Hva betyr egentlig woke? Omtrent det motsatte av hva det pleide

Det hvite hus heiser wokes «progress flag» til topps. Det er altså ingen grunn til å tro på dem som mener bevegelsen har lite makt eller er i ferd med å forsvinne, skriver Mikkel Ihle Tande. (Foto: Getty.)
Det hvite hus heiser wokes «progress flag» til topps. Det er altså ingen grunn til å tro på dem som mener bevegelsen har lite makt eller er i ferd med å forsvinne, skriver Mikkel Ihle Tande. (Foto: Getty.)
Woke-aktivister har interesse av at ideene deres oppfattes som normale. For å avsløre dem må kritikerne vise til en presis definisjon, skriver Mikkel Ihle Tande.
Sjanger Dette er en kommentar. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Woke må defineres.

Ordet «woke» har aldri blitt brukt så mye i norske medier som de siste ukene.

Man skulle nesten tro vi hadde kommet forbi stadiet der det klages over selve begrepet. Det har vi ikke, og det vil vi heller aldri. Det er fordi de som er woke, har interesse av å tåkelegge hva begrepet innebærer. Slik kan de unngå motstand og lettere få gjennomslagskraft.

Andre er oppriktig forvirret. De som ikke har lest masse analyser fra amerikanske akademikere og uavhengige journalister, etterspør ofte en definisjon.

Derfor må vi woke-kritikere bli flinkere til å definere hva vi mener med «woke». Det er ikke minst i vår egen interesse.

Annonse

Klønete forsøk på definisjon

«Dette blir et slikt klipp som går viralt,» forutså skribent Bethany Mandel etter at hun nylig klønet det til på live tv.

Og det fikk hun rett i. I et intervju i forbindelse med lanseringen av sin nye bok, «Stolen Youth», ble hun spurt om å definere ordet, noe hun ikke klarte særlig godt. Antagelig var det mer på grunn av jernteppe enn at hun faktisk ikke vet hva det betyr.

Men mange delte klippet som bevis på hvor teite woke-kritikerne er: «Se, de vet ikke engang hva det er de frykter sånn!»

De fleste har imidlertid en intuitiv forståelse av hva woke betyr. De har hørt noen belære om hvor «problematisk» det er at «marginaliserte» grupper ikke er «representert» i ulike sektorer. De har fått med seg alle angrepene på «hvite menn som pusher 50», insisteringene på «systemer» og «strukturer» som holder minoriteter nede og kvinner nede.

Dette er woke-språk. Et språk som uttrykker en spesifikk ideologi, som tilhengerne har interesse av å fremstille som helt normal.

Sebra-strategien

Twitter-bruker «Wokal Distance» bruker en interessant metafor for å beskrive hvordan woke-tilhengerne opererer for å beskytte seg mot kritikk og motstand.

Han bruker sebraen som eksempel. Sebraer kamuflerer seg annerledes enn de fleste andre dyr. De går ikke i ett med naturen rundt seg, tvert imot. I stedet går de i ett med flokken, slik at løver og andre rovdyr ikke klarer å fokusere på ett individ.

Når forskere rødmerket enkelte sebraer for å følge dem, ble de raskt drept av løver. Dyrets beskyttelse er å fremstå som en ubestemmelig masse, forvirrende for alle som prøver å angripe.

VG-kommentator Selma Morens siste, og mye utskjelte, kommentar «Er det meg dere er redde for?» er et godt eksempel på dette fenomenet.

Her fremstiller Moren stolt seg selv som woke, fordi hun «mener diskriminering eksisterer». Dessuten synes hun det er «smått utrolig» at «en god del debattanter … bygger hele sin identitet på å bekjempe mørke woke-krefter – når de i mange sammenhenger er funnet på.»

Hvis saken var så enkel, ville også jeg og mine Subjekt-kollegaer blitt med i Morens woke-klubb. Men Subjekt er derimot kjent for å være en av de mest woke-kritiske aktørene i norsk offentlighet. Samtidig som et av våre slagord er «bli woke på den gode måten». Hvordan kan det ha seg?

En god del av begrepsforvirringen stammer fra bevisst tåkelegging fra faktisk woke-ideologer: sebra-strategien. Etter Bethany Mandels klønete tv-forsøk på definisjon var det flere kjente debattanter som uttalte at å bruke woke-begrepet i dag, er nærmest synonymt med hat mot minoriteter.

