Få dager etter det famøse bildet til Sophie Elise, med en liten pose hvitt pulver, var Aftenpostens lederskribenter ute med sin forbudsideologiske pekefinger.
De gir brukerne av kokain skylden for at den brutale krigen mot narkotika ikke gir ønsket resultat. Etter flere år med debatt om rusreform og avkriminalisering, for å redusere skadelig stigma mot brukere, er det skuffende å se at en av Norges største aviser faller tilbake til å utpeke brukerne som syndebukker for volden rundt produksjon og distribusjon av illegale rusmidler.
Brukerne har underforstått også skylden for at Mexicos tidligere president, Felipe Calderón, gikk til full krig mot kartellene i 2006, med milliardstøtte fra USA. Flere titalls tusen voksne og barn er forsvunnet siden da, og 360.000 er drept.
Dette hadde jo heller ikke skjedd hvis verden bare var rusfri. Anklagene mot brukerne ligner til forveksling voldsmannens evige ansvarsfraskrivelse: «Se hva du fikk meg til å gjøre!».
Krigen mot narkotika startet med fordommer mot fremmede folkegrupper og deres rusmidler, samt en autoritær trang til å kontrollere hva andre folk gjør med egen kropp. Krigen skulle være over innen kort tid, man skulle utrydde stoffene.
I stedet skapte man et enormt svart marked, og kartellene man havnet i krig mot, de havnet også i krig mot hverandre. Man er i krig mot fruktene av egen fanatisme.
God samvittighet for krig
Det har vært kjent i flere tiår at narkotikamarkedet blir voldeligere jo mer vi kjemper imot det.
Kartellene har finansielle muskler nok til å undergrave hele stater gjennom vold og korrupsjon. De er som en hydra fra gresk mytologi; hugger man av et hode, vokser det ut to nye. Etter utallige nye hoder, og en verden i brann, har meningene heldigvis begynt å bli delte om strategien.
I 2012 sendte Colombia, Guatemala og Mexico et åpent brev til FN og ba om en gjennomgang av den globale innsatsen mot narkotika. De ba FN vurdere regulering for å stoppe pengestrømmen til kartellene.
Disse landene var slitne. De hadde gått «all in» i narkotikakrigen på vegne av oss alle, kun for å oppleve hundretusener av drepte, millioner drevet på flukt, utbredt vold og korrupsjon.
I 2016 arrangert derfor FN en ekstraordinær generalforsamling om narkotika, men krevde at avtaledokumentet måtte signeres første dagen. Viktige organisasjoner som var kritiske til krigen mot narkotika, fikk et lite side-arrangement. Motstemmene var farlige.
Norske medier var knapt interesserte da, men de våknet brått da Sophie Elise brøt både janteloven og tabuet mot illegale rusmidler her hjemme. De trengte åpenbart å rasjonalisere sin moralske fordømmelse: De første dagene beskyldte kommentatorene henne for å «reklamere» for ulovlig rus, underforstått var hun skyld i andre menneskers valg om å ruse seg.
Aftenposten tok det til absurde høyder, da de utpekte alle brukere av kokain som delaktige i drap. Kanskje man samtidig skulle benytte anledningen til å rette en pekefinger mot de som tror at fiasko kan snus til suksess i krigen mot narkotika, bare vi øker fordømmelsen, maktbruken og bryter noen flere menneskerettigheter?
President Rodrigo Duterte hadde all verdens selvtillit da hans nattlige dødsskvadroner henrettet tusenvis av filippinske brukere av illegale rusmidler uten lov eller dom. Heller ikke det at millioner av brukere fortsatt interneres i arbeidsleire, fengsles og utsettes for menneskerettighetsbrudd over hele kloden, fører til nevneverdige moralske anklager.
Er ikke alle som støtter krigen mot narkotika, litt ansvarlige for dens ofre? Man kan innvende at stoffene er så ekstremt farlige og vanedannende, at vi ikke har noe valg. Men dette framstår i dag hysterisk, særlig tatt i betraktning at krigen ikke gir de ønskede resultater.
Les også: Subjekt mener: Legalisering av cannabis er ikke nok
Apotek er løsningen
Forfalskninger og manglende kvalitetskontroll er også en konsekvens av forbudet. Forskerne rangerer alkoholen vi drikker som like skadelig og avhengighetsdannende som de aller hardeste stoffene.
Flere hundre millioner har prøvd ulovlige stoffer, og de fleste går det helt fint med. Alkohol og tobakk dreper langt flere.
Selv om man avkriminaliserer, holder bruken seg lav, særlig av de farligste stoffene. Moralpanikken bør derfor snart legge seg, og man kan erstatte myter og skremselspropaganda med edruelige advarsler og restriksjoner, slik vi har for tobakk, alkohol og legemidler.
At vi fører en verdensomspennende heksejakt på brukere av andre stoffer enn vi selv bruker, viser uansett at vi har en dyp antidemokratisk forakt for andre menneskers evne til å fatte beslutninger for eget liv. Det har blitt en selvbekreftende autoritær tanke, med stadig mer mistro, maktbruk, kriminalitet og korrupsjon; det har fått selv liberale demokratier til å forlate demokratiske prinsipper og menneskerettigheter. Dette er også kostnader.
Vi bør spørre oss hva slags motivasjon som ligger bak når krigen mot narkotika ikke avblåses eller revurderes til tross for enorme negative konsekvenser over hele kloden. Hadde de samme stoffene blitt produsert på lisens og solgt på apoteker, ville brukerne kunne velge stoffer som ikke bidrar til kriminalitet, som også er langt tryggere helsemessig.
Brukere kunne da lastes for sine handlinger mot andre, ikke for overtroiske signaleffekter eller kriger skapt av deres formyndere. At verden slutter å ruse seg, står ikke på menyen. Det er en barnslig fantasi, og så lenge vi tror på den, vil millioner av mennesker fortsatt fengsles og drepes mens våre største aviser utpeker brukerne som syndebukker for at politikken ikke fungerer slik man trodde den skulle.