Kupp i Kulturrådet – den frie kunsten er truet

Har den langsomme døden til prinsippet om armlengdes avstand vært departementets agenda hele tiden? Eller er det politikerne som ønsker et vingeklippet Kulturråd? Kunstner Amund Sjølie Sveen stiller spørsmål ved statens innflytelse over Norsk kulturråd, som ledes av Kristin Danielsen. (Foto: Marta Anna Løvberg.)
Har den langsomme døden til prinsippet om armlengdes avstand vært departementets agenda hele tiden? Eller er det politikerne som ønsker et vingeklippet Kulturråd? Kunstner Amund Sjølie Sveen stiller spørsmål ved statens innflytelse over Norsk kulturråd, som ledes av Kristin Danielsen. (Foto: Marta Anna Løvberg.)
Kulturrådet er borte. Eller er det? Alt skulle bli bedre når Kulturrådet og Kulturdirektoratet skilte lag ved nyttår. I stedet har direktoratet gjort mytteri og tatt over styringen.
Sjanger Dette er en kronikk. Meninger og analyser er av skribentens egne. En kronikk er en artikkel skrevet av en person med spesiell kompetanse på området.
Saken er Amund Sjølie Sveen, kunstner og mottaker av tilskudd fra Kulturrådet, skriver om Kulturrådets historie, og hvordan staten og byråkratiet har fått stadig større innflytelse over kulturen.

Hva var det egentlig som skjedde med Kulturrådet?

Det kan være fristende å tenke at navneendringer i hovedstadens statlige kulturorganer er en detalj for spesielt interesserte. Det er ikke tilfellet denne gangen.

Kulturrådet ble opprettet i 1965 som et selvstendig organ for å forvalte offentlige penger til kunst- og kulturlivet. Politikerne skulle ikke avgjøre hvilke bøker, teaterstykker og utstillinger som var verdt å gi penger til. Det er dette som kalles «armlengdes avstand», senere lovfestet i Kulturrådsloven.

Dette Rådet, Kulturrådet, har alltid vært en gjeng kunst- og kulturfolk, oppnevnt for noen år av gangen, som deler ut en haug millioner ved hjelp av diverse faglige underutvalg. For at denne etter hvert nokså store mølla med tusenvis av søknader skulle gå rundt, måtte Rådet rimeligvis ha et faglig sekretariat.

Annonse

Og siden man ønsket at folk skulle søke, måtte man også ha en logo, en kommunikasjonsavdeling, og sikkert noen som passet på Excel-arkene.

Etter som årene gikk, begynte Kulturdepartementet antakelig å tenke: «Det der er jo en riktig så fin og kunnskapsrik samling byråkrater – de må jo kunne brukes til noe mer?»

Full forvirring

Rådets administrasjon ble gradvis utvidet med nye oppgaver: holde orden på museer og nasjonale minoriteter, sørge for kulturnæring, internasjonal utveksling og drive utredningsarbeid.

Ingenting av dette hadde noe med den uavhengige kunst- og kulturfinansieringen å gjøre, dette var departementets egen agenda – de såkalte «direktoratsfunksjonene». Men fortsatt var det ikke tvil om at administrasjonen primært jobbet for, og hadde sin lojalitet til, selve Kulturrådet. Men ingenting varer evig, heller ikke lojalitet.

I 2016 overtok Kristin Danielsen styringen av administrasjonen, og prosessen eskalerte. Direktør Danielsen fremsto mindre opptatt av å betjene Rådets tildelingsvirksomhet og mer opptatt av å drive direktorat, stadig på jakt etter nye oppgaver å legge under seg. Sideprosjektet vokste.

Det var omorganiseringer og omprioriteringer. Ledelsen fikk ledelseskompetanse, og de faglige ansatte fikk omstillingskompetanse. Folk på utsiden hadde problemer med å skjønne opplegget: Er Kulturrådet fortsatt de som deler ut penger etter kunstnerisk skjønn, eller er det blitt statens direktorat? Hvilken hatt er det som snakker nå? Er det armlengdes avstand eller forlenget arm?

Pressen var forvirret, stortingspolitikere surret, og folk som søkte kroner til sin lokale konsert, var i villrede: Er det fri kunst eller politisk agenda som gjelder?

Kuppet

Løsningen fremsto etter hvert åpenbar: Ved å dele virksomheten inn i ett kulturdirektorat, som er departementets forlengede arm, og ett kulturråd, som deler ut penger basert på kunstnerisk skjønn, ville saken være biff.

Dette var planen ved nyttår, trodde de fleste av oss. Det var bare én hake ved opplegget: Kulturrådet er fortsatt bare en gjeng kunst- og kulturfolk som møtes noen ganger i året, mens Danielsen er direktøren for det hele.

Da nyttårsrakettene smalt over landet, gikk Kulturrådet opp i røyk. Facebook- og Instagram-kontoer byttet navn til Kulturdirektoratet. Pressemeldingen sa ingenting om deling, bare at «Kulturrådet» skulle bytte navn. Logoen som i årevis har prydet tusenvis av konsertplakater og utstillingsprogram, ble overtatt av Kulturdirektoratet. I Brønnøysundregisteret forsvant Kulturrådet som egen enhet.

Søker man støtte i dag, søker man av Kulturdirektoratet. Ringer man for å spørre om hjelp, er det ansatte i direktoratet som svarer. Skal man ha godkjent sitt regnskap i etterkant, er det direktoratet som viser tommel opp eller tommel ned.

Kulturrådet har ingen administrasjon, ingen kommunikasjonsavdeling og ingen ansatte. Spørsmålet er hva dette gjør med Rådets evne til å sikre god behandling og høy kvalitet i tildelingene.

Les også: Kulturrådet har ingenting å slå i bordet med. De protesterer likevel

Døden for armlengdes avstand?

Faktisk har det gått så langt at Forskerforbundet, som organiserer de fleste faglige ansatte i administrasjonen – de som nå er tvangsoverført til en jobb i direktoratet – har sett seg nødt til å be departementet om å endre loven.

Forbundet ønsker at lovteksten i Kulturrådsloven endres for å sikre at Rådet har krav på et sekretariat overhodet. Antakelig frykter de en situasjon der direktør Danielsen & co gradvis struper administrative støttefunksjoner, og gir Rådet og søknadsbehandlingen alvorlig pustebesvær. Kanskje er det allerede i ferd med å skje.

Det interessante nå er om dette har vært departementets agenda hele tiden: en langsom død for armlengdes avstand? Eller er det politikerne som ønsker et vingeklippet Kulturråd? Eller skyldes det hele at direktoratets ledelse kjører sin helt egne agenda? Og i så fall hvorfor?

Det eneste vi vet, er at Kulturrådet for øyeblikket er alvorlig rævkjørt; usynliggjort og umyndiggjort. Alt er faktisk snudd på hodet. Det som før var årsaken til å ha en administrasjon overhodet, har nå blitt en detalj i Kulturdirektoratets portefølje.

Hvis armlengdes avstand og fri finansiering av kunst og kultur skal gi mening, må Rådet slippes fri fra Kulturdirektoratets fangenskap og få tilbake sin egen administrasjon.

Les også: Hvis man ikke tåler å miste kunstnerstøtte, burde man søkt fast jobb på en institusjon

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen