Vi kaller ofte woke for en ideologi. Men woke er også noe mer.
Aktivistisk radikal postmodernisme, eller woke som vi kaller det på folkemunne, er også en religiøs vekkelsesbevegelse. Derav navnet.
Radikal postmodernisme må nemlig ses i kontekst av at den oppsto i kjølvannet av kristendommens fall i Vesten, som etterlot seg et stort religiøst tomrom denne ideologien forsøker å fylle.
De liberale har funnet en ny kamp
Det bør sies at kristendommens fall også er overdrevet.
Troen har ikke falt unisont i samfunnet, men har blitt totalt usmakelig for den utdannede eliten. Dessuten er det primært i de liberale kirkesamfunnene at frafallet finner sted.
Når de liberale, høyt utdannede samfunnselitene mister sin kristne tro, vedvarer likevel deres religiøse impulser – som har et sterkt behov for felleskap, identitet og en fortelling som kan gi mening til vår tid, samt en kosmisk kamp og en indre reise av moralsk vekst.
Det kan med letthet argumenteres for at woke er noe mer og mektigere enn bare en identitet. Det kan faktisk være en vaskeekte religion.
Både postmodernismen generelt, og woke-bevegelsen, den radikale aktivistiske varianten av postmodernisme, har lange linjer som minimum går tilbake til den kristne reformasjonen på 1500-tallet, der enkeltmenneskets tolkning av verden settes opp mot kirkens store og komplekse strukturer.
Woke-ideologi gir uansett ikke mening uten å først ha et kristent verdensbilde, der alle mennesker er verdifulle i seg selv, og hvor synder må søkes tilgivelse for. Forøvrig er bevegelsen både langt hvitere og mer eurosentrisk enn kristendommen selv er, som har både sitt historiske utspring og sitt moderne etniske og geografiske tyngdepunkt i det globale sør.
Woke-religionens strukturer
Woke fyller alle de samme funksjonene i vårt nå «sekulære» samfunn som en religion gjør.
Her er noen eksempler: Woke er en ideologi som mange makthavere villig adopterer for å fremstå moralske og å rettferdigjøre sin egen makt ved. Politiske ledere hvitvasker sitt offentlige omdømme og forsøker med dette å beskytte seg mot kritikk fra venstresiden. Vi ser dette hos Demokratene i USA, Justin Trudeau sin regjering i Canada, samt i Storbritannia, der statsminister Rishi Sunak fremmes som et viktig fremskritt for etnisk representasjon, og hans rolle som styrtrik medlem av finansverden underspilles. Sunak ble heller ikke valgt av det Britiske folket, og man kan nok tilgis for å stille spørsmål ved hvem han egentlig representerer.
Men det er ikke bare politikere som pynter seg. De fleste av vestens store selskaper vasker sine hender rene i aktivismens fat gjennom Corporate social responsibility-trenden, der man lydig signaliserer støtte til siste sosiale bevegelse. Som regel uten andre reelle tiltak enn å bytte logoer på sosiale medier, kanskje poste et inkluderende bilde og komme med en uforpliktende uttalelse. Å marsjerer i takt er det som gjelder.
Bevegelsen både spres, populariseres og legitimeres av prestene: akademikere som utarbeider, forvalter og sprer læren. Resten av kirkens menn, kvinner og n^2 antall andre kjønn, altså universitetenes administrasjonsavdelinger, mangfoldsrepresentanter, lærere og så videre spiller også sine roller. Disse populariserer ideologien som makthaverne villig kler seg i, men tjener også selv på å tilpasse seg politiske prioriteringer. Slik beholder de blant annet jobbene sine. Som alltid i møte mellom det geistlige og politiske er påvirkningen gjensidig.
Videre legger den rette lære premissene for pressens budskap og verdensforståelsen til historiefortellerne. I gamle dager hadde vi utropere som spredte siste nytt for kongen og kirken, og vi hadde skalder, historiefortellere som formidlet gamle og nye hendelser gjennom sang og vers. Som regel var det historier som bekreftet maktens verdenssyn.
Woke har inntatt en viktig rolle i dagens strukturer: presse, utdanning, politikk og næringsliv. Men det er mer – for det finnes også konkret «teologi».
Den rette lære
Woke har sin arvesynd, i likhet med kristendommen.
