Samfunnsdebatten i dag tar gjerne utgangspunkt i at vi alle i bunn og grunn er helt like.
Ikke bare skal kvinner og menn ha samme muligheter. Dersom resultatet er ulikt, er det skjedd noe feil. Det skal være kjønnsbalanse i arbeidslivet, kjønnsbalanse i hjemmet og aller helst også kjønnsbalanse innad i mennesket.
Å være kvinne er en litt annen opplevelse enn å være mann. Dersom vi nekter å snakke om det, mister vi flere aspekter ved det å være menneske. Personlig skulle jeg ønske at det var mer refleksjon om hvordan vi kan leve gode og helhetlige liv, fremfor alt snakket om hvordan man får spissest mulig albuer i arbeidslivet. Det er nok artikler der ute om hvordan man skal komponere en e-post slik at den du snakker med, ikke skal forstå at du har to X-kromosomer.
Det er et paradoks at feminisme ofte blir brukt til å demonisere både maskulinitet og femininitet. Feminisme burde dreie seg om å skape like muligheter for begge kjønn, og å understreke at femininitet også er noe verdifullt. Isteden virker det som vi alle bør spille en androgyn rolle uten feminine eller maskuline trekk. Husmødre eller de som ønsker å bruke tiden sin på å følge opp egne barn, blir omtalt som «tapere i arbeidslivet». Samtidig virker de eneste som taler menns sak, å være grunne provokatører som Andrew Tate.
Hvordan kvinner kom ut av kjøkkenet
Jeg leste forleden «Det annet kjønn» (1949) av Simone De Beauvoir.
Hovedtrekkene jeg satt igjen med, er at man som menneske trenger å kunne skape og å utfolde seg for å være hel. Det har tradisjonelt vært forbeholdt menn. Men la oss ikke lure oss selv; de aller fleste i historien har ikke kunne skape eller utfolde seg. De aller fleste menn har ikke vært fristilt til å tenke, skrive eller å utvikle seg.
De aller fleste kvinner og menn har gjennom menneskehetens historie vært allierte i en kamp for å få hverdagen til å gå rundt. Det er ikke sånn at det arbeidet menn har «fått lov til å gjøre», alltid har vært frigjørende. For den gjengse mann og kvinne har realiteten vært hardt arbeid og absolutt fattigdom fra jordbruksrevolusjonen for 11.000 år siden og frem til forrige århundre.
En viktig grunn til at kvinner har «kommet seg ut av kjøkkenet», er at arbeidet i hjemmet ikke lengre tar like mye tid. Med revolusjonerende teknologi som vaskemaskin, oppvaskmaskin og støvsuger er arbeid som før tok en hel dag, blitt redusert til få timer. Barn har også i større grad blitt overlatt til storfamilien – altså staten. Slik er kvinner i dag frigitt fra hjemmet. Den frigitte tiden har vi brukt til å bidra i samfunnet og tjene penger.
Istedenfor at teknologien har gitt oss alle mer fritid, har den økt arbeidsstyrken.
Les også: Når går pornoalarmen?
En filosofi for kvinner?
Å være et kvinnelig individ virker likevel å være en ganske ny ting.
Med bakgrunn i at kvinner har vært «stille» de siste 2.000 årene, har man ikke noe begrep om hva det vil si å være en god kvinne. Selv om de aller fleste menn har vært allierte i kampen om å få brød på bordet og slekten videre, har det vært et lite fåtall menn som har hatt mulighet til å utforske hva det vil si å være menneske. Dette er det likevel mye færre kvinner som har hatt muligheten til, noe som gjør at man som kvinne i større grad er historieløs.
God filosofi handler om hva det vil si å leve et godt liv. Selv mennesker som levde for flere tusen år siden, kan ha gode refleksjoner om dette, kanskje til og med i større grad enn vi har nå. De er ikke en del av den samme tidsånden og dermed fanget i de samme paradigmene som vi er i dag.
Marcus Aurelius og stoisismen er et slikt eksempel, som virker å ha en renessanse i dag. Han skrev likevel fra et mannlig perspektiv, og jeg er ikke overbevist om at man kan kopiere dette for å forstå hva det vil si å leve et godt liv som kvinne.
Les også: Ung.no er blitt en statlig propagandakanal for radikal kjønnsteori
Villedende mediebilde
Siden kvinner ikke lengre trenger å tilbringe hele dagen med husarbeid og vi har fått p-piller, har de tradisjonelt strenge moralnormene ført til en motreaksjon.
Det siste århundret, spesielt siden 60-tallet, har vi ført en kamp mot de tradisjonelle kjønnsrollene. Den nye friheten har nok gjort det nødvendig å endre hvordan man er kvinne, men jeg må likevel spørre om hook-up-kultur og karriere som våre største verdier egentlig gjør oss mer lykkelige? Fellesskap og familien har blitt nedprioritert til fordel for individualisme. Det er kanskje på tide å ta en pust i bakken og se hvor vi egentlig ønsker å gå, og hva vi egentlig verdsetter.
Til dette trenger vi kvinner som også reflekterer rundt hva det vil si å være et godt menneske. Hvordan lever man et godt liv som kvinne?
At vi har fått en så kraftig motreaksjon de siste 60 årene, har også ført til mye latterliggjøring av den tradisjonelle kvinnelige kjønnsrollen. Jeg setter stor pris på at jeg ikke må bruke åtte timer av dagen på hjemmearbeid. Likevel tror jeg ikke at disse kvinnene egentlig var dummere eller mindre verdt for det. At vi ser så ned på generasjoner av kvinner som har holdt familier sammen, er ikke et sunnhetstegn. De er mennesker som har hatt ansvar og gjort en jobb for dem rundt seg.
Selv om individualismen står sterkt i dag, og det nærmest er en synd å skulle gi av seg selv for dem rundt seg, tror jeg dette var gode mennesker som tok ansvar og gjorde en viktig jobb for dem rundt seg. Simone De Beauvoir skriver at kvinner for det meste er blitt beskrevet fra utsiden istedenfor å være talspersoner for seg selv. Hva er det så vi bruker den nyervervede friheten vår til? Fra populærkulturen og mediebildet kan det virke som at de fleste kvinnelige forbilder for det meste bruker tid på festing, drikking, og kjekling. Det er i alle fall det som selger, om du er kjendis.
Jeg tror at tiden er moden for å reflektere rundt hva vi ønsker å gjøre med friheten vår istedenfor kun å demonstrere at vi kan bruke den. Jeg ønsker å utvikle meg, lære, ha vilje, og å ha fellesskap med mennesker jeg er glad i.
