Vi har nettopp feiret kvinnedagen 8. mars. Det er det gode grunner til.
Feminismen har kanskje vært den mest dominerende og endringskraftige samfunnsideologien i vår tid. Feminismen har i løpet av 150 år gått fra å være en frigjøringsideologi for kvinner og kvinnelig stemmerett, hos grupper av progressive kvinnepionerer, til offisiell likestillingsideologi for stater og samfunn over hele den vestlige verden.
Kvinner og menn har like rettigheter og muligheter, og deler nå i all hovedsak den politiske makten i de fleste vestlige samfunn. Feminismen har seiret, men en økende andel unge menn trekker seg fra feiringen. Er ikke feminismen også for menn?
Feminismen som premiss
Likestillingsminister (og feminist) Anette Trettebergstuen (AP) uttalte i et intervju i Morgenbladet 4. august i fjor, i forbindelse med etableringen av det nye Mannsutvalget, at «hun ville inkludere menn i det feministiske fellesskap», og at «alle menn bør selvfølgelig være feminister».
Flertallet av de som ble plukket ut til å delta i utvalget, er da også feminister. Med feminismens store innflytelse på samfunnsutviklingen og menns livs- og likestillingssituasjon skulle man tro at utvalgets mandat åpnet opp for å kunne evaluere feminismens innflytelse og konsekvenser for menns liv. Det gjør det ikke. Feminismen er ikke tema, men premiss.
Problemet er bare at ikke alle menn lenger aksepterer premisset, særlig ikke mange unge menn. Er feminismen en likestillingsideologi for begge kjønn?
Ordet feminisme er utledet fra det latinske ordet «femina» – kvinne. I henhold til Wikipedia er Feminisme «et bredt samlebegrep for ulike sosiale og politiske bevegelser, tankeretninger og ideologier som arbeider for sosial, økonomisk og politisk likeverd for kvinner», altså ikke for menn.
Kvinnesentrismen er også tydelig i Likestillingslovens formålsparagraf – § 1. ledd 3: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners …stilling», ikke menns. Som salige George Orwell kanskje kunne formulert det: «Begge kjønn er like, men det ene kjønnet er likere enn det andre».
Etter hvert som unge menns utenforskap øker, viser det seg at feminismen kanskje ikke er en del av løsningen, men heller en del av problemet.
Mannlige maskuline rollemodeller savnes
Jenter har i dag gode voksne rollemodeller av eget kjønn i oppveksten: både hjemme, i barnehagen, i skolen, og i media. Mange gutter har ikke det.
De mange tusener gutter som vokser opp uten far hjemme, finner heller ikke mange gode mannlige rollemodeller i det sterkt kvinnedominerte oppvekstmiljøet: barnehagen og skolen. Det er derfor ikke unaturlig at mange unge menn søker til sosiale og andre medier i sin søken etter attraktive maskuline rollemodeller. Og der finner de mye forskjellig, som for eksempel Jordan Peterson, og Andrew Tate.
Den kanadiske psykologen Jordan Peterson har med sine to bøker «12 regler for livet» (2018), og oppfølgeren «12 nye regler for livet» (2021) truffet en nerve hos mange menn. Han lover gutta verken gull eller damer, men fornuftige regler til selvhjelp for et godt og meningsfylt liv. Likevel har han flere millioner mannlige følgere, samt mange kvinnelige. Bøkene er bestselgere, og hans tre foredragsarrangementer i Oslo konserthus og Oslo spektrum ble raskt utsolgt. Bøkene og foredragene har fått lunken kritikk i norske medier, noe som kan ha sammenheng med hans kritiske holdning til feminismens dekonstruksjon og patologisering av maskuline kvaliteter.
Hans motpol er den amerikansk-britiske kickbokseren og influenseren Andrew Tate, som har opparbeidet seg en stor fan-skare blant mange unge menn i Norge og den vestlige verden – med et helt annet budskap. Han latterliggjør feminister, og spiller på en pervertert form for mannssjåvinisme og hypermaskulinitet. Tate ble nylig arrestert for trafficking og overgrep. Likevel er han skremmende populær blant en del unge menn som sliter med eget selvbilde og selvtillit, og som nå vender seg vekk fra feminismen i sin søken etter en annen og mer positiv mening med livet, for menn.
Les også: Vil du forstå unge menn? Da må du forstå forskjellen på Andrew Tate og Jordan Peterson
Empatigapet
Feminister kritiserer unge menn som fascineres av Jordan Peterson eller Andrew Tate for at de alle har misforstått feminismen. Men har de egentlig det?
Kan det være at de i stedet for å ha misforstått feminismen, har forstått noe som feminister selv ikke ser? Nemlig at feminismen ikke er en kjønnsnøytral likestillingsideologi for begge kjønn, like lite som Likestillingsloven er en kjønnsnøytral likestillingslov.
At feminismen egentlig er en kvinneideologi, som bidrar til at empatien i likestillingsdebatten og -politikken alltid ligger på kvinnene og mødrenes side. Og at mannen fremstilles som det dårligere kjønn. Kanskje søker mange unge menn feminismekritiske maskuline forbilder fordi de rett og slett føler seg fremmedgjort av feminismen.
Det er på tide å evaluere feminismens konsekvenser også for unge menns liv.
Les også: Menn bør ikke inkluderes i likestilling