Selma Moren skriver også i VG: «De siste årene har det blitt et skjellsord, og det kommer ofte sammen med andre gloser.» Selv om vi gjerne skulle sett noen eksempler, kan vi godt tro på at enkelte kommentarfeltkrigere bruker begrepet slik.

Men å henge seg opp i dette er å tåkelegge debatten. For hvis man faktisk undersøker saken nærmere, og er nysgjerrig på sin motparts faktiske intensjon, oppdager man at begrepet i dag betyr omtrent det motsatte av hva det pleide.

Concept creep

VG bruker definisjonen «våken, oppvåknet», som ligner den opprinnelige betydningen som også står i ordbøker i dag.

Problemet er at denne definisjonen ikke er i nærheten av å være dekkende for slik begrepet brukes i dag. Woke er blitt offer for en ekstrem versjon av concept creep – begrepsutvidelse på norsk .

Personen som kanskje får mest anerkjennesle for å popularisere woke-begrepet, er sangeren Erykah Badu, som brukte det i sangen «Master Teacher» fra 2008. Erykah Badu definerer woke slik i et intervju med New York Times fra 2019: «it means we just pay attention to what’s going on around us, and are not easily swayed by the media, or by the angry mob, or by the group. You know: Stay focused, pay attention … don’t lean on your own understanding or anyone else’s, observe, evolve, eliminate things that no longer evolve.»

I denne betydningen er jeg woke som rakkern. Men som respons på hva begrepet har evolvert til, er jeg stolt anti-woke.

Siden 2008 har Erykah Badu selv fått kritikk av mobben for å ikke være woke nok. Dagens aktivister er altså enig i at betydningen har forandret seg. De har regelrett appropriert begrepet. Og gjort det til noe mer enn et adjektiv.

Der Badu fremhevet verdien av å tenke selv og være nysgjerrig, hetser de nye woke-aktivistene alle som ikke bøyer seg for mobbens agenda. Woke er ikke en fullgod religion, men en doktrine: «en grunnleggende teori eller lære innenfor et bestemt område som gir grunnlag for hvordan noen bør handle eller noe burde være.»

I woke-doktrinen tilber de ikke Gud for å frelses fra arvesynden. De tilber Staten for å få rettferdighet for hvite privilegier. Læresetningen har sitt utspring i postmoderne kritisk teori, en gren av samfunnsvitenskapen som har fullstendig overtatt amerikansk akademia – der flertallet nye ideer i Vesten springer ut av.

Woke er i direkte konfrontasjon med liberalismen, doktrinen som pleide å dominere hos Vestens intelligentsia. I liberalismen er rettferdighet at mennesker skal behandles likt, basert på deres karakter og ikke ytre kjennetegn som rase – slik Martin Luther King Jr. argumenterte for. Den mest kjente og kjære borgerrettighetsaktivistens drøm er nå blitt et mareritt. Prinsippene er reversert i woke, som tvinger gjennom rase-kvotering i høyere utdanning, rase-delte seremonier og boenheter i akademia og rasebasert opptak til kulturinstitusjoner.

Liberalisme i en humanistisk tradisjon står for universelle rettigheter, individuell frihet, toleranse og en fri og åpen debatt. I woke-doktrinen er rettigheter knyttet til identitet, for eksempel kravet om å betale 50 millioner kroner til alle svarte i oppreisning for slaveriet; kjettere er ikke frie til hverken å snakke eller bevege seg hvor de ønsker – som ved eksemplene på professorer som er blitt kansellert eller fysisk angrepet på universiteter.

Woke-aktivistene har interesse av at ordbokdefinisjonen består. Da virker de nemlig liberale og på linje med flertallet. Derfor må vi som er kritiske, komme med bedre alternativer.

En bedre definisjon

Woke er et begrep som er kommet for å bli, vi vil aldri få noen «norsk» versjon.

Nylig spurte Medier24 en rekke norske medieprofiler om deres definisjon og holdning til woke. Ikke overraskende var det kun kritiske røster som valgte å svare. Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen og Anki Gerhardsen, journalist og spaltist, kom heller med en beskrivelse enn en definisjon. Torbjørn Røe Isaksen, samfunnsredaktør i E24, aksepterer den nåværende definisjonen, men mener den ikke er opplysende.

