I år 2000 ble Oslo-skolen av flere sammenlignet med et tankskip i dårlig driv.
Testresultatene fra den internasjonale Pisa-undersøkelsen viste behov for å endre retningen og sette fart i læringen av grunnleggende ferdigheter. Å ta på seg kapteinjobben krevde en særdeles sterk evne til å styre og ta beslutninger over tid.
Utdanningsdirektør Astrid Søgnen tok på seg oppdraget, snudde tankskipet, og klarte – på tross av forsøk på oppvigleri hos lærerbesetningen – å holde stø kurs. Nå er imidlertid et annet skole-tankskip kommet ut av kurs, men denne gangen er skipet kapret av små og mellomstore pirater – de umulige elevene.
Hvordan skal lærerne klare å gjøre folk ut av elever som slår, krenker og truer seg fram til mytteri i klasserommet?
Elevene tar makten
Dagens debatt om vold, uro og krenkende atferd i skolens klasserom er viktig for oss alle, fordi det handler om hvordan elevene dannes til samfunnsmennesker.
Når vi hører om stadig flere elever som prøver å tilrane seg makt og autoritet, hvordan skal så læreren evne å være kaptein? Om vi ikke blir bevisst på maktprinsippene som råder i skolen, vil fremtidige skoledebatter stadig handle om hvordan vi skal ta makten tilbake fra elever som krenker og er voldelige.
Diskursen om hierarki og maktprinsipper har ikke vært en stueren debatt i barnehage og skole. Når makt ikke aksentueres i skolen, eksisterer det liten bevissthet om hvordan følelsen av makt kjennes for barn og unge. Det er alltid noen som er beredt til å ta makten, da den er et episentrum uansett hvem som legger beslag på den. Hva skjer når skolen abdiserer som autoritet?
Skolens ønske om å gjøre eleven mer delaktig og medvirkende i sin læringsprosess kan ha ført til et slags overslag, der elevers dårlige oppførsel blir unnskyldt og bortforklart i iveren etter å anerkjenne den andre. Læreren står i fare for å miste sin egen autoritet av syne, og det dannes en egalitær klasseromsstruktur. Premissene for maktbalansen mellom lærer og elev blir umerkelig omstrukturert og snudd opp-ned. Gradvis har læreren blitt fratatt sin autoritet og sine sanksjonsmuligheter.
I fjor kom det inn over 20.000 avviksmeldinger om vold, trusler og krenkelser mot skoleansatte i Norges tjue største kommuner – det er over 100 alvorlige krenkelser hver eneste dag.
En deilig maktfølelse
Den såkalte «trygge» skolen har lenge vært en mestringsarena for de flinke, og en risikoarena for de som strever.
Som elev er du heldig om du går i en klasse der læreren ennå vet å bruke sin autoritet, ved for eksempel å ta fra elever krenkende virkemidler. I overgangen av nytt lovverk i 2017, der læreren ikke fikk ta i elever, eller sende dem på gangen, mistet læreren mye av sin autoritet til å bestemme i klasserommet. Elever med foresatte i ryggen fikk anledning til å klage til Statsforvalteren, og skolen begynte å bli redde i sin håndtering av elevene.
Den seneste tidsepokens fokus på individets rettigheter fører til at også skoleledere forholder seg unnlatende. Elever og foresattes versjon av hva som skjer, blir trodd på og lyttet til mer enn lærerens. Dette er i ferd med å bli en slags gordisk knute det ikke går an å vikle seg ut av uten at noe går tapt. Knuten kan bare løses opp ved å kutte den rett av med ett sverdhugg. Selv om noe kan gå tapt i øyeblikket slaget treffer, vinner skolen tillit ved å vise at den ikke skal være en arena for voldelige elever.
En del barn har fått lov til å kjenne hvilken deilig følelse det er å ha makt, og bestemme over andre, krenke, kommandere og true. Spør barnehageansatte hvordan de går inn og korrigerer et barns begynnende følelse av å «rule» over andre.
Ansatte i barnehage bør selvfølgelig få mye høyere lønn, for antagelig sparer de oss og samfunnet for veldig mye trøbbel ved å intervenere allerede i småbarnsalder. Så ser vi det på skolen: at elever som har forblitt i følelsen av å ha makt over andre, må avlæres dette. Jo lengre maktfølelsen får næring, jo vanskeligere er den å korrigere.
En rektor hadde som mantra at det aldri var elevens feil eller ansvar at ting gikk galt – det var bare lærerne selv som ikke var flinke nok til å legge til rette for at eleven skulle lykkes. Skulle vi tatt rektorens elevsyn på alvor, fører dette til at det hierarkiske prinsippet snus opp-ned. Eleven bestemmer over læreren, og skal ikke lastes for sine ugjerninger. Når skal eleven lære å ta ansvar da? Og hva forteller det oss om lærerens autoritet?
Hvis du får valget mellom å redde 200.000 eller 10.000 skoleelever
Ole Martin Moen, lærer og filosofiprofessor, peker på skolen som den offentlige institusjon som «står for den groveste omsorgssvikten i vårt samfunn… Hele 25 prosent av den samlete elevmassen rapporterer at de gruer seg til å gå på skolen, noe som utgjør ca. 200.000 norske skoleelever. De kan ikke velge seg bort fra skolen (skoleplikt), og skolen har en omsorgsplikt for elevene i skoletiden, og har derfor ansvar for å gi elevene omsorg når de er på skolen».
