Etter flere år som aktiv i kjønnsdebatten opplever jeg at det den siste tiden er blitt mer utbredt med stigmatiserende, slibrige utsagn rettet mot en gruppe vi trenger å forstå bedre.
Stille aksept når andre kommer med slike utfall er med å flytte felles grenser for hva vi tillater i samfunnsdebatten.
Jeg reagerer derfor på den nedverdigende og feilaktige uttalelsen til lesbisk feminist og kunstner Tonje Gjevjon om at transkvinner er «perverse fetisjister». Uavhengig av at politiet denne uken henla sin egen anmeldelse for hatefulle ytringer.
I tillegg reagerer jeg på at den fremste organisasjonen i Norge for feminister kritiske til identitetsideologi, Women Declaration International (WDI), rammet inn sin markering 13. januar som helt sedvanlig støtte til ytringsfrihet.
Dette handler ikke bare å «la kvinner snakke» eller å «avvise at menn kan være lesbiske», som WDI skrev. Støtten til Gjevjon er å krysse en sosial grense for hva det er greit å si – uansett hvilken side av debatten en står på.
Hvis vi er imot hatstempling av oss selv, må vi reagere like kraftig på pervostempling av den andre. En motstandskamp som baner vei for ren sjikane, er en like dårlig samfunnsskaper som bevegelsen vi står imot.
Kunsten å være fri
Jeg fikk først presentert uttalelsene som et kunstprosjekt der Gjevjon bruker seg selv som rettssubjekt til å teste de indre motsetningene i Straffeloven mellom biologisk kjønn og såkalt «mentalt kjønn», som er synonymet for konseptet «kjønnsidentitet». Jeg opplevde det som å ta en for laget, og ga min støtte.
Deretter uttalte Gjevjon i samtale med tidligere KrF-fylkesleder Truls Olufsen-Mehus at hun «mener det hun sier». I kommentarfeltet under Facebook-innlegget skrev hun blant annet at «det at menn påstår å være lesbiske kvalifiserer dem til å være pervo».
Hos Olufsen-Mehus gjentar hun innrammingen av transkvinner som «menn som fetisjerer å være lesbiske» og at dette «er perverst».
Da er vi i et annet landskap. Da er vi der at Gjevjon ville sagt transkvinner er «perverse fetisjister» også uten en lov hun protesterer mot. Fordi dette mener hun – og synes er greit å si offentlig om alle medlemmer av gruppen.
Jeg synes ikke dette er greit å mene eller si. Det er over mitt kritisk-feministiske lik om slik pervostempling forsvares med min bevegelses banner.
Transpersoner er gode kvinner og menn med kjønnsinkongruens. Oslo universitetssykehus oppgir at de fleste kjønnsinkongruente utvikler psykiatriske reaksjoner på egen kjønnet kropp: kjønnsdysfori. Alvorlig dysfori kvalifiserer for kirurgisk inngrep i en 100 prosent frisk kropp.
Selv om det for meg, Gjevjon og majoritetsbefolkningen er meningsløst å si at «kvinne» bare er en udefinerbar subjektiv følelse på innsiden, kan det ha utviklet seg en minoritet som snakker et gjensidig ekskluderende nyspråk fra vårt, som gir mening for dem.
Å stemple en gruppe menns frie valg som seksuelle fetisjer er å grovt redusere sakens kompleksitet. Lesbiske og heterofile kvinner har gode grunner til å kritisere menn som approprierer ordene for vår egen gruppe.
Men i et liberalt demokrati aksepterer og respekterer vi slike forskjeller i tro, verdenssyn (deriblant rundt diagnostisering) og subkulturell meningsdannelse – mens vi diskuterer.
Burde fordømmes
Store norske leksikon defineres «pervers» som: «sykelig abnorm, unaturlig og forskrudd». Når Gjevjon gang på gang gjentar sitt verdiutsagn til spott og spe, får samtlige medlemmer av en sammensatt gruppe slike trekk heftet ved seg.
Svartmalingen kan ha ødeleggende følger for transkvinners deltakelse i samfunnet. Kan en pervers person jobbe i barnehage, flyplass eller sykehjem? Kan de inviteres til Dagsnytt 18?
Konsekvenser som sosial utstøtelse er de samme som følger av den hissige transfobi-stemplingen av oss, med uthenging i sosiale medier og brev til arbeidsgivere.
Her mener jeg WDI-styret roter. De påstår sammen med kunstneren selv at «Gjevjon skriver at det er perverst å skulle godta menn som lesbiske». Det stemmer ikke. Hun skriver at transkvinner er perverse. Og at hun mener det hun sier, uavhengig av kunstprosjektet sitt.
Da er uttalelsen renspikket pervostempling av transkvinner generelt og implisitt av en navngitt meningsmotstander. Slikt burde fordømmes av WDI like hardt som de fordømmer hatstempling av feminister, om de vil ha troverdighet som en demokratikyndig debattaktør.
Å skille sak og transperson
Jeg tror ikke noen av de oppmøtte feministene på støttemarkeringen for Tonje Gjevjon selv ville sagt at transkvinner (altså menn med kjønnsinkongruens) er perverse.
