La meg starte med å si det som det er: hvis du er under 30, stoler jeg ikke på deg. Du forstår det rett og slett ikke. Du vet ikke hvordan det var.
Men nå skal du høre!
Første gang jeg hørte Nirvana – på starten av 90-tallet – hørte jeg noe nytt. Noe jeg aldri hadde hørt før.
Og jeg er sikker på at Nirvana også oppfattet seg selv slik, at de selv mente at de hadde skapt en ny og annerledes sound. Og de hadde rett. Ingen andre band låt som Nirvana. Faktisk representerte hele den såkalte Grunge-bølgen noe nytt, en ny musikkstil. Slik så vi det i hvert fall. Vi som sto midt oppi det.
Bevares, jeg forstår at ingenting kommer av ingenting. Musikalsk tærer Nirvana på inspirasjoner – fra blues til hardrock og en stor skvett punk – dypt rotfestet i den amerikanske rocketradisjonen. Men Nirvana gjorde ikke noe bevisst forsøk på å låte akkurat som disse inspirasjonene. Nirvana mente at Nirvana burde låte som Nirvana. Og ikke som noe annet.
Her gjemte det seg til og med et opprør. Et brudd med fortiden.
Fadermord
Tenk bare på hvordan de så ut. Uniformeringen med bondeskjorter og nedtonet normcore indikerte en kritikk av 80-tallets pompøse og utstyrsmettede hardrock. Det samme gjaldt musikken deres.
Slike fadermord er en del av en tradisjonell kulturell dynamikk. Det nye måtte unngå de etablert klisjeene som den forrige subkulturen stivnet i. God kultur var alltid ny kultur.
Slik hadde ungdomskulturen utviklet seg siden etterkrigstiden. Her oppstod helt nye kollektive og intensive muligheter for samvær rundt musikk som en følge av begynnende masseproduksjon av elektriske musikkinstrumenter og enklere tilgang til billig lyd- og forsterkerteknologi.
I tillegg kom 60-tallets velstandsboom der kjøpekraften øker, og ungdommen oppstår som et nytt profitabelt marked for mote og stil. Her oppstod ideen om ungdom som en ny «generasjon» med sin egen kultur, helt forskjellig fra de voksnes. De unge blir plutselig kulturbærende samtidig som musikk trår frem i sentrum av livsstilen deres på helt en ny måte. Det skjer en kollektiv eksplosjon av skiftende subkulturer, skiftende musikkulturer, som hadde en energi som vi har vanskelig for å forestille oss i dag. De hadde jo aldri sett det før. Det må ha vært helt vilt!
Men i dag ser det annerledes ut.
Les også: Å la elever streike skader kun elevene selv
Alt er retro
De unge har ikke skapt ny kultur – i hvert fall ikke musikkultur – de siste 20 årene.
Ungdommen, eller det som var ungdommen, holder på å forsvinne. Umerkelig, uten at vi helt har lagt merke til det, har et nytt syn på det kulturelle etablert seg. En ny tidsfølelse. Den nye musikken skal ikke lenger høres ut som om den er ny, men som om den er gammel. Den skal ikke høres ut som seg selv, men som noe annet, noe som har vært – en bestemt musikalsk genre, en musikalsk epoke, et bestemt historisk band.
Tidens kulturelle produkter – og her snakker jeg ikke bare om musikk – blir liksom født med en historisk indeks. De er «80-talls-», «60-talls-», «punk-», «Generasjon X-», «Beverly Hills 90210-» eller «Berlin-aktige». De etterligner bestemte stilparadigmer, design, subkulturer, teknologier eller medier fra siste halvdel av det 20. århundrets populærkultur.
Populærkulturen vrimler med 20-talls-, 70-talls- eller 80-talls-fester, hipsterkvartalene er fylt med retrokafeer, vintagebutikker, vinylbutikker og tradisjonelle barbersalonger; Y2K-moten fra 00-tallet gjentas som «Y2K»-mote hos dagens unge jenter, mens strømmetjenestene tilbyr serier som Mad Men, Stranger Things, The Deuce og Vinyl som til tross for alle forskjellighetene har det felles at de fascineres av 60-tallets, 70-tallets og 80-tallets materielle kultur.
De mest dedikerte retrofansene gjenoppvekker hele subkulturer og livsstiler (Roller-Girl-, Burlesque-, Rockabilly- eller Northern Soul-kultur). Før skapte man nytt, nå skaper man gammelt. Etter min mening er de kulturelle konsekvensene av denne tidsmessige omvendingen hverken fullt forstått av forskerne, populærkulturinteresserte kulturskribenter – eller av ungdommene selv.
Progressivt konservative
Et godt sted å starte er Greta van Fleets «Safari song» (2017). Eller Jack White. Det er som om at disse kunstnernes ambisjon om å lage noe nytt og unikt forstyrres av en like sterk impuls mot å «etterligne», å gjenskape en fortidig sound.
Men savner man et eget uttrykk, da misforstår man hva det handler om. Man bruker de gamle brillene der det kreves nye. Retroprodukter vil etterligne. Det er det som er hele poenget. Spørsmålet er snarere hvordan de gjør det.
Jeg tror grunnleggende sett at det kan skje på to måter: tidens retrofenomener etterligner enten det autentiske eller det inautentiske. Det handler enten om kjærlighet eller ironi. Og retrokulturen er full av begge deler – noen ganger i et spennende blandingsforhold. Men det er en helt avgjørende forskjell mellom de to perspektivene: mens de ironiske retrouttrykkene ødelegger noe som aldri burde vært skapt, redder de genuine retrouttrykkene noe som ikke må gå tapt.
De sistnevnte er de interessante her. De bevarer. Restaurerer. Gjenfinner noe glemt, noe forsvunnet: gjenoppdager medier, teknologier, design, subkulturer, estetiske universer som ufortjent har blitt kastet på forbrukerkulturens søppeldynge.
Retrokulturen gjør opprør mot motenes stadige endringer. Den forsvarer det som den tradisjonelle ungdomskulturen dumt har ofret i troen på at kulturen alltid beveger seg fremover, og at det nye – enten det er teknologi eller musikk – alltid er det beste. Min generasjon levde faktisk i denne villfarelsen da vi var unge. Vi burde ha visst bedre. Men likevel omfavnet vi ukritisk det nye.
Kanskje har denne tradisjonelle tidsfølelsen nå skapt så mye fortid, at fortiden endelig har begynt å ta hevn over nåtiden. Nå er det det som er blitt kastet bort – men som ikke burde ha blitt kastet bort – som har tiltrekningskraft. Så mange ting å redde og gjenoppdage.
Ungdommens tid som kulturbærende er over. I hvert fall på det musikalske området. Det kan man beklage. Men man bedrar seg selv for opplevelser hvis man ikke anerkjenner den progressive siden av ungdommens konservatisme.
