Subjekts debattredaktør Mikkel Ihle Tandes fremstilling av vår forfatter Alain de Benoist er misvisende.
Han skriver at Benoist er imot «representativt demokrati» uten å samtidig påpeke at Benoist er for mer direkte demokrati og sterkere lokalt selvstyre. Dette gir et feilaktig inntrykk av at Benoist er imot demokrati som en helhet. Og dermed fremstiller dette meg og mitt forlag Legatum Publishing også som fiendtlig innstilt til demokratiet, noe som selvfølgelig ikke stemmer.
Jeg opplever det som viktig å påpeke at Wikipedia ikke er en tilstrekkelig god kilde når man skal uttale seg offentlig på et tema, og vil derfor oppfordre Tande til å selv lese primærkilder, i dette tilfellet Benoists egne ord.
For å sitere Benoist direkte, fra Manifest for en europeisk renessanse: «Demokrati er styreformen som er best egnet til å ivareta samfunnets pluralisme: fredelige løsninger på idékonflikter, fravær av tvang i forholdet mellom flertall og mindretall, mindretalls ytringsfrihet fordi de kan være morgendagens flertall.»
Og videre:
«Fornyelse av den demokratiske ånd innebærer å … søke å iverksette et ekte deltagende demokrati på alle nivåer … For å oppnå dette, må man i mindre grad anse politikk som et statlig anliggende og heller gjenskape et rom for politisk deltagelse på grunnivå: hver borger bør være involvert i ivaretagelsen av det felles beste … Den passive forbrukeren, borgeren som er blitt redusert til en tilskuer med private rettigheter, vil ikke kunne aktiviseres på noen annen måte enn gjennom en radikalt desentralisert form for grasrotdemokrati som gir hver enkelt en rolle i valget av og kontrollen over eget liv. Praksisen med folkeavstemninger kan også gjenopplives på folkets initiativ.»
Les også: Han burde kanskje lest seg opp på avisen han kritiserer
Prisbelønt forfatter
Når det kommer til ytrings- og meningsfrihet, sier han følgende:
«Meningsfriheten … tillater av prinsipp ingen unntak … Det nye høyre går inn for en tilbakevending til kritisk tenkning og kjemper for total ytringsfrihet.»
Dette kan ikke tolkes på noen annen måte enn at han er for individuelle rettigheter. Benoist går faktisk et skritt videre, og argumenterer for å styrke den enkeltes rett og mulighet til reell demokratisk deltakelse. Dette kommer ikke frem i Wikipedias artikkel. Som Tande selv er smertelig klar over, og legger frem i sin artikkel, finnes det mange uredelige aktører som sprer halvsannheter, usannheter, eller til og med beint frem lyver, for å score billige og kortsiktige politiske poeng. Dette er ødeleggende for oss alle sammen på lang sikt.
Ytterligere føler jeg dessverre at det også må presiseres – noe debattredaktøren selv beklager seg over i sin artikkel at burde ha vært en selvfølgelighet – at ikke alt man publiserer nødvendigvis reflekterer ens egne personlige meninger. Vårt formål er å publisere et spektrum av ideer og synspunkter som vi opplever er relativt ukjent i Norge, og som vi tror er interessant og spennende for vårt publikum å lese mer om. Ved å gjøre dette bidrar vi til å utvide og nyansere det offentlige ordskiftet med viktige nye innspill.
Vi er fortsatt et lite og nystartet forlag, men forfatterne, ideene og tematikken i bøkene vi publiserer er høyst relevante. Boken av Dominique Venner som vi skal utgi, «Europeernes historie og tradisjon – 30 000 års identitet», har vært en inspirasjonskilde for Identitærbevegelsen, og uansett hva man måtte mene om dem eller Venner, er det interessant for offentligheten å få innblikk i ideene som inspirerer dem. Vår oversettelse av Alain de Benoists «Fire skikkelser fra Den tyske konservative revolusjon», som presenterer tenkerne Werner Sombart, Arthur Moeller van den Bruck, Ernst Niekisch og Oswald Spengler, viser blant annet at det fantes en konservativ opposisjon til nasjonalsosialismen i sin samtid, noe som er ukjent for mange i Norge.
Alain de Benoists bøker er blitt publisert i Frankrike av de største forlagene der (Robert Laffont, Albin Michel, Plon, etc.) og har per i dag blitt oversatt til rundt femten forskjellige språk. I 1977 mottok han prisen Le Grand Prix de l’Académie française, som er en av de høyeste æresbevisningene i franske litterære kretser.
Les også: Noen deler av kritikken mot Subjekt må vi ta til oss. Andre deler kan ikke aksepteres
