Jublet du over lønnsoppgjøret? Arbeidstakerne fikk et tillegg på 5,2 prosent etter forhandlinger som handlet mest om å kompensere for inflasjon. Men fikk de reallønnsvekst?
Tillegget utligner knapt nok den beregnede veksten i konsumprisene (KPI), som er forventet å bli ca. 5 prosent i 2023. Om det blir så «lavt», er vanskelig å si. Akkurat nå er den 6,5 prosent.
Mange økonomer og kanskje også folk flest mener KPI undervurderer den reelle veksten i konsumprisene. Vi legger her til side diskusjonen om hvorvidt KPI er riktig eller ikke.
Prisvekst er et uttrykk for at pengene blir mindre verdt. Penger er det vi kaller et «universelt byttemiddel». Det vil si at vi kan bruke penger til å kjøpe alt mulig. Vi kan for eksempel bruke penger til å kjøpe forbruksvarer og forbrukstjenester, som er det som inngår i KPI.
Men vi kan også bruke dem til å kjøpe for eksempel fast eiendom og verdipapirer, som ikke inngår i KPI. Prisen på fast eiendom, særlig i byene, og verdipapirer, særlig de som er børsnotert, stiger erfaringsmessig mye raskere enn KPI. Hvis vi skal måle reduksjonen av pengeverdien generelt, må vi ta med alt som kan kjøpes for penger, ikke bare forbruksvarer.
Det er vanskelig å lage en indeks som dekker alle ting. For hvor mye skal du putte oppi «kurven» av hver enkelt ting? To eller tre brød per uke? 15 aksjer i Equinor eller ingen? En leilighet i Oslo eller en enebolig på Snåsa? Dette lar seg ikke gjøre.
Pengemengdeveksten er det eneste vi kan bruke
Den eneste måten å måle det samlede verditapet på pengene er å se på veksten i pengemengden. Årsaken er at den samlede verdien på alle norske kroner ikke vokser bare fordi det produseres mer kroner. Med flere kroner «utvannes» bare verdien av hver enkelt krone.
Over lengre tid øker pengemengden i Norge med litt mer enn 7 prosent i gjennomsnitt per år. Dette vanner dermed ut pengeverdien med omtrent 7 prosent. Det vil si at verditapet på penger, målt opp mot alt annet, er omtrent 7 prosent per år. Hvorfor det er slik, får vi ta i en senere kronikk. Det er nok at vi her slår fast at det er dette som er politikken.
Tilbake til avtalen i lønnsoppgjøret. I og med at det endte omtrent i null, sett opp mot konsumprisene, får arbeidstakerne muligens akkurat nok til å dekke økte utgifter til sitt daglige brød.
Det blir som om arbeidstakerne fikk lønnen utbetalt i dagligvarekuponger utstedt av sosialetaten i stedet for å få dem som penger som kan brukes til å kjøpe alt mulig.
Dermed blir vanlige folk utkonkurrert i kampen om kapitalen, fast eiendom i pressområdene og det som trengs for å vedlikeholde boliger. Konsekvensen er at ulikheten mellom arbeidstakere og de rike fortsetter å øke.
Rentetrusselen
Arbeidsgiversiden og staten truet på sedvanlig vis arbeidstakerne til å vise moderasjon. De påsto som alltid at det var nødvendig for å forhindre inflasjon, noe som ville føre til renteøkning, og som i sin tur ville påføre alle låntakere kostnader.
Arbeidsgiverne og staten fremstiller årsaksforholdet helt feil, men det skjønner ikke fagforeningene. De forstår ikke at det er veksten i pengemengden, og ikke fordelingen av pengemengden, som svekker pengeverdien.
Fagforeningene gikk fem på når de fikk denne trusselen slengt etter seg. Det gjør de alltid. De fleste medlemmene har gjeld, og forstår ikke inflasjon. Derfor blir de redde både for at de må betale mer på lånene sine og at andre vil gi dem skylda for rentehevingene.
Jeg er oppriktig bekymret for at hverken arbeidstakerne eller økonomene og lederne i fagforeningene forstår hva inflasjon er, og hvordan kombinasjonen av inflasjon og lønnsoppgjør hele tiden svekker arbeidstakernes posisjon.
Les også: De nye kostholdsrådene er mer politiske enn kunnskapsbaserte
Oppsummering og konklusjon
Lønnsoppgjøret for 2023 kompenserer ikke for pengenes verditap. Resultatet er nedgang i reallønnen.
Årets oppgjør viser at inflasjon er kjempeviktig. Svært få arbeidstakere forstår hva det er. Mange av dem har mye gjeld, og er redde for at økt lønn skal gi høyere rente. De er ikke lenger bare parter i lønnsforhandlingene. De har i tillegg blitt gisler i en krig som handler om å videreføre en skadelig pengepolitikk basert på et ønske om å øke pengemengden.
Over tid er omfordelingseffekten av inflasjon enorm, fordi den beriker staten og de mest velstående på bekostning av vanlige arbeidstakere. Men det får vi ta ved en senere anledning.
Det er nok å slå fast at dette er en villet politikk.
Les også: Er banksystemet i ferd med å kollapse?
