Hva var det egentlig som skjedde med Kulturrådet?
Det kan være fristende å tenke at navneendringer i hovedstadens statlige kulturorganer er en detalj for spesielt interesserte. Det er ikke tilfellet denne gangen.
Kulturrådet ble opprettet i 1965 som et selvstendig organ for å forvalte offentlige penger til kunst- og kulturlivet. Politikerne skulle ikke avgjøre hvilke bøker, teaterstykker og utstillinger som var verdt å gi penger til. Det er dette som kalles «armlengdes avstand», senere lovfestet i Kulturrådsloven.
Dette Rådet, Kulturrådet, har alltid vært en gjeng kunst- og kulturfolk, oppnevnt for noen år av gangen, som deler ut en haug millioner ved hjelp av diverse faglige underutvalg. For at denne etter hvert nokså store mølla med tusenvis av søknader skulle gå rundt, måtte Rådet rimeligvis ha et faglig sekretariat.
Og siden man ønsket at folk skulle søke, måtte man også ha en logo, en kommunikasjonsavdeling, og sikkert noen som passet på Excel-arkene.
Etter som årene gikk, begynte Kulturdepartementet antakelig å tenke: «Det der er jo en riktig så fin og kunnskapsrik samling byråkrater – de må jo kunne brukes til noe mer?»
Full forvirring
Rådets administrasjon ble gradvis utvidet med nye oppgaver: holde orden på museer og nasjonale minoriteter, sørge for kulturnæring, internasjonal utveksling og drive utredningsarbeid.
Ingenting av dette hadde noe med den uavhengige kunst- og kulturfinansieringen å gjøre, dette var departementets egen agenda – de såkalte «direktoratsfunksjonene». Men fortsatt var det ikke tvil om at administrasjonen primært jobbet for, og hadde sin lojalitet til, selve Kulturrådet. Men ingenting varer evig, heller ikke lojalitet.
I 2016 overtok Kristin Danielsen styringen av administrasjonen, og prosessen eskalerte. Direktør Danielsen fremsto mindre opptatt av å betjene Rådets tildelingsvirksomhet og mer opptatt av å drive direktorat, stadig på jakt etter nye oppgaver å legge under seg. Sideprosjektet vokste.
Det var omorganiseringer og omprioriteringer. Ledelsen fikk ledelseskompetanse, og de faglige ansatte fikk omstillingskompetanse. Folk på utsiden hadde problemer med å skjønne opplegget: Er Kulturrådet fortsatt de som deler ut penger etter kunstnerisk skjønn, eller er det blitt statens direktorat? Hvilken hatt er det som snakker nå? Er det armlengdes avstand eller forlenget arm?
Pressen var forvirret, stortingspolitikere surret, og folk som søkte kroner til sin lokale konsert, var i villrede: Er det fri kunst eller politisk agenda som gjelder?
Kuppet
Løsningen fremsto etter hvert åpenbar: Ved å dele virksomheten inn i ett kulturdirektorat, som er departementets forlengede arm, og ett kulturråd, som deler ut penger basert på kunstnerisk skjønn, ville saken være biff.
Dette var planen ved nyttår, trodde de fleste av oss. Det var bare én hake ved opplegget: Kulturrådet er fortsatt bare en gjeng kunst- og kulturfolk som møtes noen ganger i året, mens Danielsen er direktøren for det hele.
Da nyttårsrakettene smalt over landet, gikk Kulturrådet opp i røyk. Facebook- og Instagram-kontoer byttet navn til Kulturdirektoratet. Pressemeldingen sa ingenting om deling, bare at «Kulturrådet» skulle bytte navn. Logoen som i årevis har prydet tusenvis av konsertplakater og utstillingsprogram, ble overtatt av Kulturdirektoratet. I Brønnøysundregisteret forsvant Kulturrådet som egen enhet.
Søker man støtte i dag, søker man av Kulturdirektoratet. Ringer man for å spørre om hjelp, er det ansatte i direktoratet som svarer. Skal man ha godkjent sitt regnskap i etterkant, er det direktoratet som viser tommel opp eller tommel ned.
Kulturrådet har ingen administrasjon, ingen kommunikasjonsavdeling og ingen ansatte. Spørsmålet er hva dette gjør med Rådets evne til å sikre god behandling og høy kvalitet i tildelingene.
Les også: Kulturrådet har ingenting å slå i bordet med. De protesterer likevel
Døden for armlengdes avstand?
Faktisk har det gått så langt at Forskerforbundet, som organiserer de fleste faglige ansatte i administrasjonen – de som nå er tvangsoverført til en jobb i direktoratet – har sett seg nødt til å be departementet om å endre loven.
Forbundet ønsker at lovteksten i Kulturrådsloven endres for å sikre at Rådet har krav på et sekretariat overhodet. Antakelig frykter de en situasjon der direktør Danielsen & co gradvis struper administrative støttefunksjoner, og gir Rådet og søknadsbehandlingen alvorlig pustebesvær. Kanskje er det allerede i ferd med å skje.
Det interessante nå er om dette har vært departementets agenda hele tiden: en langsom død for armlengdes avstand? Eller er det politikerne som ønsker et vingeklippet Kulturråd? Eller skyldes det hele at direktoratets ledelse kjører sin helt egne agenda? Og i så fall hvorfor?
Det eneste vi vet, er at Kulturrådet for øyeblikket er alvorlig rævkjørt; usynliggjort og umyndiggjort. Alt er faktisk snudd på hodet. Det som før var årsaken til å ha en administrasjon overhodet, har nå blitt en detalj i Kulturdirektoratets portefølje.
Hvis armlengdes avstand og fri finansiering av kunst og kultur skal gi mening, må Rådet slippes fri fra Kulturdirektoratets fangenskap og få tilbake sin egen administrasjon.
Les også: Hvis man ikke tåler å miste kunstnerstøtte, burde man søkt fast jobb på en institusjon