Fra deres taler oppfatter jeg at de ville støtte hennes rett til å si det, og at det er hatytringsparagrafen i sin nye, selvmotsigende drakt man vil til livs.
Om den formelle straffeforfølgelsen er det man demonstrerer mot, er det desto viktigere å samtidig bevare grensene for hva det er sosialt akseptabelt å si og ikke. Det krever at vi markerer avstand til ytringen.
Her glimrer WDI-styrets nyanserte forbehold og anerkjennelse av sakens kompleksitet med sitt fravær. Hvor går grensen i kampen for rettferdighet under deres ledelse?
Støtter de for eksempel Gjevjon også når hun på Twitter samme måned går til frontalangrep mot samfunnsdebattant og transmann Aleksander Sørlie? Ut av det blå i en diskusjon kaller Gjevjon Sørlie for «ei lita kvinne med smurfestemme» – med referanse til testosteronbehandling.
Gitt markeringen må man spørre seg om dette også er WDIs feminisme? Å bruke sårbare menneskers selvbilde som retorisk og psykologisk våpen i debatten og prøve å mobbe dem for bivirkninger av en medisinsk behandling?
Da er ikke deres feminisme min.
Følelser må vi være frie til å vise, men vi skal diskutere sak, ikke person, med mindre transpersonen selv tar opp sin egen person som sak. Har WDI-ledelsen ikke skjønt dette kritisk viktige skillet i vår tids kanskje vanskeligste debatt?
For noen uker siden «liker» organisasjonen en Twitter-melding som stempler den 18 år gamle transkvinnen Sultan fra serien «Helene sjekker ut» som «overgriper».
Flere reagerer. WDI-leder Christina Ellingsen, som også driver Matriarken.no sammen med Tonje Gjevjon, forsvarer deretter anklagen med argumentet at menn i kvinnerom oppleves som overgrep for kvinnene selv, og utgjør en overgrepskultur.
Ergo kan navngitte enkeltpersoner som går inn i rom de nå juridisk har lov til å gå inn i, uten en rettssak og til offentlig ydmykelse stemples som overgripere.
Hva er forskjellen på det og på å si at en kritisk feminist er «en hatefull nazist som utøver folkemord av transpersoner»?
Interessant nok avslutter Ellingsen med at identitetskritiske feminister (GC: «gender critical») og radikalfeminister er så forskjellige at vi er rake motsetninger. Førstnevntes «teorinivå» er nemlig bare egentlig (kremt) transaktivisme selv, enn i en litt mer tungvint variant.
Faktum er at man kan selvsagt være kritisk radikalfeminist og støtte fintfølende debattetikk. Som den kjente radikalfeministen Julie Bindel sa det på Kvinneaktivistene i Oslo sitt verksted 11. februar om usaklige feministers «cruel comments» om transpersoners livssituasjon: «We must retain our humanity (…) We are better than that».
Les også: Hvorfor er det en trend blant incels å bli trans?
Debattata non grata
Norge er blant landene i verden med mest liberale lover på selvidentifisering – og minst gravejournalistikk og redaktørstyrt mainstream-debatt på tema.
Helt siden loven om endring av juridisk kjønn trådte i kraft i 2016, har den fjerde statsmakt pent lempet samfunnsplikten sin over på oss frivillige kronikkskrivere, inkludert Gjevjon og Ellingsen, med den belastningen påfølgende hatstempling har for privatliv og arbeidsforhold.
Ordet for kroppen vår, «kvinnen», redefineres i lovens øyne, mens de største mediehusene lukker sine egne.
Emosjonell utpressing og personrettet hatstempling brukes mot alle som protesterer. Det hele nådde et nytt nivå forrige uke på NRKs «Nytt på nytt», da Johan Golden spøkte ved bruk av den veletablerte «vil du ha en død datter eller en levende transsønn?»-retorikken til transaktivistene. Disse kan imidlertid ikke vise til forskning for at behandling garantert reduserer suicidalitet.
Blant dem finnes Pirelli Benestad som sier om å bli fratatt legelisensen: «jeg dør ikke av det, men det er det en del andre som gjør».
Når jeg ser Ellingsen og Gjevjons empatiblottede cowboy-opptreden på sosiale medier forstår jeg de 2611 skylappfeministene, inkludert kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen, som nylig signerte et opprop mot «umenneskelig transfobi» i Dagbladet.
Hvor lenge har ledelsen for WDI og matriarken.no hatt en nedkjølende effekt på utenforståendes deltagelse i debatten, og forståelsen av det emosjonelt krevende sakskomplekset, både blant debattredaksjoner, journalister, politikere og andre feminister? Det er vel ingen av de 2611 feministene som synes voldtektsmenn i kvinnefengsel faktisk er greit.
Tonje Gjevjon og WDI-leder Christina Ellingsen ser ut til i økende grad å ta det som et slags frikort i debatten at de har vært blant de fremste stemmene for feministisk motstand hittil. Den logikken er en slange som spiser sin egen hale: deres usaklighet skader deres egen sak.
Om kritiske, usynliggjorte feminister stiller oss stilltiende på sidelinjen må vi like fullt ta vår del av skylden for at kjønnssaken fortsetter å være debattata non grata i offentligheten.
Les også: – Dette er dramatisk for transpersoners helsesituasjon
