiasko. Det finnes også et annet distriktsparti i Norge, et som normalt skor seg godt på at Senterpartiet sliter, nemlig KRF. Sørvestlandspartiet tjener normalt godt på tilbakegang hos sin bondenabo, men i år har vi ikke sett noen relevant tilvekst til partiet, selv ikke etter Senterpartiets regelrette kollaps på målingene.

Tvert imot ligger KRF nede på to-tallet på en rekke nylige målinger. Hadde jeg vært i ledelsen i KRF, hadde det faktumet gjort meg livredd. Partiet kan genuint gå til helvete om intet gjøres.

Annonse

Så hvordan skal KRF snu skipet?

Et lammet parti

Kritiserer KRF dagens regjering for muligens det største kuttet i frivillighet, friskoler og grasrotengasjement i norsk historie? Knapt. Presenterer de en fortelling om et Norge som må komme på rett kjøl? Nei.

Formidler de at Norges 1000-årige kristne kulturarv er en god kur mot mye av dagens fremmedgjøring, sosiale problemer, ensomhet og ødelagte familier? Nei.

De gjør faktisk lite annet enn å peke på noen få små seire. Det var noe med brillestøtte, og den klassiske abort-saken som de ikke engang klarer å bli enige om innad.

Skal man trekke velgere, holder det ikke med enkeltsaker, man må ha gode politiske fortellinger, visjoner og god kommunikasjonsevne. KRF mangler ikke velgere, men en samfunnsanalyse som gir mening, og et Kristen-Norge som ikke tror at politikk er fandens hobby.

Partiet har gått jevnt nedover i 25 år. Det går nesten ikke an å nå lavere på meningsmålingene enn de er nå, og samtidig drifte et fungerende nasjonalt parti. Dette er vinn eller forsvinn, og det er nå kampen står.

Hver eneste KRF-er må ta på alvor at den oppvoksende generasjonen ikke kommer til å ha et kristent parti i ryggen om dagens politiske lammelse fortsetter.

Hva gikk galt?

Et parti med respekt for seg selv kan ikke falle på nasjonale målinger 25 år i strekk, og ende opp godt under sperregrensen, uten at det tas et knallhardt oppgjør med partiets visjon og strategi over de siste tiårene.

Veivalg, «gutteromsskandalen» og abortkamp er alle enkeltsaker, de kan ikke forklare en jevn nedadgående kurve over tiår. Den harde sannheten er at KRF har feilet, kontinuerlig, i en hel generasjon.

Jeg mener at den overordnede årsaken til dagens uføre er at partiet aldri turte å ta farvel med Kjell Magne Bondeviks politiske arv. Han vokste opp i 68er-generasjonen, og ble uten tvil formet av sin samtid. På 90-tallet hadde aktivistene rukket å slå seg til ro, og gikk over til å bli politisk liberale i stedet (de hadde fått seg jobb, hus og familie).

De bygde seg det moderne Organisasjons-Norge, med endeløse statsstøttede stillinger, og fremmet liberal politikk og globalisme. Den kalde krigen var avblåst og muren hadde falt. Det gode liberal-demokratiet hadde seiret, og den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama spådde at de internasjonale ideologiske stridighetenes tid var over. Både i og utenfor KRF var det en tro på at det brede, internasjonale liberale systemet ikke bare ville råde i tiden fremover, men råde godt, demokratisk og effektivt.

Gjennom alt dette ser det ut til at et grunnleggende skifte i KRFs sjel og identitet fant sted. Kristen politikk ble gradvis erstattet med sekulær politikk, riktignok av den typen som var «et brukbart kompromiss», og «i tråd med det kristne verdensbildet». Men økt liberaldemokrati i et mindre kristent Norge betyr mindre kristen politikk, og KRF fremstår som en stadig mindre pålitelig forsvarer av nettopp den gruppen i samfunnet som partiet var bygd av og for: kristne.

Dette ideologiske skiftet har ennå ikke forsvunnet, men har gått hånd i hånd med KRF hele veien nedover tallinjen. Når politikken ikke mobiliserte nye velgere, var svaret som regel å forsterke denne beviselig dysfunksjonelle ideologien. Dette skjedde under folk som Knut Arild Hareide, Geir Jørgen Bekkevold og Emil André Erstad.

Misforstå meg rett: alle disse har på hvert sitt vis lagt ned mye godt arbeid i partiet, likevel har deres retning kun brakt KRF dypere inn i problemene, og med stadig mindre håp om en utvei. Slik ble historien til om et KRF som nå kanskje dør.

KRF ble kanskje noe bedre likt av folk som ikke stemmer på partiet, men de mistet til gjengjeld lekmannskristendommens energi, oppslutning og gründerkraft. Det er disse kreftene som i sin tid bygde partiet, ikke de sekulær-liberale globalistene.

Når KRF kysser to-tallet nasjonalt, må ledelsen svare på spørsmålet «vil KRF klare å finne tilbake til et kristent fundament for sin politikk?»

Les også: Hvorfor er det en trend blant incels å bli trans?

KRFs fremtid

I et valgår er til syvende og sist alle skriverier om ideologi sekundært. Oppslutningen på valgdagen teller. Store velgergrupper er i disse dager på vandring, så om det var ett valg i nyere Norsk historie der en gjenreisning var mulig, er det dette.

Jeg har alt skrevet min egen anbefaling for hva slags strategi KRF burde bygge partiet sitt på: en rekonstruksjon av nasjonsbygging, felleskap og ansvar. Den overbeviser nok ikke alle, men andre muligheter finnes også. Hvilken vei KRF velger, må de selv beslutte, men kjerringa må reises før KRF kan reises.

Om jeg skal gi KRF to råd i tiden som kommer, er det følgende: de må forstå hva kristendemokratiske prinsipper faktisk er, og at de på mange punkter har beveget seg langt vekk fra disse. Så må de også formidle høylytt til Kristen-Norge at kristne mennesker faktisk plikter å ha et sterkt engasjement for hvordan samfunnet styres.

Med våre mange nasjonale nettverk (som Arbeiderpartiet har arbeidet hardt for å svekke, hele sin levetid) er det utilgivelig at vi ikke mobiliserer massivt og utfordrer de tradisjonelle styringspartiene slik partiet en gang gjorde. Men kristne flest er altså livredde for alt som ligner politikk. Slik pasifiseres og ufarligjøres Norges potensielt mest slagkraftige demografiske gruppe, kristenvelgerne.

Partiet har ikke vokst på 25 år. Det er nå det gjelder hvis også neste generasjon skal ha et kristent parti å gå til.

KRFs velgere, og ledelsen, må bestemme seg for om de skal gå ned med Pride-flagget til topps eller om partiet faktisk er verdt å redde.

Les også: Å snakke mer om følelser løser ikke unge menns problemer

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar