Etter Nasjonalmuseet bemerkning om at bildet «Leiv Eriksson oppdager Amerika» (1893) er kolonialistisk, er det blitt oppmerksomhet rundt en rekke viktige deler av historien om Christian Krohgs maleri.
I Morgenbladet forrige uke ga professor i kunsthistorie, Øystein Sjåstad, den til nå beste redegjørelsen over nokså opprørende fakta, ikke bare om hvordan Columbus og Eiriksson på 1800-tallet gjenoppsto som rivaler om laurbærene for «Amerikas oppdager», men også om nazistenes forkjærlighet for Krohgs historiemaleri under krigen.
Men hvorfor overlater Sjåstad og flere med ham til leserne å trekke konsekvensene av den viktige historiekunnskapen de leverer? Det hele både startet jo, og forblir, en kuratorisk debatt. Saken er hvordan og hvorvidt et bestemt bilde skal vises i et musealt format.
Om ikke før, skulle vel avdelingsdirektør Stina Högkvists ord «kolonialisme» være rettferdiggjort ved synet av Krohgs bilde som bakgrunn for en Quisling-byste. Men har Sjåstad samtidig latt oss vite noe om hva et kunstverk er, har vært og kan være nettopp innenfor slikt som kolonialismens historie?
Forlegen og unnfallende
Vi må være enige om at mye her «uttrykker kolonialisme og hvit makt på sitt mest opplagte», men det er vel fremdeles slik at en fremstilling og et kunstverk forblir noe annet og mer enn de meningene og posisjonene som opptrer rundt det, eller som det også kan ha sprunget ut av?
Uten å insistere på noe som ikke restløst går opp i sine omstendigheter og ytre historie, uten en kunstteori, kan jeg ikke se man unngår å bli svar skyldig overfor anklager som for tiden svirrer i luften om «kanselleringskultur» og «woke».
Selvfølgelig er kunst del av sin tid. Men et maleri fra sent 1800-tall hadde for lengst vært rask hvis det ikke på en eller annen måte hadde vist, innenfor sin tid, noe som annerledes. Kunst er vel nettopp alternative måter som tiden kan framkomme for seg selv på, noe slikt som Walter Benjamin en gang kalte for en «tidsdifferensial».
Det er ikke bare Krogh-debatten som virker forlegen og unnfallende på dette punkt. Ikke bare i Högkvists berømmelige utsagn, men gjennomgående i Nasjonalmuseets uttalelser under sittende ledelse, har man falt tilbake på det premiss at kunsten kan og bør reduseres til spørsmål om snill og slem, og at museumsarbeid derfor er lik rettferdig omfordeling av ulike gruppers egne «fortellinger» eller «kanon».
Les også: Skam over egen kultur er woke på sitt mest opplagte
En provokasjon?
Kanskje er dette «relativisering av kvalitetsbegrepet», slik Steinar Gjessing anførte mot Nasjonalmuseet i Klassekampen nylig. Men når inneværende debatt tårner opp historiske faktaopplysninger, med den tydelige implikasjon at både museumsfolkenes og publikums spørsmål dermed er besvart, trenger vi andre ord på det: Kunst- og kvalitetsbegrepet konvergerer i dag i muligheten for å sette grenser for en mektig, representasjonalistisk trend som virkelig gjør det motsatte av relativisering, nemlig tenker kunst som et forherdet og absolutt vokabular i bestemte gruppers «fortellinger» eller «narrativer», eller også i bestemte -ismer og «tankegods».
Mens kunst dermed risikerer en skjebne som «ytring» eller «mening» som alt annet, er det godt å se at kunsthistorikeren Sjåstad et øyeblikk dukker frem og antyder grenser mot noe slikt, riktignok uten å trekke eksplisitte konsekvenser: Publikum i Chicago, som omkring 1890 satt klare til å se sin helt Leiv Eiriksson ta tittelen fra Columbus i hans egen klassisk opphøyde liga, fikk i stedet «modernistisk klattemaleri i fransk stil».
Hadde de stolte vikingene vært brødre av slike forblåste fillefranser som naturalisten Krohg kjente fra fiskerhytter og stupende båtdekk ved Skagen? Når Sjåstad ikke underslår en slik kunstnerisk provokasjon, vedgår han så vidt jeg kan se kunst som et intervall av tvetydighet eller tvil innenfor tiden og dens posisjoner.
Herfra kunne man endre denne debatten, løse opp den skjematisme som ikke bare styrer uttalelsene fra Nasjonalmuseet, men også et slikt hylekor om «kansellering» som de nå har pådratt seg.
Les også: Nasjonalmuseet burde ikke beklaget at de sa sannheten
