Vi trenger byrom vi trives i. Da er det viktig at vi løfter en debatt om arkitektur.
Det finnes faktisk objektiv, vakker arkitektur. Og bærekraftig byutvikling handler også om estetikk og skjønnhet. Det håper vi at flere arkitekter i storbyene, især Kristiansand, snart tar inn over seg.
Vårt klare inntrykk er ikke bare at de store, nye byggene i Kristiansand fremstår som fremmedarter i ellers harmoniske strøk, vi mistenker også at enten har flertallet av arkitektene som utarbeider planforslag i Kristiansand, gått på samme skole eller så mangler de estetisk inspirasjon.
I virvaret av ulike «modernistiske» bygg blir de ofte sjelløse og generiske. Egenart handler om mer enn å være «utfordrende».
La oss understreke at miljømessige og funksjonelle hensyn selvfølgelig er viktige. Og selvfølgelig skal byutvikling preges av modernisering. Men modernisering er ikke synonymt med modernistisk, sjelløs og ruvende arkitektur. Snarere tvert imot.
Man bygger for alle i byen
La oss presisere følgende:
- SV og Frp er uenige om mye, og eksplisitt når det kommer til dispensasjonssaker og privat eiendomsrett. Det mener vi er en annen debatt.
- Undertegnede er likevel enige om at det bygges altfor mye «modernistisk» i byen vår, og at det er uheldig. Ikke bare blir byen generisk og kjedelig, den blir også lite trivelig å oppholde seg i.
- Vi ønsker ikke å fortelle arkitekter hvordan de skal skjøtte sitt arbeid, vi ønsker å løfte en debatt og utfordre byens arkitekter til å tenke utenfor boksen, slik at vi unngår å sette opp flere containerbygg i glass og betong.
Det finnes objektive kriterier for hva som er vakkert og stygt, uavhengig av hva arkitektene måtte hevde. Forskere peker blant annet på at moderne arkitektur gjør oss mer ulykkelige.
Folk flest er rett og slett ikke fornøyde med moderne arkitektur. Det fremkommer i en studie fra 2020, hvor forskerne har tatt i bruk siste skrik innen virtuell virkelighets-teknologi (VR). Forskerne fant ut at stedene som er preget av tradisjonell arkitektur, ble betydelig bedre mottatt enn moderne byrom.
Stadig godkjennes reguleringsplaner med firkantede bygg og som først og fremst består av glass og betong. Byggene er helt sikkert utrolig funksjonelle med gode boforhold, men når man bygger i bykjernen, bygger man ikke bare for de som skal bo i bygget. Man bygger også for alle brukerne av byen og for fremtidige generasjoner.
Les også: Kunstig intelligens inntar arkitekturen i full fart. På godt og vondt
Stedstilhørighet
Folkevalgte i norske kommuner mangler gode verktøy til å arbeide med estetisk bærekraft.
Mange vil kanskje peke på at det er et paradoks at vi skriver dette, og likevel stemmer for disse planene. Det handler i all sin enkelthet om at vi ikke opplever at vårt mandat som reguleringsmyndighet er å bestemme over arkitektur, men eksempelvis høyder, fotavtrykk og funksjoner. Vi har hverken kompetanse eller tid til å leke arkitekter, men det betyr ikke at vi ikke skal ta stilling til sosial bærekraft. Det er tross alt vi som vedtar planene.
Når det er sagt, mener vi begge at arkitektene nå må gå i seg selv. Vi, som alle i denne byen, må påse at vi ikke endrer byen vår til det ugjenkjennelige. Nå må arkitektene ta ansvar og sørge for at de største og mest visuelle byggene ikke motvirker stedstilhørigheten vår. Selvsagt skal vi bygge i ulike stilarter, men når vi sier ulike stilarter, mener vi at vi også må bygge «tradisjonelt».
Arkitektur sier mye om hvem vi er, og hvor vi kommer fra. Arkitektur er historie, det er kunst, og det er det størsteparten av oss forholder oss til når det kommer til bygg. Faktum er at de færreste får sett hvor funksjonelt og beboelig en bygning er – vi bor der jo ikke.
Det store flertallet av befolkningen får kun muligheten til å forholde seg til byggenes estetiske utforming. Derfor må vi sikre at estetisk bærekraft også settes på agendaen.