Kjetil Rolness, sosiolog og skribent i Aftenposten og Subjekt, våger seg derimot på en definisjon: «Woke er den perverterte avsporingen av borgerrettighetskampen, kvinnebevegelsen og homobevegelsen. Woke erstatter spørsmålet om hva du gjør, med spørsmålet om hvem du er. Den erstatter politisk klokskap med moralsk renhet, effektiv handling med riktige ord, vitenskapelighet med dogmatiske teorier, og historisk kunnskap med ideer om arvesynd. Den gjør uenighet til blasfemi, og starter heksejakter mot kjettere. I sin ekstreme form er det snakk om en ny autoritær vekkelsesbølge som gjør skade på enkeltmennesker, institusjoner og den offentlig samtale.»

Dette er presist og velskrevet, men noe omfattende. Den har likheter med definisjonen Twitter-bruker «Wokal Distance» henviser til som løsning på å identifisere «woke-sebraene». Han siterer forfatter og forsker Neil Shenvi, som definerer woke med denne læresetningen: «Samfunnet er delt inn i undertrykte/undertrykkende grupper etter rase, klasse, kjønn, seksualitet, et cetera – via hegemonisk makt. Men privilegerte mennesker er blinde, og må bøye seg for den levde erfaringen til de marginaliserte – for å demontere urettferdige systemer.»

Dette er en presis definisjon av hva woke-ideologene faktisk tror. Og en god måte å identifisere hvem som faktisk er woke. For begrepet bør ikke vannes ut ved å brukes om alt mulig som ikke passer denne doktrinen.

Det er nemlig de woke som tjener på forvirringen. De har ingen interesse av å endre definisjonen, slik de klarte å endre definisjonen av «rasisme» i Merriam-Webster – USAs «most trusted» ordbok; nå må rasisme inkludere «systemisk undertrykkelse». Hvite kan altså ifølge ordboken ikke være offer for rasisme, noe i de i virkeligheten selvsagt kan.

Det er nettopp slike woke maktdemonstrasjoner som er det farlige med bevegelsen: å deler mennesker inn i grupper og skape konflikt mellom disse er starten på alle voldelige revolusjoner i historien.

Dette er ikke bare en frykt: foruten alle milliardene som gikk tapt i de voldelige opptøyene etter George Floyd-drapet, ble minst 25 mennesker drept.

USA har aldri vært mer opptatt av rase, samtidig som landet beviselig er mye mindre rasistisk enn noen gang før. Woke-dogmatismen tåkelegger mange års fantastiske fremskritt, og sprer en falsk historie som kan få dødelige følger.

Les også: Høyreekstremister og politisk korrekte kanselleringsaktivister er likere enn de liker

Maktens doktrine

I woke-doktrinen er de største syndene fordommer og ulikhet.

De tilber Staten fordi dette er det eneste verktøyet som er mektig nok til å frelse samfunnet for synd. De minner om kommunistene, som drømte om en statsløs utopi. De måtte bare ta kontroll over systemet først, for å gjennomføre endringene. Selvsagt ville de ikke gi opp makten frivillig, og det endte med et totalitært samfunn.

For makteliten er woke-mobben nyttige idioter – fotsoldater som kan kansellere brysomme stemmer og ta oppmerksomhet bort fra den virkelige skaperen av ulikhet: det ødelagte økonomiske systemet.

Woke-doktrinen har selvsagt sitt eget flagg: «the progess flag», som vist over.

Og som alle flagg gjør, indikerer det kontroll over et territorium. Alle som tviler på at woke-tilhengerne har makt, eller mener at fenomenet snart er over – bør minnes på at Det hvite hus i USA, under Demokratenes kontroll, stolt heiser woke-flagget til topps.

Nettopp derfor må man fortsette å argumentere mot woke-doktrinen. Man må, i henhold til liberalismens prinsipper, kreve bevis og rasjonelle argumenter for den undertrykkelsen de beskriver. Vage formuleringer om strukturer og ubevisste fordommer kan ikke aksepteres. Det kan heller ikke tåkelegging av begrepets innhold – i hvert fall ikke fra woke-kritisk hold.

Selvsagt må man anerkjenne at det finnes rasisme og diskriminering, men tweeten over motbeviser ene og alene at dette gjennomsyrer hele systemet.

Det er snarere motsatt: woke er blitt systemets egen doktrine.

Les også: Hva vi snakker om når vi advarer mot «woke» og kanselleringskultur

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar