Jeg tror krigen best kan forstås ikke bare som et resultat av russisk imperialisme. USA kan ha hatt en finger med i et spill for å involvere Russland i en lang og utmattende krig, som kan bli like skjebnesvanger for Putins regime som Afghanistan-krigen var for sovjetkommunismen.
Et sterkt svekket Russland vil kunne sette USA i en posisjon hvor de kan få tilgang til landets mineral -og energiressurser.Ved å gå inn for å trappe opp våpenhjelpen til Ukraina og raskt kvitte seg med fossil energi stiller de grønne partiene i Europa – ledet an av die Grünen i Tyskland og deres utenriksminister, Annalena Baerbock, seg i spissen for den koalisjonen av Grønne, Alternative og Liberale (GAL), som kan betegnes som USAs nyttige idioter.
USA blir ikke utfordret av et motvillig og protesterende Europa. Den største risikoen ved den amerikanske strategien består i at Kina griper Putin under armene og slik utmanøvrerer USA i kampen om ressurser i Russland og Arktis.
To provokasjoner
La oss først anta at Nato ikke utgjør noen militær trussel mot Russland. Nato forstår seg selv som en forsvarsallianse.
De østeuropeiske landene søkte om medlemskap i Nato for å beskytte seg mot naboen i øst, ikke for å bli et oppmarsjområde for et angrep mot Russland. Dessuten har Russland atomvåpen nok til å avskrekke ethvert forsøk på en invasjon vestfra.
Selv om vi forutsetter at alt dette er riktig, kan likevel USA ha hatt en interesse av å svekke Russland både militært og økonomisk ved å involvere landet i en lang og utmattende konflikt i Ukraina. Jeg skal kort nevne to indisier som støtter opp under en slik hypotese.
Selv om teorien skulle stemme, fratar ikke det Russland ansvaret for å ha gått til en angrepskrig i strid med folkeretten. Russland er the neighborhood bully. Det er imidlertid ikke uinteressant å spørre om ikke det som tirret den russiske bjørnen, og trigget krigen, kan ha vært del av en bevisst strategi fra USAs side?
Den første provokasjonen skjedde i 2008, da Nato på toppmøte i Bucuresti erklærte at Ukraina og Georgia vil kunne bli medlemer av alliansen. USAs president Georg Bush gikk hardt inn for et fremtidig Nato-medlemskap for Ukraina. Dette til tross for at europeiske allierte som Tyskland og Frankrike var sterkt mot dette, og at et stort flertall av befolkningen i Ukraina sa nei til å bli medlem i Nato.
I tillegg hadde den amerikanske ambassadøren i Moskva, nåværende CIA-direktør William Burns, advart mot at et slikt signal ville sette hele den russiske eliten (ikke bare Putin) i alarmberedskap. Ifølge Burns kunne Russland tenkes å invadere deler av det østlige Ukraina for å beskytte de russisktalende innbyggerne som var mot en tilnærming til Nato.
Den andre provokasjonen kom i forbindelse med opprøret på Maidan-plassen i Kiev i vinteren 2013-14, som endte med at den prorussiske regjeringen til president Viktor Janukovitsj ble erstattet med en ny nasjonalistisk regjering som ville orientere Ukraina vestover.
Ved siden av å håndplukke den nye statsministeren, hadde offisielle utsendinger fra USA, blant annet senatorene John McCain og Chris Murphy, gjentatte ganger møtt Oleh Tyahnybok, lederen av det høyreradikale og antirussiske partiet Svobada.
I 2012 hadde EU fordømt Svobada som rasistisk, antisemittisk og xenofobisk, og EU hadde oppfordret andre partier i det ukrainske parlamentet til hverken å støtte eller inngå noen form for samarbeid med partiet. Hvis USA hadde ønsket ikke å vekke fiendtlige reaksjoner i Moskva, hadde det vært lett for amerikanske representanter å ta avstand fra Tyahnybok og Svobada, samtidig som de hadde uttrykt støtte til alle de andre provestlige partiene i Ukraina under Euromaidan-opprøret.
Ifølge den engelske historikeren, Robert Service, var dråpen som fikk begeret fylt med amerikanske provokasjoner til å renne over for Putin, at USA og Ukraina 10. november 2021 inngikk en avtale om et strategisk partnerskap. Avtalen bekreftet den ukrainske regjerings rett til å arbeide for et medlemskap i Nato. Putin startet umiddelbart forberedelsene til å invadere Ukraina.
Da den fullskala invasjonen var et faktum, og krigen truet med å utslette den ukrainske nasjonen, var alle land i Vesten så å si blitt gjort til moralske gisler av situasjonen som hadde oppstått. Retten til selvforsvar mot en folkerettsstridig angrepskrig forente Vesten i en verdikamp, som også innbefattet våpenhjelp til Ukraina.
Det handler om energi
Samtidig bør vi stille følgende spørsmål: Inngår verdikampen for Ukrainas rett til nasjonal uavhengighet og selvbestemmelse for haukene i Washington i en større strategisk kamp for å svekke Russland?
Min hypotese er at det overordnete målet bak det amerikanske ønsket om å svekke Russland er å skaffe seg tilgang til landets mineral- og energiressurser. Da er det hensiktsmessig å drive en kile inn mellom Russland og Tyskland.
Økonomisk og militær styrke er en funksjon av billig og stabil energi. Ved hjelp av den såkalte skiferrevolusjonen var det amerikanske imperiet i stand til å stanse fallet i egen råoljeproduksjon og slå tilbake etter 9/11 2001. Kanskje bør den aggressive amerikanske utenrikspolitikken blant annet i Irak, Afghanistan og Libya delvis forklares i lys av denne energirevolusjonen? Det amerikanske militæret er en storforbruker av fossil energi.
Produksjonen av skiferolje og skifergass greier imidlertid ikke å nå tilbake til veksttakten fra tiden før koronapandemien. Veksttakten er halvert, og det er et åpent spørsmål om man noen gang vil komme tilbake til toppåret for amerikansk oljeproduksjon i 2019.
USAs dominans i verden krever mer fossil energi, og president Biden har gitt grønt lys for vanskelig og dyr oljeutvinning i nye områder i Alaska.
Det er rimelig å anta at amerikanske politiske og militære strateger har stilt seg to enkle spørsmål: Hvordan kan vi få opp prisen på olje og gass? Og hvordan kan vi sikre oss tilgangen til olje- og gassressurser også andre steder i verden?
Les også: Energikrisen kan snart sende kulturkrigerne ut i potetåkeren
Noe å tenke på for Europa
Kanskje bør utvidelsen av Nato østover forstås ikke først og fremst som rettet mot Russland, men mot Tyskland.
Med de tidigere sovjetiske koloniene fast forankret i et USA-ledet Nato ville faren for en gjentakelse av samarbeidet mellom Tyskland og Sovjetunionen fra mellomkrigstida – fra Rapallo-avtalen til Molotov-Ribbentrop-pakten – over hodet på landene i Øst-Europa være effektivt blokkert.
Særlig etter finanskrisen i 2008 ble Tyskland en seriøs økonomisk utfordrer. Reformer i skatte- og arbeidsmarkedspolitikken gjorde at den tyske innhentingen etter tilbakeslaget fikk karakter av et Wirtschaftswunder 2.0, og den tyske eksportindustrien utkonkurrerte andre land på det kinesiske vekstmarkedet.
Det har derfor vært i USAs interesse å stoppe en økonomisk (og politisk) tilnærming mellom Tyskland og Russland, og sentrale beslutningstakere i Washington har hele tiden markert motstand mot gassrørledningene Nord Stream 1 og 2, som forsynte Tyskland med billig gass.
Vi kan ikke se bort fra at det er et strategisk mål for USA å få tilgang til de russiske olje- og gassressursene som nå Tyskland og Europa delvis har blitt stengt ute fra, og delvis selv har stengt seg selv ute fra. Da kan det være gunstig at Russland svekkes, ja kanskje oppløses i mindre regionale enheter med marionettregimer som tar ordre fra USA. At Kina nå griper Putin under armene ved en kombinasjon av fredsdiplomati, intensivert økonomisk samarbeid og våpenleveranser, kan kanskje betraktes som et kontant svar på denne amerikanske strategien?
Med et større fotfeste i Russland vil USA kunne projisere sin makt videre nordover inn i Arktis, og sette seg i en gunstig posisjon overfor Kina i kampen om mineral- og gassressursene der. USAs militære nærvær i Europa vil derfor trolig i stigende grad være maritimt og forskyve seg nordover.
For Tyskland og Europa blir spørsmålet om ikke kontinentet – som følge av krigen i Ukraina og en ekstremistisk og selvskadende klimapolitikk – risikerer å bli redusert til den økonomiske statusen som den amerikanske Morgenthau-planen forutså for Tyskland etter den andre verdenskrigen: et område uten nevneverdig, med hverken billig fossil energi eller industri.
Les også: Det nye narrativet om sprengingen av Nord Stream er tvilsomt