Utdanningsministere og politikere tror på ordenes umiddelbare virkning. Når det sies at skolen er en arena der alle skal føle seg trygge, så tror politikere at ordene virker og blir omsatt til handling. Men ordene er bare velmenende, og representerer ikke automatisk virkelighet og sannhet. Torbjørn Røe Isaksen (2014) skal i anstendighetens navn nevnes som en statsråd som innførte i lovverket at det er mobberen som skal kunne flyttes – ikke den som blir mobbet.
På tross av legitimeringen av denne revolusjonerende praksisen, kan forskningen fortelle oss at det kun er blitt gjort et par ganger på snart ti år. Det er antagelig en studie verdt å undersøke hvorfor ikke ordene i lovteksten blir fulgt. Er vi redde for å virke hjerteløse overfor mobberen? Det er ingen statistikk som sier hvor mange som har byttet skole eller flyttet fordi de ville vekk fra et krenkende skolemiljø. Antagelig er det veldig mange.
Les også: Mener skeive aktivister sniker seg inn i skolebøkene
Følg reglene, ikke lag dine egne
Kunnskapsminister Tonje Brenna (AP) og tidligere kunnskapsminister Tore Sanner (H) er i Politisk kvarter 11. april enige om at skoleledere og -eiere må bistå lærerne i deres rolle for å bestå som autoritet i klasserommet.
Malurten er at politikerne skylder på hverandres respektive regjeringstid, og trenerer dermed samfunnets evne til å finne umiddelbare tiltak. Arbeiderpartiet postulerer politikk om en skole hvor alle kan passe inn. Men bør vi ikke da i påvente av denne utopien lage egne grupper for de som trenger trening til å være sammen med en hel klasse uten å slå læreren eller medelever? Skal det ikke stålnerver og et nokså kaldt hjerte til for å se med åpne øyne på at utallige elevers skolegang blir ødelagt, i påvente av modning for smågangstere og pirater?
For å minimere skadeomfanget må elever som truer, ødelegger og mobber, bli tatt ut av det store felleskapet og føres inn i mindre felleskap, der hovedmålet for opplæringen er å tilegne seg og lære sosiale grep, for å kunne oppføre seg sammen med andre. Skolen bedriver risikosport med elevers framtidige liv om de ikke legger til rette for at en slik elevkompetanse kan være oppnåelig. «Per» kan bli veiledet inn i den store gruppa så snart han viser god fremgang i det å være inne i en mindre gruppe.
Jeg hører allerede foreldrene rope: «Dette er stigmatisering!» Skolen skal samarbeidet med hjemmet, men hjemmet skal også samarbeide med skolen. Ellers er det blitt sånn at hjemmet dikterer skolen, og læreren henvises til en brikke i opplæringsspillet, der reglene er satt av den enkelte elev med foreldre i ryggen: «Piratspillet», kunne det hete.
Risikovurdering: ta ansvar!
Selvfølgelig var det allerede en del lik i lasten før det sprelske 1970-tallet, da skolen var et mer lukket system.
Et spennende forskningsprosjekt ville vært å undersøke hvordan meldingsbøkene før 70-tallet informerte hjemmet om uakseptabel oppførsel: «Per har oppført seg dårlig i dag, og blir sendt hjem fra skolen. Han har ertet Lise for at hun er tykk.» Foreldrene til Per ga han sikkert husarrest, og var i tillegg flaue over å møte Lises foreldre på gaten. De unnskyldte seg overfor læreren i svaret tilbake: «Vi beklager på det dypeste Pers oppførsel, og ber på hans vegne om unnskyldning. Vi har pratet med Per, og gjort han oppmerksom på at slik oppførsel ikke er akseptabel. Han har også sittet inne på ettermiddagene denne uken.»
Det ligger mye allmenn beskyttelse i en slik melding, for både Per og Lise. Samfunnet fulgte med og sanksjonerte. Det ble ikke debattert videre i meldingsboka hvorvidt Per eller Lise hadde rett. Reglene og konvensjonene hadde gyldighet, og orden var satt.
Vi har ikke tid til skyttergravspolitikk mellom venstre- og høyresiden. Vi må gi ryggdekning til den autoritet som skal skape de trygge klasserommene, og lære pirater in spe god folkeskikk. Det handler ikke om smågangsterne er fra vest- eller østkant, fattig eller rik. Vi må slutte å synes synd på elevene, og ikke bortforklare det vi ser. Det er diskriminerende å ikke ta alle typer elever på alvor. Verden er beviselig full av unge mennesker som vokser ved å bli stilt krav til. Men de som er på ville veier, må ha et opplæringstilbud, som ikke utkonkurrerer eller ødelegger andres opplæringstilbud.
Skolen kan ikke vente på ytterligere utredninger, da det handler om de som går til skolen hver dag, nå.
Man kan si mangt om Astrid Søgnen, men hun var en sterk kaptein, med en unik tro på at Oslo-skolens mangfold av elever skulle tilegne seg grunnleggende ferdigheter på en langt bedre måte enn resultatene hadde vist de siste tiårene. Vilje og evne til å styre kan endre et tankskips kurs.
Det må kanskje en til av hennes kaliber for å tørre å ta grep som kan snu det nye tankskipet fullt av viltre småpirater. Eller så kan vi gjøre det filosof Ole Martin Moen lurer på om er nødvendig: Melde skolen til Barnevernet.