Her er det medfødte privilegier, kolonialisme, eurosentrisme og hvit overmakt, som vi kollektivt må søke tilgivelse for. Dette oppnås ved å erkjenne sine medfødte privilegier og fæle historie, samt å gjøre botsøvelser – å kjempe for andres rettigheter, stemme på de rette politikere, delta i kollektive demonstrasjoner, ansette de rette hudfargene, sørge for at skolene fylles med riktige bøker, og konsumere kultur med representasjon fra riktige etnisiteter og kjønn, og så videre.
Woke gir også et menighetsfelleskap og et felles verdensbilde som skaper harmoni i inn-gruppen. Det holdes religiøse ritualer som samler og rettleder: Pride-parader, aksjoner og demonstrasjoner, kneling under nasjonalsangen eller før sportsarrangementer med mer. Dette bygger også opp delte erfaringer og skaper felles referanser, i tillegg til at det gjør religionen synlig i offentligheten på en måte som tradisjonelle religioner sjelden får rom for.
Apropos synlig utøvelse. Det finnes til og med religiøse symboler man kan ikle seg og identifisere seg med: kors og rosenkranser er byttet ut med Pride-flagg, feminist-buttons og antirasistiske klistremerker. Disse markerer tilhørighet og identitet, og gjør at man både kan gjenkjenne hverandre og flagge synspunkter offentlig. Det bør påpekes at disse bevegelsene ikke nødvendigvis er woke av natur. Rasisme, sexisme og homofobi kan motarbeides på mange måter og fra mange kanter, men denne nærmest religiøse bevegelsen har vist seg svært effektiv i å appropriere disse rettighetsbevegelsene og å filosofisk rense dem for alt ikke-woke.
Det finnes også hellige tekster for dem som særskilt ønsker å fordype seg i den rette lære. Det gjelder både nye, som «White fragility» (2018) av Robin DiAngelo, «The hate u give» (2017) av Angie Thomas og gamle klassikere som «Orientalism» (1978) av Edward Said og «Seksualitetens historie» (1976) av Michael Foucault.
Visse universiteter og høyskoler fungerer som «kirker» og «klostre» man kan dra til for å få undervisning og opplæring i både teori og aktivisme. Her kan man skille seg av fra omverden for en tid og fordype seg i troens detaljer.
Deretter går man fra student til misjonær – og forsøker å spre forståelse og kunnskap om bevegelsen til venner, familie og kolleger, samt arbeider strategisk for å gi den innpass i kulturen og politikken forøvrig.
I tillegg finnes det et politisk aspekt, ja til og med et frelsende aspekt.
Politisk kamp og eventuelt revolusjonen skal gi oss en bedre verden, der alle kan være frie til å uttrykke sin identitet, normene har blitt dekonstruert, og alle kan aksepteres uten fordommer fra noen.
Betraktninger om hvorvidt normer kan ha viktige funksjoner i samfunnet, eller om fordommer kanskje ligger iboende i menneskets natur, uteblir.
Å uttrykke seg selv er det høyeste gode, og ens egne forestillinger får bli Gud i dette religiøse systemet. Å rive ned noens virkelighetsbilde er blasfemi med denne logikken.
Les også: Det store problemet med woke er denne uredeligheten
EUs rolle
Woke har for lengst klart å befeste seg i storpolitikken, og har fått en sentral posisjon i en ny overnasjonal kirke, sammenlignbar med den katolske – nemlig EU.
Her har språket, begrepene og virkelighetsbildet til woke fått full medhold. Et eksempel er EU-kommisjonen (EUs «regjering») sitt korstog mot rasisme i 2020-25, samt deres LHBT+-politikk.
Som alltid når det kommer til EU-systemet, er innholdet pakket tett inn i byråkratisk sjargong, men resultatet er like fullt et kontinentalt prosjekt om å innføre ideologi ovenfra og ned gjennom et massivt byråkratisk system.
At EU nå får rolle som forvalter av et verdensbilde og forplikter medlemslandene til å følge woke-perspektiver, burde bekymre oss. For der den romersk-katolske kirken, det «originale» EU, historisk bygde på lange tradisjoner, inngående teologisk og filosofisk debatt og til og med vitenskapelig arbeid, er woke i sin rot både fundamentalistisk og anti-intellektuell.
Nå er spørsmålet i hvilken grad den radikale postmodernismen, altså woke, tåler å bli identifisert som og behandlet som en religion.
Les også: Woke omskriving av fortiden: Norsk stolthet er ikke rasisme
